Tvang til forlik
Av Ole Texmo, Forum for Menn og Omsorg (FMO)
For å forebygge negative
virkninger av rettssaker om barnefordeling, ble det 1993 innført
lovbestemt mekling for gifte foreldre som skiller seg.
Ingen empiri
Hvordan meklingsordningen i realiteten fungerer etter intensjonene, vet
man fra systemhold strengt tatt ingenting om. Virker metodene som
brukes på familievernkontorer rundt omkring i landet
konfliktdempende? Er etablert meklingstradisjon egnet til å
grunnlegge konstruktivt samarbeidsklima mellom foreldrene? Det fins
ingen tall eller empirisk-statistisk beregning som kan fortelle om
antallet stridende foreldre har økt, holdt seg konstant, eller
minsket etter innføringen av obligatorisk mekling. Nå har
man innført tvungen mekling også for samboerforeldre etter
samlivsbrudd, men redusert tilbudet fra 3 til 1 time.
Belastninger
Ligger det her en erkjennelse av at meklingen ikke fungerer? Ideen med
mekling for å få potensielt stridende foreldre til å
inngå avtaler om barna er egentlig god. Men kanskje skaper
umoderne holdninger til foreldrenes ulikeverd hos psykologene og
sosionomene på familievernkontorene grunnlag for rettssaker
snarere enn forsoning. Barnefordelingssaker er belastende, ikke bare
for foreldre og barn, men også for rettsapparatet som skal
administrere disse sakene, fagfolkenes sviktende kompetanse tatt
i betraktning. Til tross for at barnefordelingssaker utgjør en
stor prosentandel av sivilsakene, eksakte tall fins ikke, er
fagkunnskapen ikke tilstrekkelig utviklet til å forstå
dynamikken i denne type saker.
Follo-modellen
Etter 1. april 2004 er det innført en ny ordning med bruk av
sakkyndig i fleksibel rolle. Hensikten er angivelig at den sakkyndige
skal kunne opptre i ulike roller overfor retten og partene, også
som mekler med særlig oppgave å forhandle frem forlik.
Lovendringen ble innført uten offentlig debatt, verken i media
eller fagtidsskrifter. Ordningen ble gjort til hovedregel i de nye
saksbehandlingsreglene i barneloven, men uten at man egentlig hadde
kunnskap om hvordan mekling fungerer på stadiet før
foreldre går til rettssak, eller hvordan tidligere bruk av
sakkyndige har virket. Modellen er utviklet av psykolog Knut
Rønbeck ved Indre Follo tingrett og kalles for
”Follo-modellen”
Press og forventning
Å få foreldre til å bli enige er i seg selv ingen dum
ide. Tilsynelatende kan fleksibel sakkyndigrolle virke fornuftig, men
det er lite eller ingenting som tyder på at fagmiljøene
har reflektert over rolleforvirring og forventningspress som
oppstår. Grunnleggende har de sakkyndige vist at de ikke
behersker utrederrollen. Psykolog Knut Rønbeck skriver i en
artikkel i Tidsskrift for norsk Psykologforening (TNPF) 2006, 43,
s338-346 at utredninger fører til konflikt, men tar ikke
høyde for bransjens kompetansesvikt. Heller ikke at muligheten
for metodisk etterprøving og rettssikkerhetsmessig kontradiksjon
undergraves når rapportene uteblir. Å mekle frem forlik for
enhver pris kan skade både partene og prosessen.
Etterprøving?
Differensiert sivilrettsstatistikk og annen eksakt kunnskap om
barnelovens fungeringsnivåer er mangelvare. Dette er et
forskningsmessig nedprioritert område. Knut Rønbeck har i
lang tid rost Follo-modellen uforbeholdent. Han har forskuttert en
vellykkethet som nå er gjenstand for et forskningsprosjekt med
Rønbeck selv som doktorgradsstipendiat. Kontrollgrupper og andre
relevante sammenligningskategorier er fremmedord for prosjektet, som
unndrar seg metodisk etterprøving i samme tradisjon som
rettspleien i denne type saker. Det er også mulig å
påvise selvmotsigelser i fagfolkenes forsikringer om at
foreldrene skal være i sentrum for forhandlingene, f.eks i en
artikkel i TNPF 2004, 41, s275-281.
For syns skyld?
Man kan spørre seg om motivet for Follo-modellen egentlig er
å dekke over barnelovsystemets iboende konfliktpotensiale,
herunder en generert ulikeverdstenkning som spiller partene ut
mot hverandre. Ved å presse partene til forlik ser systemet
mindre konfliktbelastet ut enn det i realiteten er – for alle
parter, de profesjonelle aktørene inkludert. Når
sakkyndige ikke vil tilegne seg relevant utredningskompetanse, men
heller foretrekker å opptre i en diffus rolle med muligheter for
ansvarsforskyvning, kan de dekke over egen kompetansesvikt. Det ser
penere ut med oppnådd forlik. Dommerne slipper å skrive
dommer.
Tilbakemeldinger
Mange uløste konflikter skjuler seg. Foreldre melder om utidig
press. De er frustrerte over forutinntatt saksopplysning og til dels
ufine midler fra retten for å presse frem forlik som ikke er
bærekraftige. Sakkyndiges habilitet og dobbeltroller er under
kritikk. Blant brukergrupper, advokater og i domstolene er det en
delvis registrerbar tendens til at mange saker kommer raskt tilbake i
retten etter at vilkår for forlikene svikter. Har man
innført en ordning som viser seg å være
konfliktdrivende heller enn påstått konfliktdempende? Hvor
effektivitet går foran rettssikkerhet og hensyn til partene, de
uskyldige tredjepartene inkludert.
(Kronikk på trykk i VG 02.01.08)