At barna ikke ble trodd

 
Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

 
Bjugn-traumet slår stadig ned i norske fagfolks bevissthet. I et stort dobbeltside-oppslag i Dagsavisen 22.06.10 (s 10-11) gies det signaler som kan tolkes som at medier og fagfolk med påstått ekspertise på seksuelle overgrep mot barn, ikke er villige til å ta selvkritikk på egne fags vegne. Eller hva skal man si om dette spørsmålet til barneombud Reidar Hjermann etter dommen i Lommemann-saken:

”Var du redd for at det samme skulle skje Lommemann-saken, som i Bjugn-saken i 1992, at barna ikke ble trodd – og ikke ville greie å overbevise retten om at det var rett gjerningsmann?” Mener både Dagsavisens journalist og barneombudet at frifunnede Ulf Hammern fra Bjugn egentlig var skyldig? At barna egentlig var blitt utsatt for overgrep, men ”at barna ikke ble trodd”?

Barneombudet og andre fagfolk gir uttrykk for at politiets metoder nå er mye bedre enn under Bjugn-saken. Med unntak av Riksadvokatens rapport (1994) som var kritisk til avhørsmetoder hvor man benyttet anatomisk korrekte dukker i kombinasjon med ledende og hypotetiske spørsmål til barn, er det smått med selvkritikk hva påviselige metodefeil angår. Et særlig forsømt område er metoder som kartlegger påstanders oppkomstbetingelser og utviklingshistorie. Utredningsmetodikk er ikke pensum hos psykologer, sosionomer og barnevernpedagoger.

Det kan virke som om barneombudet og andre fagfolk ser totalt bort fra falske påstander og andre vidløftigheter som blir oppfattet som overgrep mot barn. Man tar ikke høyde for ulike feilkildenivåer som f.eks påvirkning og ideologiske føringer i formidlingen av påståtte overgrep. Det er neppe tilfeldig at frifinnende dommer for påstander om seksuelle overgrep mot barn er den sakstype som går hyppigst igjen når systemet etter grundige gjenopptakelsesprosedyrer er villig til å erkjenne justismord.

I Dagsavis-oppslaget taes det til orde for at barn i forskolealder skal lære om vold og incest. Tilsynelatende kan det virke ok at barn læres opp til å skille mellom ”gode og dårlige berøringer”. Men hvor modne er nå førskolebarn til å skille mellom ulike saker og ting? Hvor lett kan ikke en triviell men subjektivt opplevd ubehagelig berøring hos et barn bli tolket som tegn på overgrep etter forutgående skolering, når opplevelsene skal formidles videre gjennom kjeder av instanser? Barneombudet må passe seg for å skape mer hysteri enn det vi allerede har, all den tid metoder for kartlegging og identifisering av feilkildenivåer er forsømt hos dedikerte fagfolk.

Barn som vokser opp med forestillingen om at de er blitt utsatt for overgrep som aldri har funnet sted kan få sine liv ødelagt. Vi snakker her ikke utelukkende om ikke-holdbare beviser i juridisk-rettslig betydning,. Relasjonen til feilaktig beskyldte foreldre blir ødelagt. Denne tendensen burde bekymre barneombudet langt mer. Han viser stadig til sin ekspertgruppe bestående av ”åtte jenter som har vært utsatt for seksuelle overgrep fra en de kjenner”. Vi skal ikke nedvurdere deres erfaring. Men den kan med fordel suppleres med en ekspertgruppe av barn som på usaklig grunnlag er blitt brukt av foreldre eller også ideologiserte fagfolk til å formidle falske overgrepsbeskyldninger.

Ulf Hammern fra Bjugn ble frifunnet på alle 25 tiltalepunkter. Barnas historier var produkter av voksne menneskers skrudde fantasier, ispedd lokale intriger, Lucia-kostymer og synske politifolk. Psykologene evnet ikke å skille mellom utredning og behandling. Der står vi også i dag. Fagfolkene som bidro til Bjugn-skandalen er sparket oppover i systemet, helt opp og inn i Høyesterett. På Barnehusene rundt om i landet sitter sosionomer og barenvernpedagoger som fremdeles er hellig overbevist om at barn ”aldri lyver om overgrep” Politimetodene er visstnok forbedret. Da blir spørsmålet: ville de påstått bedrede politimetodene ha ført til domfellelse av en Ulf Hammern om en lignende sak hadde versert i dag? Er dette barneombudet og andre fremtredende norske fagfolks syn?