Vinn eller forsvinn

Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

18. februar 2010 bestemte 5 kvinnelige dommere i Høyesterett at et barn skal bo hos sin mor og ha samvær under tilsyn med sin far. Samværet et utmålt til 6 timer første lørdag hver måned med unntak av juli og august. Første samvær skulle ha funnet sted i april. Heller ikke mai-samværet er gjennomført. Det fremgår ikke av dommen at faren er uskikket til å ha omsorg for barnet. Morens vedvarende påstander om farens angivelige seksuelle overgrep mot barnet også som en fortsatt risiko, må ha hatt gjennomslagskraft. Hvilket ikke betyr at Høyesterett tror på påstandene. Det fremgår av dommen at anmeldelse og etterforskning for påståtte overgrep har endt med henleggelse kodet ”intet straffbart forhold bevist”.

Dommen er tilgjengelig på Lovdata, saksnr HR-2010-304A. Man kan vanskelig tolke at Høyesterett tror på mors anklager. Språkbruken er ikke alltid like klar og entydig, men her er det tilnærmet umulig å lese inn i dommen en aksept for mors virkelighetsforståelse. Så hvorfor ender Høyesterett opp med å gi legitimitet til mors ikke verifiserte fiendebilde? Far vant i Frostating lagmannsrett. Mors anke til Høyesterett slapp gjennom nåløyet trolig fordi man ønsket å prøve argumentet ”mest samlet foreldrekontakt” opp mot andre momenter innenfor en konkret helhetsvurdering. Når fedre vinner barnefordelingssaker, skjer det oftest med vektlegging på at far sikrer den samlede foreldrekontakten som avgjørende.

Ser vi tilbake noen år på Høyesteretts praksis avtegner det seg et interessant mønster, også tatt i betraktning at det er kommer flere kvinnelige dommere inn i vår øverste rettsinstans. I 2005 avsa Høyesterett (Rt 2005 s 682) en dom hvor barnet ble flyttet til far etter omfattende samværsnekt samt påstander om overgrep. Barnet saken dreide seg om var 10 år på domstidspunktet, ble hørt, men retten valgte å oppfatte barnets utsagn som styrt av lojalitetshensyn overfor moren. Etter henvendelse fra faren, ble jeg kjent med saken i 2004 allerede, og er oppdatert til langt etter Høyesterettsbehandlingen. Den ferskeste høyesterettssaken ble jeg kjent med da den stod for tingretten for 2 år siden. Også den har jeg oppdatert kjennskap til.

Høyesterett avsa i 2005 en korrekt dom, for så vidt som moren som den tapende part etter dommen opptrådte så egenmektig og ufornuftig, at retten i en ny runde anlagt av moren, har bestemt at samvær kun skal finne sted i på farens hjemsted og under tilsyn. Da dommen falt i 2005 ble det oppfattet som kontroversielt at barnet angivelig ikke ble trodd; at man ikke tok hensyn til barnets ønsker. Derfor lette man etter nye saker man kunne bringe til topps for å avsi en ny prinsippdom. Høyesterett lot i 2005 ”mest samlet foreldrekontakt” være utslagsgivende i fars favør. I 2007 tok Høyesterett opp til doms (Rt 2007 s 376) en temmelig tiriviell sak hvor mor ønsket å få eneomsorg. Ingen gjensidig utelukkende beskrivelser fra foreldrene. Barna hadde det påviselig bra hos faren.

Høyesterett med tidligere likestillingsombud Ingse Stabel som førstvoterende, mente at hensynet til ”lovens ordning” med at barn skal høres måtte telle mest. For så vidt som man tolker systemhensyn inn i vurderingen av ”barnets beste”. Fra farens synspunkt var det tydelig at moren hadde påvirket barna, og at deres utsagn var preget av lojalitetshensyn. Dommen har ingen referanser til andre rettskilder, kun forsikringer fra den sakkyndige om at barna uttaler seg på selvstendig grunnlag. Det kan virke som om man desperat ønsket å vise at man tar barns utsagn på alvor. Uavhengig av om det faktisk er deres egne selvstendige utsagn som blir prøvet, i henhold til lovbetemmelsens kriterier om alder og modenhet.

Er det riktig å lesse så mye ansvar over på barn med hensyn til valg av bosted og samvær? Er det riktig at barn som ellers ikke får bestemme når de må legge seg, om de må gå på skole etc, skal bestemme kontaken med sine foreldre? På ulike myndighetsnivåer virker det som kunnskap om hvordan loven fungerer i praksis er underordnet tilhørelatenheten når det hevdes at barn må taes på alvor. Uavhengig av oppkomstbetingelser, sannhetsgehalt og ekthet i barnets utsagn. I den siste dommen har man strengt tatt ikke foretatt noen risikovurdering. Det er ingen egentlig drøfting av hvordan hensynet til mors frykt for barnet, internalisert i barnet , skal vektes mot ”mest samlet foreldrekontakt”.

Høyesterett tar ikke positivt stilling til mors påstander, men legger allikevel disse til grunn når retten finner at faren må få samvær, men ikke uten tilsyn. Hva annet enn frykt skal begrunne tilstedeværelsen av ”trygghetspersonen” som Høyesterett lanserer for å slippe å ta stilling til innholdet i mors anførte frykt for seksuelle overgrep? Frykten kan dermed få en legitimitet det ikke er grunnlag for materielt i dommen. Høyesteretts kvinnepanel kan i praksis ha gitt signaler til Rettsnorge om at nå er det fritt frem med overgrepspåstander. Momentet om ”mest samlet foreldrekontakt” synes å være på vei ut. Er dette helt tilfeldig? ”Mest samlet foreldrekontakt” har vært et argument hovedsakelig fremsatt av fedre.

Momentet har fungert som avgjørende for at far i det hele tatt skal få kontakt med sine barn i høykonfliktsaker hvor mor ofte legitimerer fiendtliggjøring av faren og samværssabotasje med tvilsomme overgrepspåstander. ”Mest samlet foreldrekontakt” har delvis vært et vinn eller forsvinn argument. Høyesterettssaken fra 2005 ble anført som relevant fra farens side, men anførselen er ikke redigert inn i dommen fra 18.02.10. Derimot har dommen referanse til en sak fra 2007 (Rt 2007 s967) hvor en far fikk samvær. Oppslag i Aftenposten (27.06.08: ”Far trodde Høyesterett skulle gi ham rett”) avdekket at samvær ikke var gjennomført som bestemt. Skal rettssamfunnet lære av erfaring, må interessen for etterprøving skjerpes. Hvis det er viktigere å sende ut signaler enn å ta imot, undergraver Høyesterett sin funksjon som premissgiver for en fornuftig og etterlevbar rettspleie.