Fra                                                                                                     Småbyen den 08.06.2006

Robert Zimmermannsen

Høyveien 61

1668 Småbyen

 

  Prosesskriv

Til

Asker og Bærum Tingrett

 

Sak nr. : 05-123464TVI-AHER/1

 

 

Saksøker:                 Robert Zimmermannsen

                                 Høyveien 61

                                1668 Småbyen

 

Saksøkt:                   Nora Helmersen

                                 Dukkehjemsveien 34c

                                1667 Småbyen

 

Prosessfullmektig:  Adv. Siri Barfod

                                  Pb 84

                                  1371 Asker

 

 

§§§

 

Saken gjelder: Barnefordeling, endringssak

 

§§§

 

 

Vedr. sakens gjenstander og opplysning, habilitet og stansning mv.

 

 

Det vises til Asker og Bærum tingrett sitt brev av 04.05.06, advokat Siri Barfod sitt prosesskriv av 30.04.06, og sakens dokumenter for øvrig.

 

 

Innhold:

 

1. Innledning: Hvor står saken?

 

2. Sakens gjenstander og opplysning

2.1 Tvistegjenstander og tvistetemaer

2.2 Om forholdet mellom materielle og prosessuelle spørsmål

2.3 Om forholdet mellom sakens tilstand og barnets ønsker og behov

2.4 Dommersamtale med barnet

2.5 Administrering av vitner og andre bevis

 

3. Bevisvurdering, kompetansekrav og mulighetsbetingelser

3.1 Sakkyndig vitne

3.2 PAS og relaterte fenomener

3.3 Muligheter for korreksjon, kontradiksjon og etterprøving

 

4. Forholdet til prosesslovgivningen, dstl og tvml

4.1 Prosesskriv – form og innhold, tvml § 122

4.2 Prosesskriv som kommunikasjonsform

4.2.1 Rettens manglende kommunikasjonsevne

4.3 Forståelse av dstl §§ 129 og 130

4.4 Forståelse av tvml § 44, jf annet ledds vilkår om ”særlige grunner

4.5 Krav til prosessfullmektig

 

5. Avtalevilkår: hvor er jussen?

5.1 Forliket

5.2 Forståelse av avtalevilkårene

5.3 Barnevernet og psykologens rolle

 

6. Advokat Siri Barfod sin skikkethet

6.1 Forståelse av Barneavtalen av 22.10.03

6.2 Referanse til VG-oppslag og ”Fredrikstadsaken

6.2.1 Om nettpublisering av sakkyndigerklæringer og kommentar

6.3 Forståelse av prosesslovgivningen (dstl og tvml)

6.3.1 Domstolslovens § 130

6.3.2 Tvistemålslovens § 122

6.4. Øvrige forhold av relevans for sakførselen i nærværende sak

 

7. Rettergangsbot, dstl § 200

7.1 Uredeligheter og vidløftigheter

7.2 Inkompetanse i prosessuelle spørsmål

7.3 Mangelfullt utviklede leseferdigheter

7.4 Konfliktskapende holdning

 

8. Habilitet, dstl § 108

8.1 Kommunikasjon og prosessledelse

8.2 Administrering av dommersamtalen med barnet

 

9. Stansning, tvml § 107

 

10. ”Samværet som forsvant” (Asker og Bærum revisited)

11. Avslutning: Om rettshavari og endringssaker

 

12. Påstander

12.1 Foreldreansvar, omsorg og samvær

12.2 Rettergangsbot, dstl § 200

12.3 Habilitet, dstl § 108

12.4 Stansning, tvml § 107

 

 

1. Innledning: Hvor står saken?

 

 

Det er ikke blitt avholdt saksforberedende møte slik hovedregelen i Barnelovens § 61 tilsier. Asker og Bærum tingretts forståelse av hvordan en barnefordelingssak skal administreres for at den skal opplyses på best måte samt være mest mulig skånsom for partene og for den uskyldige tredjepart – barnet, synes å være lite utviklet.

 

Hensynet til at saken opplyses på adekvat vis later til å ha lav prioritet hos retten. Respekten for sakens gjenstander er på et minimum. Denne manglende respekt for sakens gjenstander og temaer ser ut til å ha en demoraliserende effekt på spesielt motpartens prosessfullmektig som stadig overgår seg selv i juridisk-rettslig inkompetanse.

 

I sitt siste prosesskrift av 30.04.06 uttrykker advokat Siri Barfod temmelig klart og eksplisitt at samvær ikke kommer i stand og at hun opprettholder sin avtaleforståelse basert på medvirkning fra barnevernet – uten at dette er hjemlet i selve avtalen.

 

I siste brev av 04.05.06 fra Asker og Bærum tingrett, signert tingrettsdommer Helga Bjørnestad, gies denne forståelse legitimitet tiltross for at saksøker ved flere anledninger har påvist at barnevernets medvirkning ikke er hjemlet i avtalen.

 

Saksøker kan vanskelig oppfatte dette signalet fra Asker og Bærum tingrett ved tingrettsdommer Helga Bjørnestad som noe annet enn uttrykk for en forutinntatt holdning til hvordan et av sakens kjernespørsmål skal forståes.

 

Noe samvær med barnevernets medvirkning har vitterlig ikke kommet i stand siden Barneavtalen ble undertegnet 22.10.03. Der står saken.

 

 

2. Sakens gjenstander og opplysning

 

 

2.1. Tvistegjenstander og tvistetemaer

 

Saken er en endringssak hvilket betyr at saksøker påberoper seg forhold som er konkrete og påviselige ift kriteriet om ”særlige grunner”. Retten skal prøve om vilkårene for saksøkers påstander i endringssaken er oppfylt ift vilkårene i Barneavtalen av 22.10.03. Dette forliket er ikke etterlevd og kreves derfor endret.

 

I stevningen er det ikke lagt ned formell påstand om samvær for saksøker subsidiært. Dette søkes rettet opp i nærværende prosesskriv. Men det kan ikke være riktig som retten har hevdet tidligere at samvær ikke er tvistetema. Partene har gjensidig lagt ned påstander om motpartens samvær.

 

Saksøker har forsøkt å få i gang det samværet som er fastsatt i forliket gjenstand for endringssak. Når dette mislykkes, kan retten vanskelig plassere ansvaret andre steder enn hos saksøkte. For vurderingen av endringssakens gjenstander tør det være rimelig konkret og påviselig hvem av partene som forhindrer gjennomføring av samværet iht. forliket.

