Vitnepsykologi i praksis

Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

I kronikken ”Frekkhetens nådegaver” (Klassekampen 11.10.10) problematiser Lars Gule statsadvokat Olav Helge Thues innsats i en straffesak. Jeg var sammen med Gule tilstede i retten store deler av saken og så og hørte hvordan Thue opptrådte. En konkret hendelse da Thue spurte ut fornærmede i retten, kan illustrere hvorfor justismord kan oppstå i norsk rett. Herunder hvordan profesjonelle aktører kan mistenkes for å gå bevisst inn for å villede retten.

Fornærmede skulle ha blitt utsatt for omfattende ”torturlignende mishandling” over lengre tid. I retten husket hun lite eller ingenting konkret, verken om rekkefølge, tidspunkt eller andre omstendigheter som muliggjorde kontrollsjekk av troverdighet og pålitelighet. Aktor Thues oppgave i retten var å forsterke dette inntrykket: Når hukommelsen svikter eller er så fragmentert at lite eller ingenting henger sammen i politiforklaringer eller utspørring i retten, er dette selve symptomet på mishandling.

Da fornærmede skulle forklare seg på rettssakens andre dag (Borgarting lagmannsrett 20.03.09) ble tiltalte sendt i kjelleren for å skåne fornærmede. En tolk formidlet hovedsakelig korte ”husker ikke” utsagn. På ett punkt ble fornærmede veldig snakksom. Det handlet om et tilfeldig møte med fornærmede etter at han hadde sluppet ut av varetekt. De to tidligere ektefellene fant en kafe i nærheten, møtet varte ca to timer, tiltalte ba fornærmede slå av voldsalarmen. Han gråt og tryglet henne om å trekke tilbake påstandene.

Fornærmede snakket konkret og sammenhengende om denne hendelsen. Da aktor Thue oppdaget at det hovedinntrykket han og påtalemyndigheten baserte vesentlige deler av sin sak på, nemlig fornærmedes påstått traumatiserte psyke som bevis på den omfattende volden, ble Thue plutselig veldig ivrig etter å stoppe fornærmedes ordstrøm: ”Nå syns jeg du ser veldig sliten ut”. Overfor rettens administrator ble det umiddelbart begjært og innvilget pause..

Til tross for at alle rettens aktører nettopp hadde hatt en og en halv times lunsjpause. Til tross for at fornærmede virket meget opplagt etter å fortelle. I prosedyren viste Thue til en fagbok (Svein Magnussen: Vitnepsykologi, 2004) som imidlertid ikke understøtter vitenskapelig at mangel på konkrete og konsistente minner er symptomer på at det har skjedd overgrep. Tvert imot inneholder boken eksempler på at reelt utsatte for traumatiserende katastrofer husker godt og detaljert.

Fornærmede i denne saken husket veldig godt noe hun faktisk hadde opplevd. Med detaljer og konkrete referanser til tid og sted. Man skulle tro at møtet med overgriperen var spesielt på flere måter. Fellende dom bygger delvis på en forutsetning som ikke er vitnepsykologisk holdbar. Kvinnens voldshistorie er verken troverdig eller pålitelig. Aktor Olav Helge Thue kan mistenkes for å ha visst hvor svakt tiltalen var fundert, og at han derfor måtte gripe inn for å forhindre at dømmende rett skulle oppdage svikten i et avgjørende premiss.