Uredelige
forskere
Av
Ole Texmo
Når forskere uttaler seg i media må det kreves at
forskerne belegger sine synspunkter vitenskapelig.
Menn
manipulerer
Fedres tilbøyeligheter i barnefordelingssaker blir i
Adressa 23.09.13 utlagt fra forsker Kate Mevik ved Universitetet i Nordland. I
oppslaget uttaler hun seg på bakgrunn av en studie hun har begått, men det
oppgis ikke hvilket utvalg og hvor representativt hennes utvalg er for en
større populasjon. Leseren får ikke vite at hun kun har intervjuet 6-seks mødre
om deres erfaringer med barnefordelingsprosesser. Ingen fedre, eks-menn eller
fedrene til mødrenes barn. At rekruttering og utvalg er selektivt, at metoden
er heller tvilsom for så vidt som det er flusst opp med mulige feilkilder i
formidlingen av mødrenes subjektive erfaringer, fremgår ikke av måten forskeren
får fremstille sitt syn på manipulerende menn.
Fedre
tjener på rettssak
En annen forsker som uttaler seg om barnefordeling
er Kristin Skjørten fra Universitetet i Oslo. Hun hevder i Adressa 20.09.13 at
«rettssak øker fars sjanser til å få
barna». Intet om utgangspunkt eller hvilket omdreiningspunkt som gjelder
for valg av strategier, langt mindre om det er selve rettsprosessene eller
andre forhold som virker inn på utfall av fedres omsorgsstatus. Det er uklart
hvilke forskningsgjenstander Skjørten strengt tatt har forholdt seg til.
Avslutningsvis nevnes at hun forsker på betydning av lovendringer og mer
konkret «barn som lever med vold i
familien». Inntrykket som kan feste seg ved ukritisk lesning er dels at
forskeren uttaler seg på et vitenskapelig grunnlag, dels at hennes forskning
viser at fedre tjener på rettssak. Som det gjentas på ufrivillig komisk vis i
dokumentarer som overgår sine parodier: Stemmer dette?
Balanse
Mevik utga 2012 sammen med Fritz Leo Breivik «Barnefordeling i domstolen. Når barnets beste blir barnets verste».
Breivik er amanuensis i journalistikk og sier om valg av ensidig fokus at dels
er dette nødvendig for å få frem bokens budskap (konklusjonen bakes inn i premisset)
og at det aldri var aktuelt med det som i presse-etiske sammenhenger benevnes
retten til samtidig imøtegåelse. I en bok som så bastant og hinsides
rettspolitisk habiliet går inn for å endre rettsordenen er det påfallende at
man ikke problematiserer ensidigheten i datagrunnlaget i lys av elementære
rettssikkerhetsbegreper som kontradiksjon (imøtegåelse). Ensidig perspektiv for
den gode sak overtrumfer alt: et forsvar for barn som utfra synske forskeres
oppfatning blir fratatt sine mødre til fordel for voldelige fedre. Leseren får
ha meg unnskyldt om dette virker karikert. Argumentasjonen for opprettelse av
familiedomstol, som oppslaget i Adressa leder henimot, bygger på sviktende premisser,
unndratt elementære vitenskapelige krav til validitet (gyldighet), holdbarhet
og relevans.
Skaper
inntrykk
Forskerne som er nevnt her kan mistenkes for å
misbruke sine posisjoner for å skape inntrykk av at fedre vinner i retten
delvis på falske premisser, fedre vinner ifølge Mevik fordi de er flinke til å manipulere
og retten velsigner disse fedrenes strategier. Mevik vil ha en familiedomstol
hvor det skal sauses i hop prosessuelle og materielle bestemmelser på tvers av
ulike sakstyper. Hittil er det ikke fremmet et eneste argument for hvordan
grenseoppgangene mellom f.eks
barnefordeling og barnevernsaker skal foretaes. Når Skjørten skal uttale
seg om hvorfor fedre vinner på rettssak (ugyldig premiss) sier hun riktignok at
det må bli spekulativt, men svaret er likevel mer enn tvilsomt: at fedre vinner
fordi retten ikke legger vekt på tidligere omsorgsinnsats. Underforstått: det
er mor som har tatt seg av barna, nå vinner fedrene på at retten er
fremtidsrettet og underslår mødres omsorg. Stemmer dette?
Vold
over alle grenser
Når barnefordelingssaker foregår i lukket rett og
fedre ifølge forsker Mevik er så dyktige til å manipulere at de vinner omsorgen
fra mor, kan man dra konklusjonen selv. Når forskernes premisser bygger på
uvitenskapelige dogmer som at mor og barn ikke blir hørt, at barn blir sendt
til samvær med voldelige fedre slik mengder av ensidige medieoppslag formidler,
senest VGhelgs massive stunt 21.09.13, kommer også retten i forlegenhet, all
den tid det som skjer i lukkede rettssaker ikke kan etterprøves i full åpenhet.
Påstander om vold er en verkebyll i barnefordelingssaker. Kristin Skjørten har
bakgrunn som kriminolog og voldsforsker. Hun har bl.a begått en studie om
mødres bekymringer for å sende barn til samvær med fedre. Studien var basert på
telefonintervjuer med krisesenteransatte som formidlet mødres synspunkter på
barnas behov for å ha kontakt med sine fedre. Leseren kan selv telle opp
feilkildenivåene.
Beviskrav
og relevans
Terskelen for å fremme påstander om vold og overgrep
i barnefordelingssaker synes lav. Beviskrav er i realiteten nullet ut. Fedre
som krever å bli regnet som fullverdige foreldre anses som trusler mot fagfolks
fordommer og mot mødrehegemoniet. Dette er et sentralt omdreiningspunkt for å
forstå dynamikken i barnefordelingssaker. Når forskere uttaler seg om saker og
ting må det de sier ha relevans for konkrete problemstillinger. I Skjørtens utlegning
av rettspraksis skapes inntrykk av at søksmål i seg selv er gunstig, men hun redegjør
ikke for søksmåls- og bevisbyrde, anførsler og utfall. Er disse like for mødre
og fedre? Hva er egentlig gjeldende rett
når fedre påberoper seg sin omsorgsinnsats? Blir slike anførsler i det hele
tatt medregnet i dommerens redaksjon av rettens bemerkninger?