 

2.2. Om forholdet mellom materielle og prosessuelle spørsmål

 

Til sakens materielle sider hører vurderinger av de tvistetemaer som faller inn under tvistegjenstandene, f.eks. samværsvilkår, omfang og gjennomføring. Saksøker ønsker å få belyst slike forhold som mulig foreldrefiendtliggjøring(syndrom) og relaterte fenomener, samværssabotasjemuligheter og for øvrig barnets grad av selvstendighet, herunder kartlegging av påvirkningskilder og en mulig lojalitetskonflikts årsaker og virkninger.

 

I utgangspunktet krevde saksøker kompetent sakkyndighet for å opplyse om disse forholdene som tør være høyst aktuelle, men retten har ikke villet sørge for adekvat opplysning. Dette er et prosessuelt valg retten har gjort og ved avskjæring av vitner og bevis forhindres dermed vesentlige materielle forhold en adekvat opplysning. Denne prosessledelse, saksbehandling og administrering er neppe tilfeldig. Nærværende sak er i ferd med å havarere, strippet for innhold (les: materialitet).

 

2.3 Om forholdet mellom sakens tilstand og barnets ønsker og behov

 

For barnet kan det være likegyldig hvem av foreldrene som har skylden/ansvaret for at samvær ikke blir gjennomført hvis barnet ellers er interessert i å ha samvær med den av foreldrene barnet ikke bor sammen med. I et slikt tilfelle har man heller ikke med foreldrefiendtliggjøringssyndrom (PAS) å bestille. Det er først når barnet selv vegrer seg og dermed kan tenkes å være påvirket av bostedsforelderen man vurderer om det er PAS i bildet.

 

Under andre omstendigheter hvor barnet vegrer seg vil det uansett være viktig å få klarhet i grenseoppgangen mellom mulig PAS og annen foreldrefiendtliggjøring. Men hvis barnet er positiv til samvær og samvær likevel ikke kommer i stand, vil det ikke urimelig kunne hevdes at det er den av foreldrene som har muligheten til å forhindre samvær som må undersøkes mht skyld og ansvar. For barnet kan som nevnt dette være av underordnet betydning, eller simpelt hen uinteressant. For retten derimot som skal ta stilling til tvistegjenstander og tvistetemaer, burde det være av overordnet betydning å få klarlagt mulige påvirkninger, både mht positiv tilslutning til samvær og negativ holdning fra en eller begge foreldrene som vanskeliggjør gjennomføring av samvær, hvis barnet ellers er positivt innstilt.

 

I saker som den nærværende er barn ikke sjelden utsatt for påvirkning som bringer barnet i en lojalitetskonflikt. Barnets selvstendighet er derfor viktig å få klarlagt. En klarlegging av merogmindre virksomme påvirkningsfaktorer er et stykke utredningsarbeid som best utføres av en kompetent sakkyndig, med mindre dommeren selv kan påta seg arbeidet. En kompetent sakkyndig besitter kunnskap om hvordan man utredningsmetodisk skal kartlegge faktorene for bl.a. å kunne identifisere og eliminere feilkilder. På dette punkt sviktet det fullstendig da psykolog og klinisk spesialist Berte-Lise Trygstad utførte sitt sakkyndigoppdrag i 2000.

 

Kartlegging av barnets ønsker og behov ifm samvær og omsorgsbetingelser krever metodiske tilnærminger for å kunne skille mellom for eksempel Fakta og Vurdering. En dommersamtale må være meget bevisst på dette skillet og unngå påvirkning av situasjonen med tanke på den uheldige utvikling nærværende sak har hatt. I en situasjon hvor barnet angivelig ønsker samvær med far, må ikke retten låse seg selv fast i forestillinger som for barnet kan være uvesentlige når målet er å få gjenetablert kontakt mellom far og barn. Hvis retten derimot på eget selvstendig grunnlag mener at kontakt ikke bør finne sted, må retten være bevisst på hvem som tilskrives et slikt standpunkt.

 

2.4. Dommersamtale med barnet

 

Saksøker er ikke imot at det avholdes en ny dommersamtale, men fastholder sine tidligere anførsler om betingelser og rammer. Noe av poenget med en dommersamtale må være å finne ut av barnets selvstendighet ift sakens gjenstander, herunder samværsspørsmålet og hvilke betingelser som må være oppfylt for at dommersamtalen har noen hensikt og at et referat kan betraktes som etterrettelig.

 

Saksøker viser til Anne Lise Rønneberg: Barn som vitner (2000), hvor det sies at dommersamtale bør foreligge som referat og gies dokumentnummer. Saksøker oppfatter den planlagte gjennomføring av dommersamtalen som en opplagt saksbehandlingsfeil – prosessuelt sett, da et referat bør forelegges partene til kommentar i god tid før de møter i retten, jf Rønneberg, Universitetsforlaget (2000), side 193 (Barn som vitner, kap 17.6 : Hvordan bør dommeren orientere partene om barnets uttalelse).

 

Samme sted sies det også at Referatet bør inngå som et dokument i saken. Med tanke på evt. anke er det viktig at referatet gies dokumentnummer og det fremgår av journalført dokumentliste hvilke dokumenter som er distribuert partene og fremlegges og påberopes som bevis. Selv om disse forholdene kun delvis er eksplisitte formkrav kan det neppe være tvil om ønskelighet og berettigelse av en viss ryddighet mht dommersamtalen som bevisgjenstand. Saksøker viser for øvrig til tidligere prosesskriv hvor kvalitetssikring er tema.

 

En dommersamtale må ikke gi retten anledning til å projisere sitt eget ansvar for tvilsom administrering og saksopplysing over på barnet. Derfor er etterleving av ovennevnte metodeforutsetninger særdeles viktige med tanke på å kartlegge mulige feilkilder. For å gardere seg mot administrering av ytterlige feil fra rettens side kreves saksøker at det gjennomføres videoovervåking av samtalen.

 

At dommersamtale i nærværende sak er berammet til samme dag som hovedforhandling anser saksøker som en så vidt grov feil at det isolert sett gir grunnlag for å reise habilitetsinnsigelse mot dommer Helga Bjørnestad. En slik administrering av et sentralt vitnebevis – uten mulighet for etterprøving og kontradiksjon – vitner om manglende respekt for sakens gjenstander og parter – også den uskyldige tredjepart barnet.

