Trenger vi en mannsdag ?

Av Ole Texmo, free-lancer

Den største kampsaken for menn i dag er å få forandret Barneloven slik at det går an å bli fullverdige fedre. Såpass ille er det i vårt likestillingsparadis at menn nå går på barrikadene for å stille myndigheter til ansvar for at muligheten for å kunne bli en fullverdig forelder for sine barn verken er lovhjemlet eller på annen måte beskyttet. Pater-est – regelen (Bl § 3) definerer far gjennom det sivile forholdet til mor, og Foreldreansvar for ugifte blir kun felles om mor skriver på.

Situasjonen for fedre som ikke bor sammen med mødrene til sine barn er til dels katastrofal. Barneloven av 1981 var på utredningsstadiet preget av radikal likestillingstenkning, men ennå er ikke felles foreldreansvar for ugifte innført slik Barnelovutvalget (NOU 1977:35) foreslo sammen med opphevelse av pater-est – regelen. Samværsretten er dårlig beskyttet og påstander om omfanget av menn/fedres angivelige vold og overgrep mot kvinner og barn antar tidvis et massivt kildekritkkløst propagandapreg.

Begrensningene i mulighetene for utøvelse av fullverdig foreldreskap er dels lovbestemt, dels et produkt av utdaterte holdninger som har festet seg i domstol, forvaltning og innenfor fora som steller med barnelov og familiepolitikk. Når ulikeverdet er omdreiningspunkt i ”grunnskjemaet” om forholdet mellom foreldrene på ett nivå og på ett annet forholdet mellom foreldre og barn, er det ikke vanskelig å se at det blir konflikt når moderne fedre vil ta ansvar. Det er heller ikke altfor vanskelig å se at mors egenmektighet, samværsnekt og bruk av tvilsomt funderte overgrepsanklager overfor fedre, lettere får legitimitet i et system som grunnleggende betrakter foreldrene som ulikeverdige. Systemfeilene avledes av ulikeverdet og i praksis læres skilsmissebarn opp til at bostedsforelderen (oftest mor) er mer verdt enn samværsforelderen (oftest far). Når og hvis foreldrene betraktes som likeverdige fra samfunnets side, kan man forestille seg at også barna oppdras til et sunnere syn på likestilling, for ikke å nevne likhet for loven med tilhørende respekt for lov og rett.

Ideen om delt omsorg, en av de viktigste kampsakene, er basert på forholdet og sammenhengen mellom størrelser som norm, regel og prinsipp. I praksis finnes det omtrent like mange måter å utøve delt omsorg på som det finnes foreldrepar. For å begripeliggjøre ideen om delt omsorg kan det være en fordel å ta utgangspunkt i det felles ansvar man som foreldre har for å følge opp sine barn – (u)avhengig av sivilstatus og sivilstandsregime. Likeverdet som norm er en ideal størrelse; som regel betraktet må delt omsorg forankres i lov. Vi snakker da om likhet for loven eller også juridisk-rettslig likestilling som angir det prinsippielle nivå om kjønnene som like for loven og gjenstand for likebehandling. Barneloven forbyr idømmelse av delt omsorg mot en av partenes vilje (Bl § 35a). Å fjerne de elementene som hindrer likeverd, likhet for loven og likestilling burde ikke være altfor håpløst umulig. Menneskeverdet er en normativ størrelse. Personer som tilskrives fullverdighet og som betraktes som likeverdige kaller på respekt. Tilrettelegging for utdefinering av fedre som annenrangs foreldre legitimerer mangel på respekt. Hvilke holdninger ønsker vi at våre barn skal ha med seg når de selv engang blir voksne og ettervert også foreldre?

At noen menn begår vold og overgrep mot kvinner og barn, og mot hverandre, er selvsagt ille nok. Men motstanden mot vold som fenomen og forståelsen av dynamikken i ulike relasjoner blir ikke bedre av at man kildekritikkløst antar at familievold, definert som vold begått av menn mot kvinner og barn (jf Familiemeldingens budskap) er et stort samfunnsproblem som kaller på særskilte åtgjerder og begrensninger i samværsretten, med tilhørende undergraving av krav til dokumentasjon og bevis.

Hittil har myndigheter og Akademia unnlatt å ta inn over seg muligheten for at brorparten av fedre som merogmindre (u)frivillig blir parter i barnelovsaker, er omsorgsfulle og høyt kompetente foreldre som ikke uten videre godtar å bli degradert som annenrangs. Mange overgrepsanklager er motivert utfra ønsket om å nøytralisere oppegående ressurspersoner som bringer systemets kodeks i forlegenhet ved sine påstander om at f.eks delt omsorg er til barnas beste og at ulikeverdet er den egentlige konfliktskapende faktor. Dynamikken i slike saker er et studium verdt og et tabu i den norske medieoffentligheten.

Ideen om delt omsorg er basert på tanken om fedre som positive ressurser kan utfylle foreldrefunksjonen på lik linje med mødre. Vi snakker her om en komplementaritet mellom kjønnene; mellom rettighets- og pliktdelen inneholdt i det overordnede begrep Foreldreansvar hvor også omsorg og bestemmelse er utfyllende størrelser. På det mer trivielle plan snakker vi om gjensidig respekt for ulike måter å praktisere omsorg på.

Ensidigheten som stempler menn som voldelige og problemskapere gir et unyansert og udifferensiert bilde av virkeligheten. Mannsdagen bør kunne være en anledning til å nyansere bildet av menn. Barnelovsystemet er kanhende det området hvor menn oftest kommer til kort. Vi havner merogmindre (u)frivillig i systembetingede konflikter hvor protester mot opplevd urett, med juristeriets finesser, omforenes til konfliktens årsak. Forsøk på å definere samarbeide på likeverdets premisser avfeies av fagfolkene, og identifisering av overgrepspåstanders oppkomstbetingelser trigger ytterligere. Hvor stort problem samværssabotasje er vet ingen, heller ikke på dette område finnes seriøse studier. Mannsdagen kan synliggjøre disse forholdene. Mannsdagen kan også gi menn som har kommet brukbart heldig ut av sine skilsmisser/barnefordelingstvister mulighet til å være solidariske med fedre som utsettes for samværssabotasje og falske overgrepsanklager.

Kvinnedagen har sin kultur og i en 8.mars-parole kan man lese: Stopp trakasseringen av kvinner; nei til delt omsorg! Mannsdagens markering den 7. oktober vil kretse om Ja til delt omsorg på grunnlag av synet på Fedre som fullverdige foreldre. Fokus på menn/fedre som positive ressurser heller enn som problemskapere og potensielle overgripere er viktig som motvekt til tendensen innvarslet av tidligere justisminister Hanne Harlem (VG 06.03.01 om ”det utvidete voldtektsbegrep”) :

Nå kan mannen dømmes for voldtekt selv om han ikke har brukt vold eller trusler om vold. Det kan være nok at han for eksempel har truet med å sette ut rykter om kvinnen, eller truet med skilsmisse.

Å betrakte menn som positive ressurser er også en motvekt mot den statsfeministisk motiverte ideologien om behovet for ”kjærlig tvang” : at fedre ikke selv er i stand til å ta ansvar for sine barn, men trenger veiledning fra kvinnesamfunnet. Økt pappapermisjon og Mer pappatid – mindre karrieretid gir menn muligheter til å utvikle farsrollen. Eller er behov for og ønsker om å få ta seg av egne barn på egne premisser å betrakte som trusler mot kvinnesamfunnet og fagfolkenes kjønnsrollestereotypier ?