Ytringsfrihetskameratene

 
Av Ole Texmo

 
I et debattinnlegg skriver forlegger Geir Mork 25.11.12 i Dagens Næringsliv om Odd Isungsets arbeid med å fokusere ”Hvem skjøt William Nygaard?”: ”Hadde flere medieredaksjoner prioritert research i saken, og flere intellektuelle og forfattere sluttet seg til Isungsets altfor ensomme arbeid, kunne vi kommet nærmere en oppklaring av saken”. Morks påstand er ikke underbygget, men utsagnet er interessant nok. Som om et justisvesen gått i stå ville la seg dupere av mengden av norske medier og intellektuelle. Som om kvaliteten på research og debatt om bevisgjenstander er avgjørende for lov og rett. Et sideblikk på Torgersen-saken med sine avførings- tann- og barnålsbeviser kan illustrere hvor lett den prosessen er å bevege.

Uavhengig av Geir Morks tro på norske intellektuelles påvirkningskraft, er det en lei sak at ikke politiet har villet oppklare attentatet mot Aschehougs William Nygaard, med fatwaen mot Salman Rushdie som bakteppe. Når Mork og Isungset, forlag og underbruk, ikke er fornøyd med graden av oppmerksomhet, bruker de media aktivt. Dette kan mediamennesker, de har forbindelser her og der, og opplever i sjelden grad å bli sensurert eller få beskjed fra debattredaktøren om at ”dette Geir, er ingen debattartikkel, men tekstreklame. Vi må være nøye med sjangergrensene. Vi har vår integritet å ta vare på, og ikke minst hensyn til lesere og skribenter sim ikke har ditt kontaktnett. Sorry Geir, men dette kan vi ikke trykke”

Isungsets bok og journalistiske anstrengelser kan trygt anbefales. Men Nygaard-saken er ikke den eneste som gjør krav på oppmerksomhet. Fordi William Nygaard er en kjent og respektert forlegger som høyst sannsynlig ble skutt fordi han nettopp satte sin posisjon på spill ved å utgi Rushdies ”Sataniske vers”, er saken blitt en symbolsak for ytringsfriheten. For å rydde eventuelle misforståelser av veien: jeg trekker ikke denne statusen i tvil. Det jeg trekker i tvil er imidlertid hvorfor allerede solid posisjonerte aktører i media- og kulturnorge på liv og død skal tyne ytringsfrihetsnorge for enda mer oppmerksomhet all den tid de samme ytringsfrihetskameratene ikke tør å ta fatt i andre alvorlige diskurser som både angår ytringsfriheten og ikke minst grunnleggende svikt i lov og rett.

I 2005 kom boken ”Prosessen mot Harry Lindstrøm, et politisk justismord”. Forfatteren er en fisker fra Senja, Hjalmar Markussen, boka er gitt ut på eget forlag da ingen etablerte forlag i hovedstaden turte lukte på manuset. Boka er velskrevet, ryddig og oversiktlig til tross for tidvis innfløkte juridiske tematiseringer. Boken er ikke minst interessant som prisme på deler av den politiske historien etter krigen med tiltagende samrøre mellom statsmakter, korrumperte granskningskommisjoner (Kings Bay), og systemservile massemedier. Boka fikk kun en omtale, av Dagbladets Tromsø-korrespondent. Distriktsnytt altså. Reserverte hovedstadens forleggere og øvrige intellektuelle seg fordi de ikke ønsket å utfordre synet på allerede etablerte justis-doldiser som for alt jeg vet er deres omgangsvenner? Kan man tenke seg Harald Stanghelle sette sin karriere og posisjon på spill ved å formidle systemkritikk av ypperste klasse og ekthet, rett fra ei nordnorsk lever riktignok, men dog filtrert gjennom et artikulert språk som får frem både menneskelige og juridiske nyanser?

Under overskriften ”Vi må ikke sove” kommenterer Klassekampens Olav Østrem 30.11.10 mediekollegers iver etter å promotere Isungsets bok og etter hvert et møte 01.12.10 hvor bok og dokumentar skal promoteres ytterligere. Samt ekslusivt intervju med William Nygaard, intervjuer Harald Stanghelle. Etterfølgende debatt med John Olav Egeland, Carl I. Hagen og Anders Heger i panelet. Det hele presentert av Geir Mork. På Sehesteds plass ligger man ikke på latsiden når ytringsfriheten skal forsvares. Men det går an å spørre: hvem sin ytringsfrihet? Når PEN-klubb og ytringsfrihetskamerater har subbet frem og tilbake og fram og attende att over hverandres lavterskler i årevis uten å få oppmerksomhet fra masser av navnløse intellektuelle og folket der ute, kan det da tenkes at det er deres egne navlelo og nesetipp-perspektiver som er problemet, og ikke løsningen? Ville ytringsfrihetskameratene fått mer oppmerksomhet hvis deres legitimitet bestod i å fremme saker som satte deres posisjoner virkelig på spill?

Det annonserte møtet ble en delvis pinlig affære, tiltross for solid oppmøte. Når Geir har introdusert Odd, og Odd har promotert bok og dokumentar enda en gang og samtalen mellom William og Harald viste seg å bli heller uinteressant utover Nygaards utsagn om at han valgte å ikke bli spesielt informert av politiet om etterforskningsdetaljer (gikk han og ytringsfrihetsnorge dermed glipp av noe vesentlig?), kunne John Olav, Carl Ivar og Anders promotere sine egne agendaer. Det ble aldri noe fart på diskusjonen, når publikum fikk mulighet til å ytre seg etterpå ble den pinlige tausheten enda mer fremtredende. Slike seanser virker for eksklusive og eksluderende, derfor noen bitre urter i ytringsfrihetsbegeret som takk for samværet.  

Justisskandaler har vi nok av. Ytringsfrihetskameratenes unnfallenhet i saker som enten anses for politisk ukorrekte eller for farlige for deres posisjoner, later til å være ikke-tema. Lars Gules bok ”Den fjerde opphengningen, beretningen om et varslet justismord” (Ariadne 2010) ble forsøkt promotert også i Stanghelles Aftenpost i forbindelse med presselanseringen 30.09.10. Aftenposten fikk invitasjon og bokmanus tilsendt, svaret kom kjapt: ”Dette er ikke noe justismord”. Store medieaktører liker ikke å bli gjort oppmerksom på saker de ikke selv oppdager og kan ta æren for. Men de forlanger gjerne full støtte fra almenhet og intelligentsia når deres egne agendaer skal fremmes. Da har plutselig ytringsfriheten usle kår, selv om deres egen iscenesatte oppmerksomhet viser det motsatte. For deres eget vedkommende i det minste.