 

Hvis dommeren er forutinntatt og sogar viser dette overfor barnet, kan en slik dommerholdning dessuten ha en skadelig virkning på barnet – i tillegg til hva barnet allerede er blitt utsatt for av manglende kontakt med samværsforelderen. For sikkerhets skyld bør dommersamtalen taes opp på bånd slik at samtalen kan brukes som bevis – både i sivilsak og evt. straffesak.

 

2.5. Administrering av vitner og andre bevis

 

Saken opplyses gjennom bevis, herunder vitneførsel. Retten har effektivt avskjært saksøkers muligheter til å få sin sak opplyst, men uten å gi adekvate begrunnelser. Retten ønsker tydeligvis ikke at saksøker skal få mulighet til å influere på rammer og vilkår for dommersamtale. Saksøker tar dette til etterretning og føyer det til sin liste over forhold han anser klanderverdige ved sakens administrering, jf del 8 om habilitet.

 

 

 

3. Bevisvurdering, kompetansekrav og mulighetsbetingelser

 

3.1. Sakkyndig vitne

 

Dr. Brynjar Relling ønskes ført fordi vedkommende er spesielt kompetent på denne type saker hvor samværsnekt i kombinasjon med mulig foreldrefiendtliggjøring er et sentralt tema. Saksøker forutsetter at disse temaene vil bli gjenstand for kommentarer når det sakkyndige vitnet skal høres. Saksøker ønsket at det sakkyndige vitnet skulle følge prosessen gjennom tilstedeværelse ved igangsetting av samvær, noe motparten med rettens medvirkning har forhindret.

 

Motparten må gjerne hevde at det er samværsforelderen som ikke har en adekvat forståelse av Barneavtalen av 22.10.03, men det er en kjensgjerning at motparten har innført betingelser som ikke er hjemlet i Barneavtalen, og det er ingen urimelig forståelse fra saksøkers side å hevde at det kan være tale om en utvikling hos barnet hvor barnet er gradvis blitt fremmedgjort overfor sin far. Saksøker forutsetter at retten ikke på nytt forsøker å avskjære mulighetene for å få saken opplyst på området PAS og relaterte fenomener ved å avskjære det sakkyndige vitnets uttalelser på disse områdene.

 

3.2. PAS og relaterte fenomener

 

Til å utrede mulig PAS og relaterte fenomener som samværssabotasje har tidligere blitt krevd oppnevnt dokumentert kompetent ekspertise, noe retten har forkastet. Betingelsen for å få sakens mest omstridte tema opplyst er således avskjært fra rettens side. Men problemet forsvinner ikke dermed. Retten må nødvendigvis ta stilling til om grunnen til at Barneavtalen ikke er blitt fulgt opp rett og slett skyldes samværssabotasje slik saksøker er tilbøyelig til å mene.

 

At motparten hevder det motsatte, at det er saksøker som ikke har en adekvat forståelse av det som kan leses ut av den skriftlige avtalen, er for så vidt ikke overraskende. Hvem som har hatt muligheten for å sabotere avtalen burde ikke være altfor vanskelig å identifisere. Likeledes hvem som har hatt faktisk mulighet til å påvirke barnets ønsker.

 

3.3. Muligheter for korreksjon, kontradiksjon og etterprøving

 

Hvis en far i realiteten ikke har hatt muligheten til å influere på barnets situasjon, f.eks. på grunn av effektiv samværsnekt fra bostedsmyndighetsforelderen, basert på merogmindre legitime grunner, bør det være mulig for retten å flytte fokuset vekk fra faren og over på den av foreldrene som har hatt mulighet for å påvirke barnet. En ufrivillig fraværende far har ikke muligheten for å korrigere et barns eventuelle motvilje mot å ha kontakt med faren. Uten muligheter for korreksjon og nyansering frataes faren gradvis sin status i barnets liv.

 

Hvis den samme tendensen gjør seg gjeldende ved rettens administrering av sentrale vitnebevis, slik det nå legges opp til ved at barnet må gjennom dommeravhør like i forkant av hovedforhandling, uten muligheter for kontradiksjon, har man å gjøre med en ikke usannsynlig intendert diskriminerende holdning til den ene part. Saksøker krever at samtalen med barnet taes opp på video slik at man kan studere og forholde seg til ikke bare utsagn og tolkning (les: forholdet mellom fakta og vurdering); spørsmålsstilling og svar, samt dynamikken i samtalen, herunder kroppsspråk, f.eks. øyebevegelser og mimikk – hos barnet så vel som hos dommeren.

 

 

4. Forholdet til prosesslovgivningen, dstl og tvml

 

Barnelovens bokstav og praksis inneholder forsvinnende lite fagkunnskap man kan forholde seg til noenlunde vettugt. Fagfolk med juridisk-rettslig bakgrunn har aldri produsert vitenskapelig materiale som kan opplyse om metodiske spørsmål som målbarhet, sammenlignbarhet og etterprøvbarhet.

 

Det er lite eller ingenting av juss i slike saker som den nærværende, med mulig unntak av forholdet til prosesslovgivningen. Kommunikasjon utenom rettsmøter skjer gjennom prosesskriv fra partene til hverandre og overfor retten som i sin tur med varierende hyppighet og konsekvens besvarer prosesskrivene og forholder seg til partenes synspunkter og krav.

 

4.1. Prosesskriv – form og innhold, tvml § 122

 

Vidløftiggjøring av saker etter barneloven synes å være hovedregel snarere enn unntak. Årsaken er formodentlig at juristene ikke har evnet å lage fag av slike saker, med empiriske funn, kategorier, metodekriterier, begrunnelseskrav mv. I sitt prosesskriv av 30.04.06 fortsetter advokat Siri Barfod å vidløftiggjøre nærværende sak med henvisninger til mediaoppslag ifm en barnevernsak kalt ”Fredrikstadsaken”. Avslutningsvis prøver advokat Siri Barfod seg på en ny vri med henvisning til tvml § 122, annet ledd. Hensikten synes å være en påminnelse om at man ikke (mis)bruker prosesskriv til å overdrive forklaringer om ulike (årsaks/virknings)sammenhenger man anser for relevant.

 

Saksøker har stor respekt for tvml § 122, og har ingen problemer med å påakte bestemmelsen i annet ledd, med mulig unntak for imøtegåelser av motpartens utsagn, jf § 122, første ledd nr 1. Saksøker forsøker å se helheten i § 122 mht form og innhold, og registrerer at motparten konsekvent unngår å imøtegå påstander, erklæringer mv fremsatt av saksøker. Formkravene i første ledd er såpass forståelige at det ikke burde være urimelig å kreve, kort og bestemt, av en advokat at hun evner å lese hele paragrafen. Tvml § 122 under ett bør ikke være til hinder for at man underkaster argumentasjon, dokumentasjon og sannsynliggjøring grundige begrunnelseskrav – innholdsmessig betraktet.

