Bjugn-effekten
Av Ole Texmo, frilanser
I VG 20.07.06 og 24.07.06 går debatten om de medisinske funnene i Bjugn-saken. Vi blir neppe ferdige med denne saken før alle involverte faggrupper tar endelig oppgjør med metodene som førte til skandalen.
Antall anmeldelser
Saken har skapt et traume for grupper av fagfolk. Den tiltalte Ulf Hammern ble av juryen frikjent på samtlige punkter 31.01.1994. Kriminalstatistikk viser at i årene som fulgte gikk antall anmeldelser av påståtte seksuelle overgrep mot barn markert ned. Men statistikkene sier ikke noe om årsaker. Kriminologer og andre som vil tolke tall bør vise varsomhet. Nedgangen i anmeldelser blir forklart utfra to diametralt motsatte forestillinger: 1: Overgrepsutsatte og deres nærmeste samt berørte fagfolk kviet seg for å anmelde da man antok at terskel for domfellelse ble hevet etter Bjugn-frifinnelsen. 2: Etter frifinnelsen i Bjugn-saken ble man kvitt mange av de falske anmeldelsene slik at antallet gikk ned av seg selv.
Bjugn-effekten
Hver på sine premisser kalles disse for ”Bjugn-effekten”. En tredje forståelse av uttrykket er knyttet til hvordan faggruppene som var og fortsatt er engasjert i overgrepsproblematikk har taklet nederlaget i Bjugn-saken. Strengt tatt er det kun tolkningen av de medisinske funnene som har blitt gjenstand for særlig mediaoppmerksomhet. Den pensjonerte dommer Trygve Lange-Nielsen har fulgt Aker-sporet da hans mistanker om justismord basert på feilaktig tolkede bilder av barns underliv ledet til Aker sykehus` praksis. Dr. Helge Michaelsen har offentlig bedt om unskyldning for å ha medvirket til feilaktig dømte. Dr. Erik Kreyberg Normann derimot tar ingen selvkritikk, jf VGs kronikk 20.07.06. I likhet med en del psykologer og andre helsearbeidere samt jurister og kriminologer, har han aldri tatt oppgjør med grunnleggende metodiske feilforutsetninger som skapte saken og Bjugn-traumet for fagfolkene: Man behandlet barn som om de var utsatt for overgrep; man leste seg ikke opp på tilgjengelig utenlandsk faglitteratur.
Utredning og behandling
En kreftlege vil som hovedregel ikke starte cellegiftkur før pasienten er ferdig utredet og diagnostisert, og mulige somatisk påvisbare feilkilder er systematisk kartlagt og forsøksvis eliminert. I overgrepssaker – både før og etter Bjugn – har det metodiske skillet mellom utredning og behandling blitt forsømt, for så vidt som man kan mistenke fagfolkene for ikke å være seg bevisst hva de holder på med. Et formidabelt hysteri har tidvis preget fagmiljøene. Før barn har blitt ordentlig undersøkt, har man satt i gang behandling med politiavhørslignende manipulative teknikker hvor behandlerne som hovedregel har ment å vite svaret på forhånd og administrert presset deretter. Fagfolk har i en del tilfeller drevet barnemishandling gjennom mistenkeliggjørende utspørringer, med ødelagte foreldre-barn-relasjoner som følge av uriktige dommer og omsorgsovertakelser basert på feildiagnostisering.
Læring og erfaring
I fagboken Kan vi forstå? (Kommuneforlaget 1997) heter det som oppsummering av Bjugn-sakens erfaringer: ”Istedenfor å sette fokus på hva vi har gjort – om vi lyktes i vårt arbeid eller ikke – kan det trolig være mer fruktbart å fokusere på hva vi har lært. Saken har med sine mange ulike sider gitt oss viktige erfaringer som kan komme til nytte i framtida”. Utsagnet er parodisk av to grunner: 1: Fagfolkene evner ikke å beskrive hva de har gjort som grunnlag for læring. 2: Boken mangler metodisk belegg for påstått erfaring og lærdom. Det er på dette nivået fagfolkene fortsatt befinner seg. Vitenskapelig basert kunnskap er mangelvare, bl.a utredningskompetanse for kartlegging av oppkomstbetingelser for påstander om overgrep. Dette problemet gjelder også for sivilsaker hvor beviskravene er enda svakere og overgrepsanklagene sitter løst. Når oppheng på faglig prestisje blir viktigere enn metodeutvikling, blir læringspotensialet svekket og påstått erfaring redusert til selvforsikringer.
Konsekvenser
Risiko for nye sakskomplekser med metodefeil som grunnlag for feildiagnostisering og mulige justismord er tilstede. Manglende evne og vilje til å innrømme feil som i tilfellet Kreyberg Normann gir svekket tillit til fagfolk som arbeider med overgrepsproblematikk. Et for ensidig fokus på de medisinske funnene kan skape inntrykk av at andre fagområder er hevet over kritikk. Verken jussen eller psykologifaget skal rose seg av metodisk forsvarlighet. Når dommere i overgrepssaker forholder seg til sannsynlighetsovervekt og troverdighetsvurderinger skjer det uten vitenskapelighet. Skillet mellom utredning og behandling innebærer ikke at fokus på overgrepspåstanders oppkomstbetingelser må gå på bekostning av reellt overgrepsutsatte barns behandlingstilbud, slik Kreyberg Normanns VG-kronikk 20.07.06 gir inntrykk av. De reellt overgrepsutsatte kan rammes ved at beskyttelse av fagfolks prestisje og tilrettelegging av immunisering mot kritikk får utilsiktede pendelsvingninger. Bjugn-effekten er flerfoldig.