Påfallende ubalansert om fedres vold     

Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

At Kvinnepanelet består av kvinner som kun ser saker og ting fra kvinners ensidige ståsted får så være. At kvinner og mødre opphøyer seg til alltid å vite hva som er best for barn er mer tvilsomt. I Aftenposten 08.09.10 får Kvinnepanelets forslag om å nekte voldelige fedre samvær med sine barn bred dekning. Uten at menn og fedre slipper til med motforestillinger. ”Vold mot mor er vold mot barn” slåes det fast. Uten bevissthet om fare for sammenblanding av mødre og barns individuelle hensyn, eller fare for urettmessig stigmatisering.

Dessverre ser retten gjennom fingrene med mødres strategier. Uten krav til bevis. Uten krav til kvalifisering eller sannsynliggjøring. Det er fritt frem for vidøftige påstander om vold og overgrep, aldri gjenstand for bevisvurdering eller kartlegging av mulige feilkildenivåer.

Kvinnepanelets leder ”mener det ikke er en forutsetning at det skal foreligge en voldsdom mot mannen”. For det er selvsagt mannen som er voldelig, etter mors utsagn, som det aldri må stilles spørsmålstegn ved.

At forslaget er i strid med menneskerettighetspraksis er man enten uvitende om eller velger å se bort fra. Norge ble i 2007 dømt for brudd på artikkel 8 om rett til familieliv fordi en barnefar ble fradømt samvær basert på overgrepspåstander lagt til grunn men ikke realitetsbehandlet. En påstand om vold er ikke det samme som et voldstilfelle. I barnefordelingssaker brukes voldspåstander for å utmanøvrere oppegående fedre som utfordrer kjønnsrollesterotypiene. Denne dynamikken bør studeres nærmere.

Kvinnegrupper og enkelte fagfolk er ekstra hissige på å begrense samværsretten. Forutsetningen er som Kvinnepanelets leder uttrykker: ”det er ikke nødvendig med voldsdom”. Det er ikke nødvendig med etterforskning og rettergang med tilhørende bevisprøving. Kvinnepanelet ser selvsagt helt bort fra at også mødre kan mistenkes for vold mot barn, i særlig grad psykisk vold i form av foreldrefiendtliggjøring. En del mødre hjernevasker barn til å ta avstand fra sine fedre, og vinner frem med sine strategier.

Da er voldsforsker Kristin Skjørten taus. I Aftenpostens oppslag 08.09.10 uttaler hun seg om et pågående studie. Men intet av det hun sier kan etterprøves. Da hun arbeidet med sin studie av rettspraksis i barnefordelingssaker noen år tilbake var voldspåstander ikke eget forskningsobjekt. Hennes studie gjald ikke engang samvær og samværsbetingelser. Like fullt uttalte hun seg ensidig og unyansert om saker med voldspåstander. Skjørten underslår at svært mange påstander er ugrunnede og at retten derfor velger å se bort fra temaet.

I stedet fremstiller hun det som om retten benekter vold mot mødre og barn. Lovendringen i 2006 skjedde uten redegjørelse for kunnskapsgrunnlag og effekt av voldspåstander. En arbeidsgruppe (2004) sørget for å undergrave lovhjemlet krav til bevis. Konsekvensen er et renn av saker retten har problemer med å håndtere materielt og prosessuelt. Når påstander om vold mot mor og barn når retten, ønsker man ikke å diskreditere mor for bruk av falske påstander. Derfor står det lite eller ingenting i dommene om slike temaer.

Forum for menn og omsorg blir kjent med mange saker hvor fedre blir etterforsket og får gunstigste henleggelseskode ”intet straffbart forhold anses bevist”. En sorts frifinnelse uten rettergang. Selv om politiet har henlagt sakene, blir påstandene opprettholdt og videreført i sivile saker om barnefordeling hvor det ikke eksisterer beviskrav. I dag får mange fedre begrenset samværsrett, med tilsyn, eller nektet overhodet. Ikke fordi retten har funnet det bevist at det har foregått vold, men fordi man teoretisk verken kan eller vil utelukke en viss minimumsrisiko. Mødre har alt å vinne på å fremme falske voldspåstander. At barn er vitne til den angivelige volden gjør saken bedre for mødrene, strategisk sett. I retten har skamløsheten ingen sperrer. Får fedre samværsrett på papiret, kan mødrene fortsatt sabotere. Sanksjonsfritt.