 

4.2. Prosesskriv som kommunikasjonsform

 

Saksøker har hatt forventninger til at retten har evnet og villet besvare prosesskriv slik at fremdriften i saken kan sikres og saken opplyses på adekvat vis. Retten har imidlertid ikke fulgt opp og saksøker er fristet til å mistenke at retten bevisst har trenert korrespondansen for å unngå bl.a gjennomføring av saksforberedende møte. Retten har heller ikke besvart alle saksøkers spørsmål og tatt stilling til saksøkers krav på forsvarlig vis.

 

4.2.1. Rettens manglende kommunikasjonsevne

 

Saksøker ser ikke bort fra at denne strategi fra rettens side er bevisst valgt for å skyve ansvaret for et mulig rettshavari over på den tapende part. Det er m.a.o. ikke bare sløvhet og inkompetanse, men ikke helt usannsynlig også forsettlig trenering for å dekke over rettens egne feil, samt umuliggjøre at det blir avdekket at tidligere prosesser om det samme barnet ikke har blitt håndtert på forsvarlig vis, f.eks. bruk av sakkyndig uten relevant kompetanse.

 

4.3. Forståelse av dstl §§ 129 og 130

 

Motparten har påberopt seg dstl § 130 for å forby saksøker å tillate publisering av prosesskriv i anonymisert form. Saksøker har kommentert denne strategi og tilbakevist relevansen av påberopelsen under henvisning til at det ikke er tale om referat fra rettsmøter og at praksis er den samme som for publisering av rettsavgjørelser. Retten har ikke kommentert dette.

 

I brev fra retten av 04.05.06 forsøker retten å nærme seg problemstillingen med hvorvidt nettpublisering er ulovlig med en henvisning til dstl § 129. Men heller ikke denne bestemmelsen omfatter saksøkers tillatelse til å publisere prosesskriv i nærværende sak. Retten har selv sørget for at det ikke blir noe rettsmøte, så noe referatforbud kan det uansett ikke være tale om, verken etter §§ 129 eller 130.

 

Saksøker iakttar bestemmelsen så godt han makter, men kan ikke se at saksøkte eller rettens bemerkninger har noen relevans whatsoever.

 

4.4. Forståelse av tvml § 44, jf annet ledds vilkår om ”særlige grunner

 

I brev av 04.05.06 fra retten samtykker man ikke til at saksøker benytter seg av Justin Case som prosessfullmektig under hovedforhandlingen: ”Retten kan ikke se at det foreligger særlige grunner selv om Case besitter barnefaglig kompetanse”. Saksøker kan ikke godta en slik ”begrunnelse”, da det ikke er tale om prosessfullmektigen sin kompetanse, men om vilkårene om ”særlige grunner” etter tvml § 44 er oppfylt, herunder om saksøkers behov for å bli representert på egne premisser ivaretaes.

 

I sitt prosesskriv av 24.04.06, del 7: Prosessfullmektig; 7.1 Særlige grunner, jf tvml § 44, andre ledd, har saksøker listet opp flere momenter retten glatt har valgt å se bort fra. Saksøker bemerker kort og bestemt at denne forsømmelse fra rettens side antaes å være bevisst, da man ikke ønsker at saksøker skal få presentert sin sak på forsvarlig vis. Erfaringer fra tidligere saker tilsier at saksøker ikke har overdreven tillit til advokater, samtidig som saksøker av åpenbare grunner ønsker en prosessfullmektig med distanse bl.a. til saksøkers belastninger ved ikke å få ha kontakt med sin datter.

 

Strengt tatt gir retten ingen begrunnelse for å avskjære muligheten for at saksøker lar seg representere under hovedforhandlingen med Justin Case som sin prosessfullmektig. Saksøker tar uttrykksmåten ”kan ikke se” til etterretning, idet han kort og bestemt bemerker at retten ikke har gått inn på noen av de påberopte ”særlige grunner” i saksøkers prosesskriv av 24.04.06., jf referansen til tvml  § 44 retten opplagt må ha kjennskap til. Retten synes mer opptatt av å understreke at rettens beslutning ikke kan angripes ved kjæremål enn å forholde seg til de anførte grunner.

 

4.5. Krav til prosessfullmektig

 

Slik saken står nå, kan ikke saksøker regne med å få skaffet seg en prosessfullmektig retten og motparten i fellesskap kan akseptere, uten at hans sak vil lide under valget av en mindre kompetent prosessfullmektig. Manglende respekt for hensynet til sakens opplysning og de krav saksøker stiller til realkompetanse kan indikere et nært forestående rettshavari. Saksøker bemerker at retten har sett gjennom fingrene med advokat Siri Barfod sine uredeligheter og mildest talt inadekvate forsøk på å sverte saksøker og umuliggjøre gjenopptakelse av kontakt med barnet.

 

 

5. Avtalevilkår: hvor er jussen?

 

Som endringssak betraktet må retten forholde seg til om det foreligger såkalt ”særlige grunner” slik at forliket av 22.10.03, kalt barneavtale, kan endres; herunder om de særlige grunner er konkrete og påviselige. Man kan spørre seg hvor jussen er i en sak som den nærværende. Et sted å begynne er å se på avtalevilkårene og forståelsen av disse. Et for så vidt mer interessant moment er om den aktuelle barneavtale er egnet til å bli etterlevd, slik den er utformet. Saksøker vil komme tilbake ved en senere anledning mht kvalifisering av de særlige grunner med referanse til dette moment.

 

5.1. Forliket

 

Saksøker bruker betegnelsene forlik og barneavtale vekselvis. Barneavtalen, som er vedlagt saksøktes tilsvar av 15.09.05, har 5 punkter. Tilsvaret gjengir hele avtalen under del 2, kalt ”Faktum”, hvor det tilføyes at far ikke kom til avtalt tid med psykolog og at det følgelig ikke har blitt noe av avtalen.

