Udokumenterte
påstander
Av
Ole Texmo, Forum for menn og omsorg
Juristene Trude Haugli og Grethe Nordhelle gir i Bergens Tidende (BT) 15.03.14 inntrykk
av systemsvikt i barnefordelingssaker. Det er grunn til å være kristisk til om hypotesen
deres er testet på akademisk forsvarlig vis.
Hvor har Haugli og Nordhelle premisset om det i
barnefordelingssaker er en «overrepresentasjon
av foreldre som ikke fungerer som omsorgspersoner»? Hvis det er fra
departementet slik det antydes bør de to oppgi eksakt kilde slik at det er
mulig å etterprøve deres utsagn. Det
fins ingen studier med representative utvalg og kontrollgrupper som kan bekrefte
tesen om at et flertall av foreldreparter i barnefordelingssaker ikke er
egnede. Men det eksisterer en studie fra psykologen Katrin Koch som uten å
belegge hvordan hun har kommet frem til sine tall, hevder at 70 prosent av
foreldrene i hennes undersøkelse fra Oslo tingrett (NOVA rapport 1/2000) var
beheftet med score på en eller flere av følgende faktorer: (1) rus, (2)
psykiatri, (3) kontakt med barnevern, (4) kontakt med politi.
Kochs undersøkelse mangler opplysninger om hvordan
belastningsfaktorene er registrert og verifisert. Det opplyses ikke om
faktorene er påstander fra partene, om påstandene er anført og vektlagt i
rettskraftige dommer, eller om påstandene er sjekket hos rusomsorgen, i
psykiatrien eller hos barnevern og politi respektive. I en ordinær barnefordelingssak
kan det forekomme ensidige eller også gjensidige beskyldninger om vold,
omsorgssvikt, rusmisbruk og patologisk galskap. Dette er ikke uvanlige
strategier. Men det er ikke nødvendigvis sant. I en opphetet atmosfære etter et
samlivsbrudd kan minst en av partene oppfatte det som hensiktsmessig å skru opp
temperaturen for å skape «høyt
konfliktnivå».
For visse fagfolk, f.eks Hordalands fylkesnemndsleder
Geir Kjell Andersland, som vil ha familiedomstol men ikke nødvendigvis
etterrettelige fag, er det uproblematisk å sette likhetstegn mellom høyt
konfliktnivå og omsorgssvikt. Konsekvensen av sammenstillingen, blir at man kan
behandle barnefordelings- og barnevernsaker under ett. Ingen utredning er
foretatt med hensyn til grenseoppganger mellom fagområdene. Å påstå slik Haugli og Nordhelle gjør, at
ikke fungerende foreldre er overrepresentert i barnefordelingssaker, krever
belegg. Å bruke slike premisser for å ville tale barns sak, er villedende og
langt fra deres pretensjoner om å hypoteseteste grunner til systemsvikt.
Tendensen til å ville stigmatisere foreldre som
ulykkeligvis havner i tvist om barnefordeling, kan like gjerne være en strategi
for å dekke over systemsvikt.
(Sterkt
forkortet og fra redaksjonen delvis frisert innlegg på trykk i Bergens Tidende
29.04.14. Metodekrav og annet faglig er underkommunisert, originalteksten i
kronikks format heter «Systemsvikt og
usikkerhet». Her er det bl.a eksemplifisert hvor sviktende professor dr
juris Trude Hauglis metodeforståelse arter seg i praksis, samt hvordan
toneangivende bukk- og havresekkpsykologer får sette premissene for rettspleien)