Testen for demokratiet

Av Ole Texmo

Forståelsen av det som skjedde 22.07.11 vil være avhengig av i hvilken grad man mener at vi hadde et godt nok demokrati før det smalt.

Unntakstilstand

Innskrenkning av medienes frihet er det første som skjer når et samfunn befinner seg i krise eller sogar i krig. Mediesituasjonen i et land som Norge er flerdelt, ikke minst fordi vi har mange internetytrere som ikke får plass eller blir funnet verdig til å delta i de offisielle og stuerene mediene som riksaviser, TV og radio. Avskallingen er interessant av flere grunner, også for selvforståelsen hos de som forvalter ”hovedvirkeligheten”, et uttrykk som ble brukt i Aftenposten i dagene etter at det smalt. Sensur og selvsensur er fremmedord i et land som Norge, hvordan den biten av vårt selvbilde endrer seg i tiden som kommer, blir et interessant studium.

Opplysning

Kriterier for å betegne hvor demokratisk et samfunn er vil det til en viss grad være enighet om. Men ikke alle kriterier er like mye framme i den løpende mer og mindre saksuavhengige samfunnsdebatten. Et vesentlig tegn på om et samfunn kan kalle seg demokratisk, er hvor opplyst folket, ulike myndighetsnivåer og aktører er på definerte områder. Vi snakker om kunnskap, og vi snakker forutsetningsvis om kunnskap tilgjengelig for metodisk prøving. Skjønt ikke alle snakker dette språket. Vitenskapelige kriterier som krav til målbarhet, sammenlignbarhet og etterprøvbarhet er f.eks ikke god latin blant jurister som er den dominerende yrkesgruppe i rett og forvaltning, også som tilrettelegger for lovene våre folkevalgte under tidspress sanksjonerer hver vår.

Sårbarhet

Testen for demokratiet er flerfoldig. Dels handler det om i hvilken grad et samfunn vil innrømme at noe kan gå galt, at noe faktisk har gått galt, og at innrømmelser og erkjennelser må få konsekvenser, også for selvforståelsen – på egne og samfunnets vegne. Norge har mange velutdannede ytrere, kanskje til og med flere enn vi strengt tatt trenger i vårt lille land. Overproduksjonen av akademikere skaper er trykk, folk skal ha jobber, fagfolk skal helst ha jobber som står i samsvar med deres utdannelse. I et lite og sårbart land som Norge er det lett å bli overflødiggjort, falle utenfor det gode selskap. De heldige har en lei tendens til å hovere samtidig som de bruker sine posisjoner til å mene om ”outsiderposisjonen”, som om denne i alle tilfeller er selvvalgt og selvforskyldt.

Inkluderingssamfunnet

Når statsministeren har proklamert med demagogisk utvetydighet at landet er samlet, at vi skal ha fortsatt demokrati, at samfunn og rettsstat skal bli enda mer åpne og inkluderende, skal man veie sine ord før man ymter frampå at denne sannheten ikke nødvendigvis bør svelges og fordøyes sånn uten videre. Man skal passe seg så man ikke blir beskyldt for likskjending om man ytrer seg kritisk til at ”byråkrat er en hedersbetegnelse”, slik statsministeren hedret embedsverket i minnestunden over de drepte i regjeringskvartalet. Ikke alle vil skrive under på den attesten, men motsatt ønsket om mer ytringsfrihet, åpenhet og inkludering, vil en del velge selvsensuren etter den unisone solidariteten.

Rettsstaten

Mange mennesker, voksne og barn; etnisk norske og utlendinger, har erfart at den norske rettsstaten ikke kan taes for gitt. Mange ofre for barnevernets herjinger vil mene at de 77 ofrene for massemorderens aksjoner 22.07.11 er lite sammenlignet med justismordene de mener seg utsatt for. Alle selvmordene som følge av systemovergrep må på bordet før vi skriver under på unison samlet sorg. Slike ytringer finner man en del av på forsøksvis marginaliserte nettsteder. Korrumperte sakkyndige og vankelmodige advokater opptrer mer som tragedieparasitter enn som garantister for rettsstaten i saker om foreldre og barn. De etablerte mediene er vanskelige å få på banen selv når systemkritikken blir forsøkt kanalisert gjennom vedtatte demokratiske kanaler.

Mer åpenhet

Ikke alle føler seg like inkludert i sitt eget hjemland. Innvandringsskepsis trenger ikke være uttrykk høyreekstremisme med totalitære og voldelige over- og undertoner. Når priviligerte ytrere snakker nedlatende om ”applausgrupper” og ”ekkokamre” med adresse til selvforskyldte outsidere, passer karakteristikkene pussig nok brukbart til de priviligertes egne posisjoneringsstrategier og hva massemorderen har betegnet politisk korrekthet innenfor Mainstream Media (MSM). Hvis ytringsfrihet betyr noe, hvis alle skal med og Norge skal fremstå som et åpent inkluderende samfunn, må også ytringer som setter spørsmål ved feiringen av norsk selvgodhet få plass. Hva som dypest sett motiverte massemorderen har ennå ikke sluppet ut i medieoffentligheten.