 

Punkt 1 gjelder foreldreansvaret og skal ikke kommenteres her. Punkt 2 gjelder igangsetting ved medvirkning fra psykolog, herunder avtalefastsettelse av dato. Punkt 3 angir rammene for samvær når igangsettingsfasen er over og skal ikke kommenteres her. Punkt 4 oppstiller som vilkår for samvær at far ikke må være sint eller snakke nedsettende om mor, samt at barnet må få fortsette sine fritidssysler. Dette punkt vil ikke bli kommentert her. Punkt 5 sier at avtalen skal vurderes høsten 2004 og vil ikke bli gjenstand for kommentar for så vidt som det er reist endringssak på bakgrunn av det forhold at samvær aldri kom i stand.

 

5.2. Forståelsen av avtalevilkårene

 

Saksøker vil konsentrere seg om forståelsen av punkt 2, mht vilkåret om medvirkning fra psykolog, sett i sammenheng med saksøktes muligheter for å influere på situasjonen. Man kan iaktta barneavtalens punkt 2 lenge og vel, men forgjeves mht å finne vilkåret for at psykologen som skal medvirke til igangsetting må være fra barnevernet. Ved å velge seg et uhjemlet vilkår som premiss for igangsetting av samvær har saksøkte ikke bare gått utenom avtalen, men ikke usannsynlig valgt en strategi man visste ville ekskludere saksøker fra muligheten til å oppnå samvær. Saksøkte har aldri oppgitt navn på angjeldende psykolog og vedkommendes status ift barnevernet eller evt. uavhengighet. Det er heller ikke opplyst om når og hvor igangsetting skulle finne sted.

 

Når far således er spilt ut over sidelinjen er det bekvemt for saksøkte å legge ansvaret for sviktende igangsetting av samvær over på den av partene som i realiteten ikke har mulighet til å influere på situasjonen. Saksøker forventer ikke at saksøkte skal være redelig mht saksøkers anstrengelser for å få i gang samvær. For saksøkte som har bukten og begge endene, samt vetorett og selvautorisert lisens til å forandre avtalevilkårene etter forgodtbefinnende, spiller det liten rolle om hennes virkelighetsforståelse er i overensstemmelse med avtalevilkårene.

 

For retten derimot, som skal forholde seg til de juridisk-rettslig relevante forutsetningene for om endringssaken er reist på legitimt grunnlag, hensett til et forlik som aldri ble etterlevd, er det grunnleggende viktig å studere avtalevilkårene i sammenheng med mulighetene for å kunne gjennomføre forliket som avtalt, eller om avtalen kun er et skuebrød.

 

5.3. Barnevernet og psykologens rolle

 

Barnevernet har aldri hatt noen rolle i nærværende sak og tidligere saker mellom partene, og skal heller ikke ha det i denne omgang. Det er i beste fall en grov misforståelse fra motparten å tilskrive barnevernet en rolle som kompetanseenhet og aktør/myndighetsutøver/premissetter for igangsetting av. Innføring av barneverntilknyttet psykolog som bindeledd og premissetter ved igangsetting av samvær er kun egnet til å forkludre saken, noe saksøkte kan mistenkes for å gjøre bevisst.

 

At barnevernet skulle besitte relevant kompetanse om foreldrefiendtliggjøringssyndromet (PAS) er i beste fall en absurditet. At det var/er ønskelig med en påviselig kompetent fagperson ved igangsetting av samvær står for så vidt fortsatt ved lag, noe saksøker har forsøkt å etterkomme ved å foreslå psykiater og overlege Brynjar Relling som nærværende ved igangsetting av samvær. Dette har saksøkte satt seg imot, noe som vanskelig kan feiltolkes.

 

 

6. Advokat Siri Barfod sin skikkethet

 

6.1. Forståelse av Barneavtalen av 22.10.03

 

At advokat Siri Barfod isolert sett ønsker et gunstig resultat for sin klient, kan være forståelig, men kan ikke unnskyldes hvis hun i sine bestrebelser for å posisjonere seg og sin klient dikter opp avtalevilkår som ikke eksisterer. En slik strategi må nødvendigvis slå tilbake på advokatens sakførsel primært, gitt at det er den juridisk-rettslige tokningen som svikter. Hvis klienten er misledet av sin advokat kan klienten unnskyldes, i motsatt fall er både advokat og klient medansvarlige for å gå bevisst inn for å sabotere gjennomføring av barneavtalen. Under enhver omstendighet er det advokaten som skal være ekspert på forståelse av avtalevilkår og som må stilles ansvarlig når påstander om at psykolog fra barnevernet skal medvirke ved oppstart av samvær. En slik forståelse savner grunnlag i eksplisitt tekst så vel som i realitetene rundt eventuelle implisitte forutsetninger ved avtaleinngåelse.

 

6.2. Referanse til VG-oppslag og ”Fredrikstadsaken

 

Saksøker stiller seg tvilende til advokat Siri Barfod sine leseferdigheter. I sitt prosesskriv av 30.04.06 viser advokaten til et avisoppslag hvor Justin Case angivelig er omtalt ifm sitt engasjement i den såkalte ”Fredrikstadsaken”, en barnevernsak hvor Justin Case har bistått en familie med å dissekere deler av et sakkyndig oppdrag utført av en viss psykolog Bjørn Roald Larsen, noe som ikke er omtalt i VG. Justin Case sitt navn er ikke nevnt i VG sitt oppslag av 25.04.06, referert til av advokat Siri Barfod.

 

Referansen til VG-oppslaget og saksøkers prosessfullmektigs ”rolle” er mildest talt uetterrettelig, likeledes omtale av ”Fredrikstadsaken”. Adv Siri Barfod prøver ikke usannsynlig å knytte Justin Case til incestsaker og offentliggjøring av intime detaljer, noe som forteller om et presisjonsnivå som ikke hører hjemme i en rettslig kontekst, men også om en tendens til å ville vidløftiggjøre en sak som den nærværende med irrelevante opplysninger som utover å være feilaktige (jf VGs oppslag), bidrar til å øke konfliktnivået og ødelegge et mulig samarbeidsgrunnlag mellom partene.

