Testen for demokratiet
Av Ole Texmo
Forståelsen av det som skjedde 22.07.11 vil være avhengig av
i hvilken grad man mener at vi hadde et godt nok demokrati før det smalt.
Unntakstilstand
Innskrenkning av medienes frihet er det første som skjer når
et samfunn befinner seg i krise eller sogar i krig. Mediesituasjonen i et land
som Norge er flerdelt, ikke minst fordi vi har mange internetytrere som ikke får
plass eller blir funnet verdig til å delta i de offisielle og stuerene mediene
som riksaviser, TV og radio. Avskallingen er interessant av flere grunner, også
for selvforståelsen hos de som forvalter ”hovedvirkeligheten”,
et uttrykk som ble brukt i Aftenposten i dagene etter at det smalt. Sensur og
selvsensur er fremmedord i et land som Norge, hvordan den biten av vårt
selvbilde endrer seg i tiden som kommer, blir et interessant studium.
Opplysning
Kriterier for å betegne hvor demokratisk et samfunn er vil
det til en viss grad være enighet om. Men ikke alle kriterier er like mye
framme i den løpende mer og mindre saksuavhengige samfunnsdebatten. Et
vesentlig tegn på om et samfunn kan kalle seg demokratisk, er hvor opplyst folket,
ulike myndighetsnivåer og aktører er på definerte områder. Vi snakker om
kunnskap, og vi snakker forutsetningsvis om kunnskap tilgjengelig for metodisk
prøving. Skjønt ikke alle snakker dette språket. Vitenskapelige kriterier som
krav til målbarhet, sammenlignbarhet og etterprøvbarhet er f.eks ikke god latin
blant jurister som er den dominerende yrkesgruppe i rett og forvaltning, også
som tilrettelegger for lovene våre folkevalgte under tidspress sanksjonerer
hver vår.
Sårbarhet
Testen for demokratiet er flerfoldig. Dels handler det om i
hvilken grad et samfunn vil innrømme at noe kan gå galt, at noe faktisk har
gått galt, og at innrømmelser og erkjennelser må få konsekvenser, også for
selvforståelsen – på egne og samfunnets vegne. Norge har mange velutdannede
ytrere, kanskje til og med flere enn vi strengt tatt trenger i vårt lille land.
Overproduksjonen av akademikere skaper er trykk, folk skal ha jobber, fagfolk
skal helst ha jobber som står i samsvar med deres utdannelse. I et lite og
sårbart land som Norge er det lett å bli overflødiggjort, falle utenfor det
gode selskap. De heldige har en lei tendens til å hovere samtidig som de bruker
sine posisjoner til å mene om ”outsiderposisjonen”,
som om denne i alle tilfeller er selvvalgt og selvforskyldt.
Inkluderingssamfunnet
Når statsministeren har proklamert med demagogisk
utvetydighet at landet er samlet, at vi skal ha fortsatt demokrati, at samfunn
og rettsstat skal bli enda mer åpne og inkluderende, skal man veie sine ord før
man ymter frampå at denne sannheten ikke nødvendigvis bør svelges og fordøyes
sånn uten videre. Man skal passe seg så man ikke blir beskyldt for likskjending
om man ytrer seg kritisk til at ”byråkrat
er en hedersbetegnelse”, slik statsministeren hedret embedsverket i
minnestunden over de drepte i regjeringskvartalet. Ikke alle vil skrive under
på den attesten, men motsatt ønsket om mer ytringsfrihet, åpenhet og
inkludering, vil en del velge selvsensuren etter den unisone solidariteten.
Rettsstaten
Mange mennesker, voksne og barn; etnisk norske og
utlendinger, har erfart at den norske rettsstaten ikke kan taes for gitt. Mange
ofre for barnevernets herjinger vil mene at de 77 ofrene for massemorderens
aksjoner 22.07.11 er lite sammenlignet med justismordene de mener seg utsatt
for. Alle selvmordene som følge av systemovergrep må på bordet før vi skriver
under på unison samlet sorg. Slike ytringer finner man en del av på forsøksvis
marginaliserte nettsteder. Korrumperte sakkyndige og vankelmodige advokater
opptrer mer som tragedieparasitter enn som garantister for rettsstaten i saker
om foreldre og barn. De etablerte mediene er vanskelige å få på banen selv når
systemkritikken blir forsøkt kanalisert gjennom vedtatte demokratiske kanaler.
Mer åpenhet
Ikke alle føler seg like inkludert i sitt eget hjemland.
Innvandringsskepsis trenger ikke være uttrykk høyreekstremisme med totalitære
og voldelige over- og undertoner. Når priviligerte ytrere snakker nedlatende om
”applausgrupper” og ”ekkokamre” med adresse til selvforskyldte
outsidere, passer karakteristikkene pussig nok brukbart til de priviligertes
egne posisjoneringsstrategier og hva massemorderen har betegnet politisk
korrekthet innenfor Mainstream Media (MSM). Hvis ytringsfrihet betyr noe, hvis
alle skal med og Norge skal fremstå som et åpent inkluderende samfunn, må også
ytringer som setter spørsmål ved feiringen av norsk selvgodhet få plass. Hva
som dypest sett motiverte massemorderen har ennå ikke sluppet ut i medieoffentligheten.