Uriktig om tilbakeføring

Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

Juristen Torunn Elise Kvisberg uttalte i et oppslag på TV2-nyhetene 24.03.09 at ulovlig bortførte barn ikke bør tilbakeleveres. Det fremgår ikke av konteksten for nyhetsoppslaget hvorfor og hvordan uttalelsen er motivert eller timet. Men avslutningsvis sier Kvisberg, som av TV2 kalles advokat og stipendiat, at hennes ferske doktoravhandling om barnebortføring bør få konsekvenser. Underforstått gies det inntrykk av at hennes avhandling gir dekning for påstanden om at bortførte barn ikke bør tilbakeføres, og at praksis i tilbakeføringssaker bør endres i henhold til hennes påstander.

Dette er så langt unna elementær akademisk og kildekritisk redelighet det går an. Avhandlingen kalt ”Internasjonale barnefordelingssaker. Internasjonal barnebortføring” gir ingensomhelst metodisk anvisning på hvordan kandidaten har studert utvalget av avgjørelser, verken innenfor eller utenfor Haagkonvensjonens gyldighetsområde. Redegjørelse for metode og empiri, utvalg og lesemåte, er fraværende. Kvisberg har studert en rekke avgjørelser, men har ikke godtgjort at materielle eller prosessuelle vilkårsbestemmelser er feilbehandlet i saker hvor utfallet er tilbakeføring.

Forståelsen av unntaksvilkår for tilbakeføring er det sentrale. Avgjørende momenter Kvisberg mener må vektlegges er påstander om vold og overgrep, omsorgssvikt og barnemishandling. Oftest udokumenterte forhold, med eller uten opphold på krisesenter for mor og barn. Slike tilfeller forekommer ved internasjonal som ved nasjonal barnebortføring, men viser seg lite egnet som dokumentasjon på særlig annet enn strategiske manøvre fra bortføreren for å skape inntrykk av nødsituasjonsbetingelser. Kvisberg viser til ett tilfelle hvor mor og barn ble tilbakeført og måtte bo på krisesenter.

For ordens skyld: det er barnet som skal føres tilbake, ikke moren. At krisesentre bidrar til ulovlig omsorgsunndragelse, selv etter tilbakeføring, burde bekymre Kvisberg mer enn at Haagkonvensjonens hovedregel blir fulgt. Jeg har lest Kvisbergs 500 sider lange avhandling. Jeg var også tilstede under disputasen og spurte på lovlig vis ”ex auditorio” hvilke metodiske verktøy hun var i besittelse av for å måle Haagkonvensjonens ulike virkemåter, f.eks at den virker påstått preventivt på trivielle saker men ikke fanger opp ”stygge saker” som bør omfattes av unntaksvilkårene.

Kvisvik svarte ikke. Hun misbruker nå sin akademiske status til å spre myter om at unntaksvilkårene er for strenge. Det er den samme tendensen vi ser på nasjonalt nivå hvor ugrunnede og usubstansierte påstander om vold og overgrep får passere gjennom rettsapparatet ukritisk. Kandidat Kvisberg vil at hennes avhandling får konsekvenser. Avhandlingen på 500 sider gir ikke faglig-akademisk eller også juridisk-rettslig belegg for dramatisk endring av praksis. Når en doktoravhandling blir misbrukt som her, er spørsmålet om den burde blitt godkjent. Kanskje veileder og opponenter bør stilles til ansvar.