Fra : Forum for Menn og Omsorg (FMO) 24.02.2006


Til : Stortingets familie- og kulturkomite (FAK)


Merknader til:

Ot.prp. nr. 11 (2005-2006), jf. Ot. prp. nr. 103 (2004-2005)

Lov om endringer i barnelova mv. (omfang av samvær, styrking av meklingsordningen, tiltak for å beskytte barn mot overgrep, foreldreansvar etter dødsfall, tilbakebetaling av barnebidrag mv.)

Digitale referanser:

http://odin.dep.no/id/OTP200520060011000NORHTMO/bn.html


http://odin.dep.no/repub/04-05/otprp/103/


Vi viser til samtale med Familie- og kulturkomiteens (FAK) leder og sekretær i forbindelse med den muntlige høringen 07.02.06, da vi ble oppfordret til å komme med skriftlig bidrag til forståelsen av temaer nært forestående Barnelovendring aktualiserer.

Vi benytter denne anledning og presiserer at vi vil begrense våre merknader til spørsmålene omkring "omfang av samvær, styrking av meklingsordningen, og tiltak for å beskytte barn mot overgrep" slik ot.prp`en formulerer. I tillegg vil vi henlede oppmerksomheten mot tendenser i ot.prp `en til å gi et feilaktig, ikke representativt bilde av høringsinstansenes syn, samt sviktende kunnskapsgrunnlag. I særlig grad gjelder dette vår egen påpeking av metodisk svikt i Barne- og familiedepartementets (BFD) utredninger, jf våre høringsuttalelser.


FMO har avgitt disse to høringsuttalelsene til spørsmål som vedrører ot.prp`en:

Til: "Tiltak for å beskytte barn mot overgrep. Forslag om endringer i barneloven m.v. Rapport fra Arbeidsgruppe avgitt 16. februar 2004" :

http://www.krisesenter.org/docs/horingsuttalelse_agr.htm

Til: "Forslag om å innføre obligatorisk mekling ved samlivsbrudd for samboere med felles barn og å oppheve barnelovens definisjon av vanlig samværsrett":

http://www.krisesenter.org/docs/horingsuttalelse_bfd_110205.htm

Vi anmoder FAK-komiteens medlemmer om å lese disse høringsuttalelsene grundig, gjerne sammenligne med andre instansers uttalelser hva angår bredde og dybde; form og innhold, samt sjekke i hvilken utstrekning våre og andre instansers synspunkter er formidlet korrekt i ot.prp`en. I våre høringsuttalelser er det også formidlet innledningsvis hvem vi er og hva vi driver med; virksomhet og erfaringstilfang samt prioriterte arbeidsoppgaver.


I det følgende vil vi kommentere ot.prp`ens fremstilling av "omfang av samvær, styrking av meklingsordningen, og tiltak for å beskytte barn mot overgrep" basert på vår lesning av ot.prp nr 103 (2004-2005). Henvisninger til kapittel, punkter og sider er i henhold til trykksaken.

Samværets omfang (kap 3, ss 11-15)

Aller først vil vi uttrykke tilfredshet med at BFD har gått tilbake på sitt opprinnelige forslag om å oppheve legaldefinisjonen på samvær. Men vi er ikke tilfreds med BFDs forsøksvise argumentasjon for "å styrke den individuelle tilpasningen" slik man ordlegger seg avslutningsvis (s15). Strengt tatt er det ikke begrunnet noe behov for en slik tilpasning da det er en opplagt forutsetning at hver sak skal avgjøres konkret utfra den enkelte saks forhold, jf Barnelovutvalget (NOU 1977:35). Kritikken måtte i såfall være basert på studier av rettspraksis som dokumenterer at vilkåret om "konkret helhetsvurdering" ikke er oppfylt. Slik forskning finnes ikke, og BFD som viktig premissleverandør og finansieringskilde har heller aldri motivert til slik.

Vi er heller ikke fornøyd med BFDs vurdering av hensynet til "best mulig samlet foreldrekontakt" (s14) da det blir meget uklart hvordan BFD ser for seg grenseoppgangen mellom kvalitative og kvantitative hensyn. BFD gir inntrykk av å ville stimulere til mer samvær, samt styrke fedres rolle som omsorgspersoner, men forsømmer å belegge hvordan slike mål skal tilrettelegges for og hvordan man skal måle effekten av lovgivers intensjoner. Dette er en svakhet ved BFDs utredningskompetanse vi har påpekt flere ganger tidligere i våre høringsuttalelser.

