"Too Much of Nothing"

av Ole Texmo, free-lancer

Journalist Lars-Ludvig Røeds (LLR) innlegg i DN 01.12.03 henter næring fra et substansløst oppkomme av frustrasjon over mannsrollen. Som mediemenneske er LLR priviligert; få eller ingen sperrer for journalistens språklighet og kunnskapssøken. Men journalisten later ikke til å ha fått motforestillinger mht manglende forekomst av empirisk og argumentativt belegg. LLR skal ikke dømmes utelukkende for sin mangel på språk og kunnskaper; men også fordi han på forsettlig vis pisker i opprørt vann uten å ha turt foreta de dypdykk som kunne bragt ham i kontakt med understrømmene i samfunnet vårt, et samfunn som holder seg med både likestillingslov og barnelov, samt forestillingen om rettsstat og ytringsfrihet. LLR dømmes herved til å oppføre seg som en mann, men LLR skal ikke dømmes til taushet, slik han selv feller dom over en ikke nærmere kvantifisert eller også kvalifisert gruppe av menn. LLR dømmes til å svare for seg om sin lesning og mulige engasjement i mannssaker som barnelovspørsmål, et påtagelig overgrepshysteri som rammer fedre og barn, og sin kildekritikkløshet. Så langt later LLRs snevre perspektivvalg til å legge til rette for fordobling av feilslutninger heller enn åpning for flertydigheter.

La oss begynne med mannsforskningen. LLR skriver: "Vi har mannsforskere, de er få, men flinke, men debatten uteblir." Mitt grunnleggende spørsmål er: Hva har mannsforskerne produsert av forskningsbasert literatur om de temaer LLR tar opp i sitt innlegg ? Svaret er enkelt, LLR spares herved for undersøkelsen: Ingenting ! Det er ikke min mening å umyndiggjøre LLR ved å bringe ham til taushet; neste spørsmål dreier seg om mannsforskernes angivelige flinkhet. Dreier denne flinkheten seg om evnen til å redegjøre for faglig-akademiske diskurser, f.eks påviselige empirisk-statistisk funderte adekvate årsak/virkningssammenhenger (unnskyld språket !)? Eller taler vi her om en sosialt intelligent innrettet profeminisme som søker sine nettverk hvor de politisk korrekte trosforestillingene finner sin "legitimitet", f.eks påstanden om at "100 000 menn mishandler sine koner og samboere" ? Mitt tredje og siste spørsmål i denne kontekst er flerdelt: Kan spørsmålet om hvorfor debatten uteblir besvares på bakgrunn av, eller også avledes av svarene på de to første, eller også er det et åpent spørsmål om mediene praktiserer ytringsfrihet for alle typer diskurser og mannskulturer ?

Påstanden om at menn mangler språk er strengt tatt for dum. Menn har språk så det rekker, men slipper ikke alltid til. Da Magne Raundalen-kloningen Per Are Løkke ga ut boken "Farsrevolusjonen" LLR har hentet inspirasjon fra, slapp jeg til med kritikk i Morgenbladet (Mb14.04.00). Jeg gjorde rede for mitt perspektivvalg og min lesning slik en kritiker bør kunne evne, bl.a fokus på sentrale uetterretteligheter: Begreper som ansvar og likestilling hang i løse luften; psykolog Løkkes kunnskaper om Barnelovens bokstav og praksis var og er slett og grunn. Tilslutningen til overgrepshysteriet er imidlertid solid: den aldri noensinne forsøksvis dokumenterte påstanden om de "100 000 menn som mishandler sine koner og samboere" gikk som en rød tråd gjennom boken. Løkke påsto også at flere titalls tusen fedre svikter sine barn etter skilsmisse. Da Løkke skulle tilbakevise min kritikk, gikk det helt i ball for psykologen (Mb 26.05.00). Min sluttreplikk (Mb 02.06.00) førte formodentlig til at Pax forlag sluttet å annonsere for boken.

"Too much of nothing can make a man ill and eve." Dessverre fins tilfeller av menn som slår sine kvinner. Mediene renner over av nyhetsoppslag om kvinner og barn som utsettes for påståtte overgrep fra menn/fedre. Bjugn-skandalen har ikke bragt nevneverdig edruelighet blant fagfolk og medier; nederlaget var og er formidabelt. Strengt tatt har man ikke oppnådd faglig metodisk etterprøvbar nivåheving som kan forhindre at falske beskyldninger kan ende i justismord. Hysteriet er gitt legitimitet i  Familiemeldingen (Stort.meld. nr 29, 2002-03) som nylig skled rett gjennom, bl.a med sin definisjon av familievold som "vold begått av menn mot kvinner og barn". Hvorfor har ikke protestene på denne ensidigheten og mulige tilretteleggelse av nye justismord sluppet til i mediene ? Er det fordi vi mangler språk? Hvorfor tør ikke mediene fremstille den type sakskomplekser hvor mildest talt tvilsomme ovrgrepspåstander benyttes som strategiske våpen i barnefordelingstvister ? Medeas hevn ser ut til å ledsages av medias cover up. "Når kona forsvinner med ungene" står ikke sjelden mannen igjen rettsløs. Det er en vesentlig forskjell på å tvinges til taushet i en catch 22 situasjon hvor alt mann og far sier eller ikke sier blir brukt mot ham, og en ikke nærmere definert språkløshet. LLR burde studere dynamikken i barnefordelingssaker. Psykologer har et stort hull i sitt pensum, nemlig forholdet mellom far og barn. Psykologer er opplært til å betrakte fedre som annenrangs foreldre, og bedriver ikke sjelden ren sjikane mot fedre - logisk følgeriktig. Mannlige psykologer gies muligheter til å fordoble legitimeringen av sine mindreverdighetskomplekser - som menn og psykologer. Når LLR skal legitimere sin kunnskaps- og språkløshet, velger han seg en Raundalen-kloning som Løkke. "Too much of nothing can make a man catch fire."  (Bob Dylan, 1967/1975)