Tvang til forlik    


Av Ole Texmo, Forum for Menn og Omsorg (FMO)

For å forebygge negative virkninger av rettssaker om barnefordeling, ble det 1993 innført lovbestemt mekling for gifte foreldre som skiller seg.

Ingen empiri

Hvordan meklingsordningen i realiteten fungerer etter intensjonene, vet man fra systemhold strengt tatt ingenting om. Virker metodene som brukes på familievernkontorer rundt omkring i landet konfliktdempende? Er etablert meklingstradisjon egnet til å grunnlegge konstruktivt samarbeidsklima mellom foreldrene? Det fins ingen tall eller empirisk-statistisk beregning som kan fortelle om antallet stridende foreldre har økt, holdt seg konstant, eller minsket etter innføringen av obligatorisk mekling. Nå har man innført tvungen mekling også for samboerforeldre etter samlivsbrudd, men redusert tilbudet fra 3 til 1 time.

Belastninger

Ligger det her en erkjennelse av at meklingen ikke fungerer? Ideen med mekling for å få potensielt stridende foreldre til å inngå avtaler om barna er egentlig god. Men kanskje skaper umoderne holdninger til foreldrenes ulikeverd hos psykologene og sosionomene på familievernkontorene grunnlag for rettssaker snarere enn forsoning. Barnefordelingssaker er belastende, ikke bare for foreldre og barn, men også for rettsapparatet som skal administrere disse sakene,  fagfolkenes sviktende kompetanse tatt i betraktning. Til tross for at barnefordelingssaker utgjør en stor prosentandel av sivilsakene, eksakte tall fins ikke, er fagkunnskapen ikke tilstrekkelig utviklet til å forstå dynamikken i denne type saker.

Follo-modellen

Etter 1. april 2004 er det innført en ny ordning med bruk av sakkyndig i fleksibel rolle. Hensikten er angivelig at den sakkyndige skal kunne opptre i ulike roller overfor retten og partene, også som mekler med særlig oppgave å forhandle frem forlik. Lovendringen ble innført uten offentlig debatt, verken i media eller fagtidsskrifter. Ordningen ble gjort til hovedregel i de nye saksbehandlingsreglene i barneloven, men uten at man egentlig hadde kunnskap om hvordan mekling fungerer på stadiet før foreldre går til rettssak, eller hvordan tidligere bruk av sakkyndige har virket. Modellen er utviklet av psykolog Knut Rønbeck ved Indre Follo tingrett og kalles for ”Follo-modellen”

Press og forventning

Å få foreldre til å bli enige er i seg selv ingen dum ide. Tilsynelatende kan fleksibel sakkyndigrolle virke fornuftig, men det er lite eller ingenting som tyder på at fagmiljøene har reflektert over rolleforvirring og forventningspress som oppstår. Grunnleggende har de sakkyndige vist at de ikke behersker utrederrollen. Psykolog Knut Rønbeck skriver i en artikkel i Tidsskrift for norsk Psykologforening (TNPF) 2006, 43, s338-346 at utredninger fører til konflikt, men tar ikke høyde for bransjens kompetansesvikt. Heller ikke at muligheten for metodisk etterprøving og rettssikkerhetsmessig kontradiksjon undergraves når rapportene uteblir. Å mekle frem forlik for enhver pris kan skade både partene og prosessen.

Etterprøving?

Differensiert sivilrettsstatistikk og annen eksakt kunnskap om barnelovens fungeringsnivåer er mangelvare. Dette er et forskningsmessig nedprioritert område. Knut Rønbeck har i lang tid rost Follo-modellen uforbeholdent. Han har forskuttert en vellykkethet som nå er gjenstand for et forskningsprosjekt med Rønbeck selv som doktorgradsstipendiat. Kontrollgrupper og andre relevante sammenligningskategorier er fremmedord for prosjektet, som unndrar seg metodisk etterprøving i samme tradisjon som rettspleien i denne type saker. Det er også mulig å påvise selvmotsigelser i fagfolkenes forsikringer om at foreldrene skal være i sentrum for forhandlingene, f.eks i en artikkel i TNPF 2004, 41, s275-281.

For syns skyld?

Man kan spørre seg om motivet for Follo-modellen egentlig er å dekke over barnelovsystemets iboende konfliktpotensiale, herunder en generert ulikeverdstenkning  som spiller partene ut mot hverandre. Ved å presse partene til forlik ser systemet mindre konfliktbelastet ut enn det i realiteten er – for alle parter, de profesjonelle aktørene inkludert. Når sakkyndige ikke vil tilegne seg relevant utredningskompetanse, men heller foretrekker å opptre i en diffus rolle med muligheter for ansvarsforskyvning, kan de dekke over egen kompetansesvikt. Det ser penere ut med oppnådd forlik. Dommerne slipper å skrive dommer.


Tilbakemeldinger

Mange uløste konflikter skjuler seg. Foreldre melder om utidig press. De er frustrerte over forutinntatt saksopplysning og til dels ufine midler fra retten for å presse frem forlik som ikke er bærekraftige. Sakkyndiges habilitet og dobbeltroller er under kritikk. Blant brukergrupper, advokater og i domstolene er det en delvis registrerbar tendens til at mange saker kommer raskt tilbake i retten etter at vilkår for forlikene svikter. Har man innført en ordning som viser seg å være konfliktdrivende heller enn påstått konfliktdempende? Hvor effektivitet går foran rettssikkerhet og hensyn til partene, de uskyldige tredjepartene inkludert.




(Kronikk på trykk i VG 02.01.08)