 

6.2.1. Om nettpublisering av sakkyndigerklæringer og kommentar

 

Det vedkommer strengt tatt ikke nærværende sak, men ettersom advokat Siri Barfod har brakt temaet opp, bør nevnes – med tanke på den kritikk saksøkte har fremmet vedrørende nettpublisering av prosesskriv – at Justin Case sitt engasjement i ”Fredrikstadsaken” er vesentlig konsentrert om systematisk kritikk (les: undersøkelse) av dokumenter (2 sakkyndigerklæringer og et notat) som er digitalt tilgjengelige og derfor mulig å etterprøve metodisk. Justin Case sin kommentar er tilgjengelig på denne linken:

 

http://www.krisesenter.org/kritikk_sakkyndige/texfiles_bv_fredrikstadsaken_psykBRL.htm

 

Det vedkommer strengt tatt heller ikke nærværende sak når det opplyses at familien vant saken i Fylkesnemnda tiltross for alt mediaoppstyret og diverse nettpublisering av dokumenter. I Fylkesnemndas vedtak får den barnevernengasjerte psykolog Bjørn Roald Larsen stryk. Hvorvidt notatet til Justin Case har hatt betydning – også for familiens advokat sin sakførsel - har man ingen sikker viten om. Med tanke på advokat Siri Barfod sin barnevernvennlighet burde det kan hende være en vekker at det må internettpubliseringer til for å opprettholde rettssikkerhetsgarantiene når systemvennlige fagfolks udugelighet må bringes under lupen.

 

6.3. Forståelse av prosesslovgivningen (dstl og tvml)

 

Advokat Siri Barfod sin forståelse av prosesslovgivningen kvalifiserer til stryk og vil bli rapportert til det juridiske fakultet hvor hun er uteksaminert. For nærværende saks vedkommende er det viktig å iaktta at advokat Siri Barfod, delvis med rettens velsignelse, har fått villede med irrelevante hjemler som påberopelser for et syn på saksøkers tillatelse til anonymiserte nettpubliseringer av prosesskriv, som ganske sikkert er ment å skulle diskvalifisere saksøker, men som utvilsomt forteller mer om advokat Siri Barfod sin manglende kompetanse på prosessuelle spørsmål

 

6.3.1. Domstolslovens § 130

 

I prosesskriv av 11.04.06 viser advokat Siri Barfod til dstl § 130, men iakttar ikke at bestemmelsen gjelder tillatelse til publisering fra rettsmøter i lukket rett. Som kjent er det ikke avholdt noe rettsmøte i nærværende sak. Saksøker har kommentert dette forhold tidligere og viser til imøtegåelse i prosesskriv av 24.04.06, del 9. Rettergangsbot, tilgjengelig på denne linken: http://www.krisesenter.org/~texmo/DOCS/texfiles_prosesskriv_AB_240406.htm

 

6.3.2. Tvistemålslovens § 122

 

I sitt prosesskriv av 30.04.06 har advokat Siri Barfod i det minste funnet en paragraf under kapittelet (10) om prosesskriv, men glatt hoppet over første ledd i sin iver etter å diskvalifisere sin motpart. At det er lite eller ingenting av juss i barnefordelingssaker, må ikke bety at man tar lett på forståelsen av prosesslovgivningen. Saksøker viser til sine bemerkninger i nærværende prosesskrivs del 4.1. Prosesskriv – form og innhold, tvml § 122, idet saksøker hevder at advokat Siri Barfod ennå har til gode å imøtegå på saklig og etterrettelig vis noen som helst av saksøkers påvisninger og argumenter av betydning for nærværende sak. Denne totalt fraværende evne og vilje til å delta i diskusjonen om på hvilke premisser nærværende sak bør opplyses, vitner om en sakførsel retten ikke lengre kan gå god for.

6.4. Øvrige forhold av relevans for sakførselen i nærværende sak

 

Advokat Siri Barfod har tidligere hevdet at saksøker er voldsdømt, noe saksøker har tilbakevist i sitt prosesskriv av 03.02.06, tilgjengelig på denne linken:

http://www.krisesenter.org/~texmo/DOCS/texfiles_prosesskriv_AB_030206.doc

Saksøkers imøtegåelse er konkretisert i del 6. Konfliktnivå, motpartens strategier, og deler av sakens forhistorie, hvorfra følgende sekvens hitsettes:

 

” Saksøkers tidvise frustrasjon er også et faktum, årsaker mindre påaktet. Mindre kjent er også hvordan motparten v/advokat Siri Barfod på uredelig vis har påvirket rettsapparatet til å innta en negativ holdning til saksøker og hans situasjon, basert på uriktig informasjon – bevisst eller ubevisst. I en kjennelse fra Borgarting lagmannsrett av 06.10.03 i kjæremålssak nr 03-02948 K/04 er det feilaktig lagt til grunn på bakgrunn av motpartens sakførsel at saksøker er voldsdømt, jf også motpartens kjæremålstilvar av 15.08.03, hvor dom fra Asker og Bærum tingrett av 18.09.02 i straffesak nr 02-706 M/02 er vedlagt.

 

I Borgartings kjennelse av 06.10.03 har man funnet at saksøker bl.a. er dømt for overtredelse av strl § 390a, mens dom av 18.09.02 vitterlig frikjenner saksøkte på dette punkt. I dommen er sogar nevnt at begge parter, dvs. også fornærmede, saksøkte i nærværende sak, har ansvar for situasjon og amper stemning. I formildende retning trekker retten inn at saksøkte, tiltalte i straffesakene, har kunnet påberope seg såkalt berettiget harme, jf  strl § 56 nr 1, bokstav b. Retten viste for øvrig en del forståelse for saksøktes frustrasjoner i en for ham belastende samværssituasjon.

 

Dette står i sterkt kontrast til advokat Barfods påstander om saksøker. De forhold saksøker ble dømt for var dessuten ikke voldssaker slik advokat Barfod har anført, men ordensforstyrrelser i en for saksøkte presset livssituasjon hensett til problemer med utøvelse av samvær. Motparten har også forsøkt å få ilagt saksøker besøksforbud etter strprl 222a våren 2004, men mislykkedes, jf Rettsbok for Asker og Bærum tingrett av 30.03.04 hvor saksøker i kjennelse frifinnes, dvs. at begjæringen om besøksforbud ikke ble tatt til følge. Fra kjennelsen hitsettes følgende sitat som kan illustrere hvilke strategier motparten delvis baserer seg på, i en periode hvor det verken er kontakt mellom far og barn eller mellom partene:

 

Etter rettens vurdering er et slikt besøksforbud snarere med å høyne konfliktnivået mellom partene enn å dempe det

 

Saksøker vil i den grad det er nødvendig for å forstå sakens ulike konfliktdimensjoner supplere retten med flere punkter og linjer fra sakens forhistorie i rettsmøtet. ”

 

Advokat Siri Barfod har av forståelige grunner ikke forsøkt seg på noen saklig imøtegåelse, noe hun i såfall ville ha fått store problemer med. I stedet kommer hun avslutningsvis i prosesskriv av 30.04.06 med noen ord om at hun og hennes klient tar avstand fra alvorlige beskyldninger, dog uten å konkretisere. Saksøker bruker ikke uttrykksmåten ”lyver”, selv om denne for så vidt er dekkende for deler av Advokat Siri Barfods valg av strategier, men har brukt utrykk som uredelig og uetterrettelig. Saksøker opprettholder sin kritikk av advokat Siri Barfod og hennes sakførsel. Påstander om at saksøker er voldsdømt kan ikke utelukkende skrives på kontoen for slurvete advokatarbeide, men er formodentlig begått i den hensikt å forlede retten med feilaktige opplysninger for å stille saksøker i et ugunstig lys.