BFD nevner heller ikke noe om hvordan samværssabotasje skal håndteres. Dette problemet har FMO hatt rik anledning til å studere på nært hold. Ironisk nok har vi tidligere foreslått å oppheve hele samværskapitlet for å sidestille all kontakt mellom foreldre og barn som omsorg, slik at betegnelsen omsorg samtidig ville gi beskyttelse mot sabotasje, jf straffelovens § 216 (kidnappingsparagrafen). I den grad FAK kan gi signaler i sin innstilling, slik at denne også kan betraktes som en viktig rettskilde, vil vi foreslå at FAK tar opp den lovtekniske og begrepsmessige grenseoppgang mellom samvær og omsorg - med tanke på at før eller senere vil nødvendigvis såkalt "delt omsorg" bli hovedregelen i Barneloven.

FMO bemerker også at i utredningsarbeidet som ligger til grunn for BFDs forslag på ulike stadier mangler det empirisk materiale som kan fortelle hvordan retten dømmer i samværssaker, samt hvilke kriterier og momenter som blir vektlagt. Det mangler f.eks tallmateriale på hvorvidt utvidet samvær blir idømt opp mot 50 % - med eller uten den andre partens enighet, eller om retten som standard lander på normalsamvær - med eller uten kvalifisering av konkret helhetsvurdering av sakens momenter.

Styrking av meklingsordningen (kap 4, ss 16-21)

Det er kunnskapsgrunnlaget som er problemet ved mekling, ikke antallet timer foreldrepartene tilbys. Noen foreldre trenger knapt en time for å bli enige, andre blir verken enige etter 3, 6 eller 50 meklingstimer når utgangspunktet er som galest. Obligatorisk mekling ble innført 01.01.1993, angivelig for å forebygge rettssaker på et tidspunkt man hadde begynt å merke den store pågangen av barnefordelingssaker i rettsapparatet. Der finnes imidlertid ingen differensiert statistikk eller annet kunnskapsgrunnlag som kan fortelle oss om mekling hjelper mot belastningen med rettssaker: om det er noe poeng å tilby flere timer eller om det er noen vits overhodet med mekling. Vår erfaring er at familiemeklere og såkalte terapeuter gjennomgående er fedrefiendtlige og opphengt i eneforelderdogmet slik at grunnlaget for å kunne mekle - med partene som presumtivt likestilte og likeverdige - svikter i utgangspunktet.

Slike forhold tar ikke BFD høyde for. Det ideologiske grunnlaget til de aktuelle fagfolkene, vesentlig psykologer og sosionomer, er etter FMOs erfaring lite egnet til å forebygge konflikter mellom kvinne og mann; mellom mor og far. Vi finner det påfallende at BFD i de årene de har eksistert som selvstendig departement ikke her evnet å utarbeide statistikker med tall hentet fra retts- og rådgivningsapparatets praksis. Slik situasjonen er nå vet man intet om det har hjulpet overhode å innføre mekling verken som prosessforutsetning eller forsøk på å bilegge eventuelle uenigheter om barnefordeling. FMO har flere eksempler på tilfeller hvor det er selve meklingsprosessen som har fremprovosert saksanlegg, oftest basert på meklers kjønnsrollestereotypier og eneforeldertenkning.

Som man forstår finnes der ingen systematisert kunnskap om hva eventuelle meklingsattester/avtaler inneholder, langt mindre i hvilken utstrekning avtalene blir etterlevd. Der finnes selvsagt ingen kunnskap om styrking eller fravær av mekling minsker eller øker konfliktnivået mellom foreldrepartene. Inntill slik kunnskap forsøksvis etableres, ser FMO ingen hensikt i å øke tilbudet. Vi advarer også mot å skape det inntrykket BFD kan mistenkes for, nemlig at flere fagfolk fører til færre og mer dempede konflikter og i beste fall til konfliktløsning. FMO savner f.eks empirisk basert kunnskap om effekten av forrige barnelovendring mht innføring av Follo-modellen og fleksibel sakkyndigrolle.

