Udokumenterte påstander

Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

 

Juristene Trude Haugli og Grethe Nordhelle  gir i Bergens Tidende (BT) 15.03.14 inntrykk av systemsvikt i barnefordelingssaker. Det er grunn til å være kristisk til om hypotesen deres er testet på akademisk forsvarlig vis.

Hvor har Haugli og Nordhelle premisset om det i barnefordelingssaker er en «overrepresentasjon av foreldre som ikke fungerer som omsorgspersoner»? Hvis det er fra departementet slik det antydes bør de to oppgi eksakt kilde slik at det er mulig å etterprøve deres utsagn.  Det fins ingen studier med representative utvalg og kontrollgrupper som kan bekrefte tesen om at et flertall av foreldreparter i barnefordelingssaker ikke er egnede. Men det eksisterer en studie fra psykologen Katrin Koch som uten å belegge hvordan hun har kommet frem til sine tall, hevder at 70 prosent av foreldrene i hennes undersøkelse fra Oslo tingrett (NOVA rapport 1/2000) var beheftet med score på en eller flere av følgende faktorer: (1) rus, (2) psykiatri, (3) kontakt med barnevern, (4) kontakt med politi.

Kochs undersøkelse mangler opplysninger om hvordan belastningsfaktorene er registrert og verifisert. Det opplyses ikke om faktorene er påstander fra partene, om påstandene er anført og vektlagt i rettskraftige dommer, eller om påstandene er sjekket hos rusomsorgen, i psykiatrien eller hos barnevern og politi respektive. I en ordinær barnefordelingssak kan det forekomme ensidige eller også gjensidige beskyldninger om vold, omsorgssvikt, rusmisbruk og patologisk galskap. Dette er ikke uvanlige strategier. Men det er ikke nødvendigvis sant. I en opphetet atmosfære etter et samlivsbrudd kan minst en av partene oppfatte det som hensiktsmessig å skru opp temperaturen for å skape «høyt konfliktnivå».

For visse fagfolk, f.eks Hordalands fylkesnemndsleder Geir Kjell Andersland, som vil ha familiedomstol men ikke nødvendigvis etterrettelige fag, er det uproblematisk å sette likhetstegn mellom høyt konfliktnivå og omsorgssvikt. Konsekvensen av sammenstillingen, blir at man kan behandle barnefordelings- og barnevernsaker under ett. Ingen utredning er foretatt med hensyn til grenseoppganger mellom fagområdene.  Å påstå slik Haugli og Nordhelle gjør, at ikke fungerende foreldre er overrepresentert i barnefordelingssaker, krever belegg. Å bruke slike premisser for å ville tale barns sak, er villedende og langt fra deres pretensjoner om å hypoteseteste grunner til systemsvikt.

Tendensen til å ville stigmatisere foreldre som ulykkeligvis havner i tvist om barnefordeling, kan like gjerne være en strategi for å dekke over systemsvikt.

(Sterkt forkortet og fra redaksjonen delvis frisert innlegg på trykk i Bergens Tidende 29.04.14. Metodekrav og annet faglig er underkommunisert, originalteksten i kronikks format heter «Systemsvikt og usikkerhet». Her er det bl.a eksemplifisert hvor sviktende professor dr juris Trude Hauglis metodeforståelse arter seg i praksis, samt hvordan toneangivende bukk- og havresekkpsykologer får sette premissene for rettspleien)