Vilkår for samarbeid

Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

 
Antall barnefordelingssaker for retten har økt dramatisk de siste årene. Hvordan forklarer vi denne tendensen? I et større anlagt NRK Puls – oppslag 24.11.08 ble spørsmålet stilt til en dommer som svarte omtrent slik: ”Det er blitt attraktivt å gå til retten. Siden 1994 har vi praktisert en ordning kalt ”Konflikt og forsoning”. Vi har et stort tilbud av anerkjente psykologer med høy integritet”. Sitert etter hukommelsen, med forbehold for mulige feilkilder. Man spør seg uansett: Hvor har dommeren dette fra? Det rettssøkende publikum eller fra psykologene med høy integritet?

 
At barnefordeling og skilsmisse er vanskelige å forholde seg til for lek og lærd er mindre problematisk. Det som gjør medievinkling og utsagn fra fagfolk som representerer bransjesynspunkter tvilomme, er graden av etterrettelighet. Enkel utført kildekritikk viser at det ikke fins differensiert sivilrettsstatsitikk på familieområdet. Det fins heller ingen empiriske undersøkelser om årsaker til og virkninger av rettssaker. Skiller man grunnleggende mellom skilsmisse og barnefordeling som to ikke helt sammenfallende diskurser, har vi nok forbehold til å begynne med.
 

I programinnslagene var foruten barneombudet også enkelte fagfolk, men ingen profesjonelle aktører utenom nevnte dommer. Med unntak av den selvsikre dommeren sa alle, inkludert minister Anniken Huitfeldt, at ”vi vet lite, har lite kunnskap og ingen forskning”. Ordet samarbeid gjentaes av flere, men ingen sier noesomhelst om vilkårene for samarbeid om barn etter skilsmisse. Dette er oppsiktsvekkende for så vidt som de fleste som uttaler seg vil ha flere fagfolk på banen, men ingen nevner noe om fagfolkenes forutsetninger for å få foreldrene til å samarbeide til beste for barna.

 
Barneombudets spissformulering om at fedre skaper problemer på grunn av likestillingskrav, blir ikke fulgt opp. Hva har likestilling å si for samarbeidsvilkår? Hvor mye betyr det for foreldrepartene at samfunnet og retten betrakter foreldrene som likeverdige i utgangspunktet? Disse spørsmålene forblir ubesvart og man kan mistenke NRK for ikke å ha satt seg godt nok inn i lovgivning og dynamikk, langt mindre hvilke kjønnsrolleoppfatninger fagfolk med psykologbakgrunn praktiserer i de lukkede rom når likestillingsbevisste fedre skaper problemer.

 
Vi får ikke vite at en vesentlig årsak til den store økningen av saker ikke usannsynlig er at meklingstilbudet i førstelinjetjenesten ved familievernkontorene er nedbygget kraftig de siste årene. Kanskje i erkjennelsen av at mekling ikke fungerer forebyggende. Eller i mangelen av kunnskap om hvorfor mekling uten kjønnsnøytrale meklere er dødfødt. Norske psykologer og sosionomer på dette feltet sverger til en eneforeldertenkning som virker ekskluderende på spesielt fedre. Det kan virke som om myndighetenes grep har senket terskelen for å gå til sak.

 
Men hvor logisk er det at erkjennelse av at mekling ikke fungerer forebyggende med tilhørende nedbygging av tilbud, fører til at sakene skyfles over i rettsapparatet hvor sakkyndige psykologer skal mekle på nytt mellom stridende foreldre, etter de samme metodene som det har vist seg ikke fungerte innledningsvis? Svaret er at der er ingen logikk i dette barnelovsystemet, men at retten har behov for å hvitvaske sine strategier for å gi inntrykk av et mindre konfliktbelastende system. Bruken av sakkyndige i utvidet forhandlerrolle, uten kvalitetessikring eller krav til metodisk etterprøving, innbærer at den ene parten presses til å godta den andre forelderens regimefortrinn. Pressmidlene kamufleres i et system som ikke lenger dokumenterer prosessen slik ordinær rettergang er forpliktet til i henhold til prosesslovgivningen. Når den tapende part har gitt seg, er fagfolkene blide og fornøyde. Forlik gir inntrykk av enighet.

På dette grunnlaget skal det skapet samarbeidsvilkår. Gitt at vi kan snakke om samarbeide i detheletatt når og hvis den ene parten får dominere den andre. Det er på dette helt vesentlige punkt at både lovsystem og praksis, og medievinkling med innslag av uetterrettelige fagfolk for den del, svikter fundamentalt. Fravær ev reelt likeverd som kan skape gunstige samarbeidsvilkår, er uttrykk for nedarveide stereotypier hos fagfolk som ikke vil anerkjenne begge foreldre på likeverdig grunnlag. Tvang til forlik som er den nye trenden, skaper dårlige vilkår for samarbeid. Dette vil fagfolkene helst ikke snakke høyt om. Men de liker tanken på psykologer med høy integritet.