 

7. Rettergangsbot, dstl § 200

 

Advokat Siri Barfod har ikke bidratt til å skape et forsonlig klima mellom partene, heller bidratt til å øke konfliktnivået. Hun kan mistenkes for å ville skyve både klient og barnet det strides om foran seg, og dermed gjøre seg skyldig i ikke å representere sin klient på en fordelaktig måte, verken for klientens interesser isolert, eller for saken og dens opplysning.

 

7.1. Uredeligheter og vidløftigheter

 

På bakgrunn av ovenstående anførsler om påviselige uredeligheter og forsøk på vidløftiggjøring i advokat Siri Barfod sin sakførsel, krever saksøker at Asker og Bærum tingrett umiddelbart tar stilling til ileggelse av rettergangsbot, jf dstl § 200. Saksøker har tidligere, jf prosesskriv av 24.04.06 foreslått at rettergangsbot for advokat Siri Barfod sin innsats i nærværende sak beregnes etter følgende formel:

 

Advokat Siri Barfod sitt hittidige salærkrav x 2

 

Saksøker oppretthoder dette forslaget. Advokat Siri Barfod burde ha forstått at hun måtte skjerpe seg, men i stedet fortsetter hun sine uredeligheter og vidløftigheter, senest om Justin Case ifm ”Fredrikstadsaken”. Saksøker krever at retten fremprovoserer salæroppgave fra advokat Siri Barfod umiddelbart slik at størrelsen på rettergangsboten kan fastsettes.

 

7.2. Mangelfullt utviklede leseferdigheter

 

Saksøker anfører at Siri Barfod ikke evner å lese sentrale dokumenter som Barneavtalen av 22.10.03. I stedet dikter hun opp avtalevilkår når det passer seg. Advokat Siri Barfod har ytterligere demonstrert sine manglende leseferdigheter ved sin referanse til ”Fredrikstadsaken”, men viktigst: hun har grunnleggende vist at hun ikke evner å lese lovens bokstav mht hvilke betingelser som gjelder for evt. referatforbud, jf ovenstående påpekninger om sviktende forståelse av prosesslovgivningen.

 

7.3. Inkompetanse i prosessuelle spørsmål

 

Advokat Siri Barfod har demonstrert manglende kunnskaper om prosesslovgivningen, og dermed bidratt til å skape vrøvl under sakens gang. Tiltross for imøtegåelser fra saksøker, fortsetter hun i samme spor. Advokat Siri Barfod er opplagt mer opptatt av å redde sitt eget skinn, enn å bidra til et forsonlig klima i saken – med hovedvekt på relevant saksopplysning. Det er påfallende at advokat Siri Barfod aldri har våget seg på imøtegåelse eller diskusjon om prosessuelle spørsmål med saksøker under sakens gang, men heller satset på en strategi hvor det å utelukke/ekskludere saksøkers muligheter for adekvat sakførsel blir fremtredende. At hun under sakens gang har hevdet at saksøkers prosessfullmektig ikke behersker de prosessuelle sidene av saken faller tilbake på hennes egen inkompetanse på dette område.

 

7.4. Konfliktskapende holdning

 

Gjennom sine usanne påstander om at saksøker er voldsdømt skaper advokat Siri Barfod et ugunstig klima for evt. forhandling. Strengt tatt er hun ikke interessert i forsoning, like lite som hun er interessert i at saksøker skal få opprettet kontakt med sin datter. På dette vis undergraver hun forutsetningene for det forliket hun selv i sin tid var med å fremforhandle.

8. Habilitet, dstl § 108

 

Saksøker har tidligere erklært tingrettsdommer Trude Standahl og sorenskriver Anne Austbø inhabile etter dstl. § 108, og begge har fratrådt, om enn på et juridisk-rettslig sett utilfredsstillende grunnlag. Saksøker har overfor retten gitt uttrykk for at når ny dommer/administrator kommer inn i saken., må saken opplyses og betraktes med sunne og friske øyne, slik at tidligere tabber, forutinntatthet og diskriminerende opptreden fra rettens side ikke gjentar seg eller genererer flere feil fordi dommere setter kollegialitet foran rettssikkerhet.

 

8.1. Kommunikasjon og prosessledelse

 

Dessverre har ikke tingrettsdommer Helga Bjørnestad forstått alvoret i saken, og saksøker ser derfor ingen annen mulighet for å få en fair trial enn å kreve at også tingrettsdommer Helga Bjørnestad må vike sete, jf dstl § 108. Som særlige omstendigheter som er egnet til å svekke tillit til tingrettsdommer Helga Bjørnestad, anfører saksøker manglende svar på konkrete spørsmål fra saksøker om kvalitetssikring og distribusjon av saksdokumenter, jf tidligere prosesskriv som ikke kan ha vært til å misforstå. Dette etterslepet bidrar til å svekke tilliten til at tingrettsdommer Helga Bjørnestad er genuint interessert i at saksøker skal få prøvd sin sak.

 

Tingrettsdommer Helga Bjørnestad har trenert gjennomføring av saksforberedende møte, og dessuten sådd tvil om samvær er ”tvistetema” i saken. Også tingrettsdommeren viser sviktende evne til å formidle juridisk-rettslige temaer det burde være relativt enkelt å besvare på bakgrunn av saksøkers oppfordringer i prosesskriv. Hvis det er slik at tingrettsdommeren ikke kan sin juss mht prøvelsesrett og råderett over tvistegjenstander i indispositive saker, og langt mindre hvordan hun skal formidle dette til partene, er dette isolert sett nok til at hun må fratre umiddelbart.