Vi henviser i denne forbindelse til Ole Texmo sin artikkel "Kan vi stole på fagfolk":

http://www.krisesenter.org/~texmo/DOCS/kanvistolepafagfolk.htm (2003)

Denne artikkelen baserer seg delvis på den gjennomgang av feilforutsetninger Stortinget ulykkeligvis baserte seg på ved forrige barnelovendring i 2003, med ikrafttreden av lovendringer fra 01.04.04. Som eksempel på hvordan folkevalgte kan la seg forlede til å tro at fagfolk i utvidede og fleksible roller virker konfliktreduserende, viser vi til Ole Texmo sin artikkel om Follo-modellens sviktende forutsetninger (2005):

http://www.krisesenter.org/~texmo/DOCS/psykologknutronbecksakkogrettsshet.htm

Avslutningsvis under pkt 4.3.4 (s18) skriver BFD om metodeutvikling for mekling i høykonfliktsaker. BFD oppgir ingen referanser, og FMO etterspør hva slags prosjekter det eventuelt er tale om. FAK oppfordres til å gjøre det samme med tanke på forståelse av dynamikken i barnefordelingssaker samt utredningskompetansenivået i BFD.

Tiltak for å beskytte barn mot overgrep (5.1 - 5.3 ss 21-30)

FMO begrenser i denne sammenheng sine kommentarer til avsnittene 5.1 til og med 5.3. I vår høringsuttalelsene gikk vi relativt grundig, iallfall sammenlignet med andre høringsinstanser, gjennom en del forhold som er viktige å være klar over skal man kunne vurdere seriøsiteten i Arbeidsgruppens Rapport (AGR) som ligger til grunn også for BFDs utarbeidelse av ot.prp`en. Påfallende nok er ikke FMO sitert på noe vesentlig punkt i vår kritikk av AGR i ot.prp`en, noe vi antar er tilsiktet.

Vi ser oss derfor nødt til å gjenta noe av den grunnleggende kritikken mot AGR som preget vår høringsuttalelse med referanse til spesielt disse avsnittene:

2. Bakgrunn og mandat;

3. Forståelsesformer;

4. Metodiske forutsetninger;

5. Bevisproblematikk og risikovurdering

Grunnleggende har Arbeidsgruppen forsømt å besvare sitt mandat. Det er følgelig ikke utredet hvorvidt det er behov for egne bevisregler i barnefordelingssaker hvor volds- og overgrepspåstander forekommer. Tendensen synes å være at bevis- og dokumentasjonskrav i saker hvor det forekommer påstander om vold og overgrep undergraves. Utsagn som "drøfter" betydningen av såkalt sannsynlighetsovervekt er tilnærmet totalt meningsløse da man ikke på noensomheslt måte gjør rede for de metodiske forutsetningene for å kunne måle sannsynlighet.

FMO kaller denne tendens ideologi: falsk bevissthet eller også uvitenskapelighet. Arbeidsgruppen bygger på premisset om at samværsretten står sterkt rettslig og politisk men fører ingen argumentasjon for at dette premisset bygger på solid grunn. FMO kaller dette en grov svikt, og når vi ser at også ot.prp`en bygger på samme feilforutsetning, er vi tilbøyelige til å foreslå at FAK sender ot.prp`en tilbake til BFD med beskjed om å gjøre et bedre utredningsarbeide.

FMO anser imidlertid sannsynligheten (beregnet til ca 2,5 etter en konkret helhetsvurdering) for at FAK vil følge vår anmodning som realtivt liten. Vi anmoder imidlertid FAK om å lese ot.prp`en kritisk, da en rekke forutsetninger for AGR og BFDs forslag ikke holder metodisk. Det er verdt å merke seg at henvisningene til de to forskningsarbeidene FOBIK og Skjørten er misvisende, da ingen av de nevnte har hatt risoko for overgrep eller relevansen av volds- og overgrepspåstander som sine forskningsobjekter.

Rettspraksis er meget restriktiv når det gjelder saker med overgrepspåstander. Selv i saker hvor det temmelig opplagt er tale om falske påstander velger retten ofte begrenset samværsrett under tilsyn som interimsordning (kjennelse om midlertidig avgjørelse) til saken er bedre opplyst etter hoveforhandling (dom). Det er ikke behov for noen presisering i loven, spesielt ikke hvis signalet lovgiver øsnker å sende ut er at samværsretten står (for) sterkt. Det er heller tvert imot. Samværsretten er lovhjemlet men ikke automatisk. Samværssabotasje blir ikke sanksjonert. Som nevnt er diskursen om "sannsynlighetsovervekt" en avsporing. FMO finner det betenkelig at BFD bygger på AGR når metodeforutsetningene så til de grader har sviktet. FOBIK er et skandaleprosjekt hvor fedre er blitt holdt uvitende om mistanken mot dem; barn er blitt forhindret kontakt med sine fedre på særdeles tvislomt grunnlag, og flere av prosjektets medarbeidere er innklaget til Psykologforeningens fag-etiske råd (FER) hvor klager har fått medhold: http://home.no.net/nsmfia/fobik.htm

Referansene til FOBIKs prosjektleder Odd Arne Tjersland og forsker Kristin Skjørten sine uttalelser (5.3.3 s25-26) er ikke bare misvisende, men gir også et feilaktig signal om at der finnes forskere som forholder seg vitenskapelig til problemstillinger forbundet med barnefordelingssaker hvor det forekommer påstander om vold og overgrep.

