Takk for samværet

Av Ole Texmo, Forum for Menn og Omsorg

I Klassekampens oppslag ”Trugsmål hindra ikkje samværsrett” 16.07.07 skapes det ensidig og udokumenterte inntrykket av at samværsretten står sterkt og at fedre som påberoper seg samværsretten nærmest uten unntak kan gjennomføre denne med systemets velsignelse. Den samme tendensen gjør seg gjeldende i det anonyme leserinnlegget ”Barnets beste” under headingen ”Samværsrett” på avisens debattside i samme utgave 16.07.07, fra en mor som subjektivt mener seg feilbehandlet av barnelovsystemet. Ser man på hvordan lov og rett blir til i dette landet, hvordan udokumenterte synsinger fra uvederheftige fagfolk får passere gjennom lovgivende og utøvende myndigheter, er det lite eller ingenting som tyder på at samværsretten er særlig godt beskyttet. Men det er blitt en offisielt legitimert oppfatning at samværsretten står for sterkt, takket være uredelige fremstillinger fra bl.a Barne- og familiedepartementet, og at det derfor var nødvendig med lovendring som tar høyde for tilfeller hvor den meningsløse floskelen ”barnets beste” kan anvendes slik at samværsrett ikke idømmes. Begrunnelsen for dette behovet for presisering er fraværende, ikke utypisk for hvordan påstander om vold og overgrep begått av menn mot kvinner og barn får passere uten krav til belegg i form av metodisk etterprøvbarhet.

Den rettspolitiske og rettskildemessige oppfatningen om at samværsretten står for sterkt rettslig og politisk stammer fra en interdepartmental arbeidsgruppe (rapport avgitt 16.02.04: Tiltak for å beskytte barn mot overgrep. Forslag om endringer i Barneloven) med mandat å ”vurdere hvorvidt det er behov for en klargjøring av hvilke beviskrav som skal legges til grunn i barnefordelingssaker der det fremkommer påstander om overgrep”. Barne- og familiedepartementet la sammen med Justisdepartementet klare føringer på arbeidsgruppens forståelse, og det er påfallende at gruppen som bestod av kun jurister ikke evnet å underbygge det grunnleggende premisset om at samværsretten står for sterkt rettslig og politisk, verken empirisk eller argumentativt; verken med referanse til relevant rettspraksis eller andre kvalifiserte og begrunnede henvisninger. Arbeidsgruppen besvarte strengt tatt ikke mandatet, men tendensen var for så vidt klar nok: svekkelse av krav til bevis og dokumentasjon om påståtte overgrep. Forskning som verken hadde overgrepsrisiko eller samværsbetingelser som gjenstander, og heller ikke tilfredsstilte elementære metodekrav som utvalgsrepresentativitet, ble kildekritikkløst påberopt, men uten kvalifisering, bl.a fra dr. philos Kristin Skjørten.

At samværsretten er ubeskyttet fremgår av lovens system. Den kan påberopes, og vil kunne praktiseres eller idømmes gjennom rettergang, om enn med begrensninger og f.eks under vilkår som tilsyn av tredjeperson, men er ikke automatisk. I praksis vil selv en far som anses skikket på linje med moren ikke ha særlig å hente når og hvis moren lar vrangviljen styre. Kun unntaksvis blir mødre som saboterer samvær i årevis fratatt omsorgen ved at bostedsmyndigheten overføres til faren, dog uten at mødrene frataes samværsrett eller del i foreldreansvaret. Mødre behandles mildt i det norske barnelovsystemet, egenmektighet sanksjoneres ikke. Namsretten er impotent eller kastrert gjennom ”umulighetskriteriet” i tvangsfullbyrdelsesloven. I Norge fins et betydelig antall fedre som ikke får sin samværsrett og ønskede kontakt med barna oppfylt på grunn av et system som beskytter samværssaboterende mødre. Det er i prinsippet selvsagt like ille om det er mødre som blir utsatt for samværssabotasje, loven skal visstnok være kjønnsnøytral. Når Klassekampen tar opp temaer som samværsrett er det en klar fordel om man samtidig utøver kildekritikk av systembetingelsene og foretar relevant research. Det er heller ikke så dumt å låne stemme til fedre som blir eksponert for mødres selvtekter slik at balansen opprettholdes sånn noenlunde.