Uredelige forskere  

Av Ole Texmo

Når forskere uttaler seg i media må det kreves at forskerne belegger sine synspunkter vitenskapelig.

Menn manipulerer

Fedres tilbøyeligheter i barnefordelingssaker blir i Adressa 23.09.13 utlagt fra forsker Kate Mevik ved Universitetet i Nordland. I oppslaget uttaler hun seg på bakgrunn av en studie hun har begått, men det oppgis ikke hvilket utvalg og hvor representativt hennes utvalg er for en større populasjon. Leseren får ikke vite at hun kun har intervjuet 6-seks mødre om deres erfaringer med barnefordelingsprosesser. Ingen fedre, eks-menn eller fedrene til mødrenes barn. At rekruttering og utvalg er selektivt, at metoden er heller tvilsom for så vidt som det er flusst opp med mulige feilkilder i formidlingen av mødrenes subjektive erfaringer, fremgår ikke av måten forskeren får fremstille sitt syn på manipulerende menn.

Fedre tjener på rettssak

En annen forsker som uttaler seg om barnefordeling er Kristin Skjørten fra Universitetet i Oslo. Hun hevder i Adressa 20.09.13 at «rettssak øker fars sjanser til å få barna». Intet om utgangspunkt eller hvilket omdreiningspunkt som gjelder for valg av strategier, langt mindre om det er selve rettsprosessene eller andre forhold som virker inn på utfall av fedres omsorgsstatus. Det er uklart hvilke forskningsgjenstander Skjørten strengt tatt har forholdt seg til. Avslutningsvis nevnes at hun forsker på betydning av lovendringer og mer konkret «barn som lever med vold i familien». Inntrykket som kan feste seg ved ukritisk lesning er dels at forskeren uttaler seg på et vitenskapelig grunnlag, dels at hennes forskning viser at fedre tjener på rettssak. Som det gjentas på ufrivillig komisk vis i dokumentarer som overgår sine parodier: Stemmer dette?

Balanse

Mevik utga 2012 sammen med Fritz Leo Breivik «Barnefordeling i domstolen. Når barnets beste blir barnets verste». Breivik er amanuensis i journalistikk og sier om valg av ensidig fokus at dels er dette nødvendig for å få frem bokens budskap (konklusjonen bakes inn i premisset) og at det aldri var aktuelt med det som i presse-etiske sammenhenger benevnes retten til samtidig imøtegåelse. I en bok som så bastant og hinsides rettspolitisk habiliet går inn for å endre rettsordenen er det påfallende at man ikke problematiserer ensidigheten i datagrunnlaget i lys av elementære rettssikkerhetsbegreper som kontradiksjon (imøtegåelse). Ensidig perspektiv for den gode sak overtrumfer alt: et forsvar for barn som utfra synske forskeres oppfatning blir fratatt sine mødre til fordel for voldelige fedre. Leseren får ha meg unnskyldt om dette virker karikert. Argumentasjonen for opprettelse av familiedomstol, som oppslaget i Adressa leder henimot, bygger på sviktende premisser, unndratt elementære vitenskapelige krav til validitet (gyldighet), holdbarhet og relevans.

Skaper inntrykk

Forskerne som er nevnt her kan mistenkes for å misbruke sine posisjoner for å skape inntrykk av at fedre vinner i retten delvis på falske premisser, fedre vinner ifølge Mevik fordi de er flinke til å manipulere og retten velsigner disse fedrenes strategier. Mevik vil ha en familiedomstol hvor det skal sauses i hop prosessuelle og materielle bestemmelser på tvers av ulike sakstyper. Hittil er det ikke fremmet et eneste argument for hvordan grenseoppgangene mellom f.eks  barnefordeling og barnevernsaker skal foretaes. Når Skjørten skal uttale seg om hvorfor fedre vinner på rettssak (ugyldig premiss) sier hun riktignok at det må bli spekulativt, men svaret er likevel mer enn tvilsomt: at fedre vinner fordi retten ikke legger vekt på tidligere omsorgsinnsats. Underforstått: det er mor som har tatt seg av barna, nå vinner fedrene på at retten er fremtidsrettet og underslår mødres omsorg. Stemmer dette?

Vold over alle grenser

Når barnefordelingssaker foregår i lukket rett og fedre ifølge forsker Mevik er så dyktige til å manipulere at de vinner omsorgen fra mor, kan man dra konklusjonen selv. Når forskernes premisser bygger på uvitenskapelige dogmer som at mor og barn ikke blir hørt, at barn blir sendt til samvær med voldelige fedre slik mengder av ensidige medieoppslag formidler, senest VGhelgs massive stunt 21.09.13, kommer også retten i forlegenhet, all den tid det som skjer i lukkede rettssaker ikke kan etterprøves i full åpenhet. Påstander om vold er en verkebyll i barnefordelingssaker. Kristin Skjørten har bakgrunn som kriminolog og voldsforsker. Hun har bl.a begått en studie om mødres bekymringer for å sende barn til samvær med fedre. Studien var basert på telefonintervjuer med krisesenteransatte som formidlet mødres synspunkter på barnas behov for å ha kontakt med sine fedre. Leseren kan selv telle opp feilkildenivåene.

Beviskrav og relevans

Terskelen for å fremme påstander om vold og overgrep i barnefordelingssaker synes lav. Beviskrav er i realiteten nullet ut. Fedre som krever å bli regnet som fullverdige foreldre anses som trusler mot fagfolks fordommer og mot mødrehegemoniet. Dette er et sentralt omdreiningspunkt for å forstå dynamikken i barnefordelingssaker. Når forskere uttaler seg om saker og ting må det de sier ha relevans for konkrete problemstillinger. I Skjørtens utlegning av rettspraksis skapes inntrykk av at søksmål i seg selv er gunstig, men hun redegjør ikke for søksmåls- og bevisbyrde, anførsler og utfall. Er disse like for mødre og fedre?  Hva er egentlig gjeldende rett når fedre påberoper seg sin omsorgsinnsats? Blir slike anførsler i det hele tatt medregnet i dommerens redaksjon av rettens bemerkninger?