Ufullstendig om barnebortføring

 Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

I Aftenposten 8. april omtales en sak om påstått forskjellsbehandling av mødre og fedre som får bortført sine barn. Saken gjelder ulik praksis for inndrivelse av barnebidrag. Saken ble først henlagt av Likesstillingsombudet, men henleggelsen ble bragt inn for Likestillings- og diskrimineringsnemnda. Aftenposten lar den ene parten, likestillingsombudets jurist som møtte i Nemnda, ensidig få etterprosedere saken. Er dette Aftenpostens profil: å la statsinstitusjoner med rikelige ressurser få siste ord og hovere overfor klagere som har fått livene sine ødelagt av et umenneskelig system? Mens sakens kjerne ikke blir berørt.

Ettersom jeg representerte klager i Nemnda, og savner både Aftenpostens objektivitet og Nemdas begrunnelse i vedtaket, ber jeg om plass til noen kommentarer. Aftenpostens journalist var tilstede, invitert med av klager: Hun hadde rik anledning til å sette seg inn i sakens sider - før, under og etter klagesaksbehandlingen. Saken ble først avvist fordi Likestillingsombudet ikke ville prioritere å bruke ressurser på saken. Man mente klager hadde bevisbyrde for å dokumentere de forholdene klager ville ha undersøkt etter en begrunnet mistanke om kjønnsdiskriminerende praksis.

Under møtet i Nemnda tok jeg vesentlig opp forholdet mellom ressurs og bevisbyrde som det sentrale omdreiningspunkt : hvem kan forventes å ha ressurser til rådighet for å innhente relevant dokumentasjon: en degradert uføretrygdet barnefar med begrensede muligheter – praktisk og økonomisk? Eller Ombudet med sine flere titalls ansatte, hvorav haugevis med jurister, sosiologer og statsvitere? Skal den parten som er dårligst skodd i det assymetriske maktforholdet mellom enkeltborger og statsinstitusjon ha bevisbyrden? Denne sentrale problemstilling unnlot Nemnda å drøfte.

Aftenpostens journalist kunne med fordel ha fanget opp problemstillingen, lest Nemndas vedtak, og etterprøvd om Nemnda i realiteten behandlet klagen med anførsler og det hele. Da hadde leserne fått innblikk i deler av det norske statsfeministeriet som kontrast til det passe nedlatende utsagnet ”Vi kan ikke forholde oss til hypoteser” fra ombudets jurist. Som om det kun var hypoteser det dreide seg om. I følge Nemndas logikk skal klager ha bevisbyrde som går over til Ombudet etter at den er oppfylt: Når klager har gjort jobben for ombudet. Slik er statsfeminismen innrettet. Med kvinnedominerte mediers velsignelse