 

8.2. Administrering av dommersamtalen med barnet

 

I tillegg anfører saksøker måten tingrettsdommer Helga Bjørnestad har til hensikt å administrere dommersamtalen med barnet det strides om. Tiltross for klare oppfordringer fra saksøker om å være åpen for hvordan samtalen skal gjennomføres og kvalitetssikres, velger tingrettsdommer Helga Bjørnestad å ha samtalen like i forkant av berammet hovedforhandling, dvs. på morgenen samme dag. På dette vis blir det intet referat det er mulig å etterprøve slik saksøker har foreslått. Tingrettsdommeren har ikke tatt høyde for noen av saksøkers anførte momenter om hvordan man metodisk sett best nærmer seg temaer som kan være aktuelle i en dommersamtale, for bl.a. å være mer sikker mht graden av barnets selvstendighet og evt. preferanser, lojalitetskonflikter, påvirkningsmuligheter mv. Isolert sett er også dette moment nok til at tingrettsdommer Helga Bjørnestad må vike sete.

 

8.3. Projisering av ansvar

 

Tingrettsdommer Helga Bjørnestad har, etter at hun overtok etter sorenskriver Anne Austbø som påviselig forhindret at saksforberedende møte kunne avholdes iflg tidsskjema den 22.02.06, langt på vei projisert ansvaret for at det ikke blir noe saksforberedende møte over på saksøker. Saksøker har ingen tillit til at tingrettsdommer Helga Bjørnestad er skikket til å administrere nærværende sak, og krever følgelig at hun erklæres inhabil etter dstl § 108.

 

9. Stansning, tvml § 107

 

Utfallet av nærværende sak beror i hovedsak på om saksøker får en fair trial, dvs. om saken blir administrert og opplyst på forsvarlig vis. Hittil har tre kvinnelige dommere bidratt til at en far ikke får opplyst og prøvd sin sak med tanke på gjenopprettelse av kontakt med barnet og for behandlingen av hovedspørsmålet/tvistegjenstanden om hvor barnet skal bo fast.

 

Saksøker oppfatter at habilitetsinnsigelsen mot tingrettsdommer Helga Bjørnestad må behandles før det er aktuelt å fortsette saken, og krever derfor at saken stanses etter tvml § 107, da spørsmålet om tingrettsdommer Helga Bjørnestad sin habilitet må avgjøres først.

 

 

10. ”Samværet som forsvant” (Asker og Bærum revisited)

 

Det er ikke første gang Asker og Bærum tingrett har administrert vekk materialiteten i en barnefordelingssak slik at saken endte uten forsøk på gjenopptakelse av kontakt mellom far og barn. I en konkret sak som ble reist for daværende Asker og Bærum herredsrett i 1997, hanket man dessuten inn en settedommer som hadde i oppgave å trenere saken. Barnefaren som var saksøker i nevnte sak, hvor samværssabotasje og falske overgrepspåstander fra moren til barna saken dreiet seg om var sentrale temaer, fant senere ut at settedommeren, Pål S. Berg, samtidig var ansatt som statsadvokat.

 

Asker og Bærum herredsrett ville aldri svare på henvendelser om vilkårene for konstitueringen av Pål S. Berg. Saken er kommentert i artikkelen ”Samværet som forsvant” (2001) på www.rettsnorge.no , og består delvis av flere anonymiserte prosesskriv og kjæremål samt rettsavgjørelser. Anonymiserte prosesskriv på nett er m.a.o. ingen nyhet. Artikkelen er tilgjengelig på denne linken: http://www.rettsnorge.no/a-arkiv/Samv%E6ret050501.htm

 

 

11. Avslutning: Om rettshavari og endringssaker

 

Det kan neppe være særlig tvil om hvorfor saksøker har gått til endringssak og hva han påberoper seg. Rettens ansvar er å la sakens gjenstander bli prøvd slik at man kan får en avgjørelse i endringssaken partene kan forholde seg til, samt at alle sakens aktører kan bli noe klokere av denne type saker som tydeligvis kommer tilbake og tilbake i rettsapparatet.

 

Når nærværende sak er reist overhode er det fordi Barneavtalen av 22.10.03 ikke er blitt fulgt opp; at tidligere prosesser ikke har lykkes i å skape et klima begge parter kan forholde seg til; at konflikten ikke er blitt regulert. Retten må ikke se bort fra at retten kan ha begått feil tidligere. Retten må heller ikke falle for fristelse til å projisere ansvaret for at sak mellom nærværende parter kommer opp igjen i rettsapparatet på saksøker som ikke får treffe sitt barn.

 

Når tingrettsdommer Helga Bjørnestad langt på vei har projisert ansvaret for sakens utsettelse og at saksforberedende møte ikke er blitt avhold over på saksøker, under henvisning til at saksøker pga konkret jobbsituasjon ba om utsettelse av berammet møte 04.04.06, samtidig som hun underslår det faktum at det var hennes kollega Anne Austbø som administrerte vekk muligheten for å avholde møte som planlagt 22.02.06, kan saksøker vanskelig se at det som er igjen av nærværende sak kan bli forsvarlig opplyst og administrert uten en radikalt endret holdning, forutsatt ny dommer med evne og vilje til selvkritikk på rettens vegne.

12. Påstander

 

12.1. Foreldreansvar, omsorg og samvær

 

Saksøker opprettholder sine tidligere nedlagte påstander i hovedsaken, med følgende endring:

 

Prinsipalt:

 

1. Partene skal ha felles foreldreansvar for fellesbarnet

2. Robert Zimmermannsen skal ha daglig omsorg

3. Nora Helmersen skal ha utvidet samvær

4. Robert Zimmermannsen tilkjennes sakens omkostninger

 

Subsidiært:

 

1. Partene skal ha felles foreldreansvar for fellesbarnet

2. Nora Helemrsen skal ha daglig omsorg

3. Robert Zimmermannsen skal ha utvidet samvær

4. Saksomkostninger tilkjennes ikke

 

12.2. Rettergangsbot, dstl § 200

 

1. Advokat Siri Barfod ilegges en bot stor 2 x det salærkrav hun fremlegger for sin innsats

 

12.3. Habilitet, dstl § 108

 

1. Tingrettsdommer Helga Bjørnestad viker sete

 

12.4. Stansning, tvml § 107

 

1. Sak nr 05-123464TVI-AHER/1 stanses

 

 

§§§

 

Med forbehold om ytterligere anførsler og evt endring og spesifisering av nedlagte påstander.

 

Nærværende prosesskriv i 4 – fire – likelydende eksemplarer,

hvorav to er sendt motparten direkte

 

§§§

 

 

 

 

 

Småbyen den 08.06.06

 

 

Robert Zimmermannsen