En type overgrep som ikke er nevnt i ot.prp`en er den type psykisk vold som barn blir eksponert for i saker hvor det ikke altfor vanskelig påvisbart er tale om foreldrefiendtliggjøring (the Parental Alienation Syndrome - PAS). Samværssabotasje i kombinasjon med falske overgrepspåstander er vanlig forekommende ingredienser i denne type saker. Den manglende kompetansen hos norske fagfolk på dette området er et presumptivt opplyst demokrati som påberoper seg rettsstaten lite verdig. FMO anmoder FAK om å gi signaler om at PAS og relaterte fenomenbeskrivelser blir pensum for de som arbeider med barnefordelingssaker: http://www.krisesenter.org/~texmo/DOCS/pas.htm

Vold kan være så mangt, og blir barn eksponert for vold, f.eks begått av fedre mot mødre, er dette selvsagt ikke av det gode. Det er imidlertid ikke grunnlag for å påstå at vold begått av fedre mot mødre er særlig utbredt, og det er heller ikke påvist hvilken relevans eventuell vold av denne karakter har for samværsretten mellom far og barn. FMO kjenner til flere eksempler hvor Alternativ til Vold (ATV) aktivt har forsøkt å forhindre at fedre får opprettholde kontakt med sine barn på grunnlag av mildest talt tvilsomt funderte overgrepsanklager fra mødre, også i saker hvor fedre gjennom grundige rettsprosesser enten er tilkjent samvær eller sogar den daglige omsorg. FMO anser slik offentlig finansiert trakkasseri som utsalg av et hysteri som savner empirisk dekning, og som bidrar til konfliktøkning i saker hvor man oftest har med kompetente ansvarlige fedre å gjøre.

Oppsummering

Arbeidsgruppens rapport er ikke egnet til å underbygge lovgivning. Ot.prp`en svikter på dette område. FMO anmoder FAK om å videreformidle behovet for mer substansiell forskning som er kunnskapsbasert med vitenskapelige kriterier for målbarhet, sammenlignbarhet og etterprøvbarhet. Mange av de problemene vi har i norske barnefordelingssaker kunne vært unngått om det fantes mer oppegående fagfolk med kjennskap til hvordan man kartlegger og eliminerer kilder til konflikt. I bunnen av det norske barnelovsystemet ligger fremdeles ulikeverdet som spiller foreldrene ut mot hverandre.

De fremste ekponentene for ulikeverdet er psykologene som opptrer i flere roller. Ved lovrevisjonen 2003 så man bort fra FMOs innvendinger da Follo-modellen ble innført. Symptomatisk nok fantes det ingen faglitteratur som kunne underbygge sannsynligheten for at sakkyndige i fleksible roller kan arbeide for konfliktredusering. Når psykologer ikke vil anerkjenne foreldrene på like premisser, og ikke sjelden har en preferanse for mødres særstatus i barns liv, gir det ingen mening å snakke om samarbeide.

Når det gjelder høring av barn som var den andre viktige lovendringen i 2003, hadde man tilsvarende heller ingen faglitteratur å støtte seg på. I artikkelen "Når forskning misbrukes" viser Ole Texmo hvordan bl.a norske myndigheter bygger på crank science i forbindelse med lovgivning om foreldre og barn, hvor påstander om vold og overgrep er relativt hyppig forekommende:

http://www.krisesenter.org/~texmo/DOCS/naar_forskning_misbrukes.htm

Stortinget burde være i posisjon til å signalisere at kunnskapsnivået på området barnefordeling er faretruende lavt. Denne kunnskapssvikten representerer formodentlig den største risiko mot (retts)sikkerheten - for både foreldre og barn - samt tilliten til rettsapparat og andre myndighetsnivåer. Det er på dette området tiltakene bør settes inn.

FMO takker for muligheten til å få fremkomme med våre synspunkter og ønsker FAK lykke til i arbeidet med å skape en best mulig lov om barn og foreldre - på kortere og lengre sikt.

Nerdrum den 24. februar 2006


Ole Texmo


Einar Nyaas


Forum for Menn og Omsorg (FMO)

http://www.krisesenter.org