Thorkildsens feilkilder

Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

I en opplyst samfunnsdebatt oppgir man kilder som kan etterprøves. Ytringer som unndrar seg etterprøvbare referanser, gir grunnlag for mistanke om mindre edle motiver. At barn skal høres og at voldsutsatte barn må beskyttes er vel de fleste enige om. Men når en fagstatsråd  nekter å oppgi referanser, unnlater å ta alvorlig konkrete påvisninger av feilkilder, og dertil pøser på med mer mørketallsideologi, kan man stille spørsmål ved om det virkelig er så ille som barnestatsråden gir inntrykk av?

I mitt innlegg 2. juli 2012 tok jeg for meg forsker Kristin Skjørten som ikke kan presentere valide forskningsfunn, gyldige utfra utvalgsrepresentativitet og andre metodekrav. Jeg viste til publisert materiale fra 2010. Inga Marte Thorkildsen overser mine påvisninger og viser 6. juli til «fem sentrale forskere» hun har snakket med nylig, og som alle sier at barn som blir utsatt for vold ikke blir hørt. Hvorfor oppgir hun ikke navn og referanser til forskningsfunn?

Thorkildsen viser også til Barneombudets nye rapport om barns stemmer. Den har jeg lest og kan bare konstatere at også barneombudet er sparsom med etterprøvbare referanser, men desto rausere med henvisninger til anonyme kilder og fagfolk man har snakket med på «ulike tilstelninger». Tendensen gjør seg også gjeldende i et nyss utsendt høringsnotat om «forslag til endringer i barneloven – samvær under tilsyn» hvor utlegning av domspraksis skjer uten presist kildebelegg.