Systemkritikk eller sosialpornografi 

 
Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

 
TV2 har en dokumentarserie om barnebortføring gående, kalt ”Til barnets beste?”. Presentasjonen av case evner dessverre ikke å få frem hvor det eventuelt svikter i systemene ved håndtering av sakene, med mulig unntak av påviselig passivitet.

Journalistikk

Dokumentarer om bortføring av barn over landegrensene later til å være en vanskelig genre. Grunnleggende kan man mistenke mediene for ikke å gjøre god nok research omkring lovverk og praksis, derfor blir heller ikke fagfolkene stilt de spørsmålene om lovenes innretninger og virkemåte som kan gjøre berørte parter, profesjonelle aktører og instanser, journalistene selv og til sist publikum klokere. Kildekritisk snakker vi her om å kunne gjøre rede for de ulike nivåene i saksgangen, de juridiske begrepene og mer konkret avveining av hensyn. Når dette ikke kommer tydelig frem har vi mest sannsynlig med dårlig håndverk å bestille, ikke nødvendigvis bevisst tilsløring av systemfeil.

Selvtekter

Når en av foreldrene tar seg til rette, bemektiger seg barnet og samtidig holder barnet unna kontakt med den gjenværende forelderen, kalles det selvtekt. Skjønt dette er et uttrykk jurister er lite begeistret for. Heller ikke uttrykket egenmektighet er populært blant norske fagfolk. I Sverige derimot er egenmektighet et lovhjemlet kriterium på forhold som ikke anses som ”barnets beste”, som skadelig for barnet, jf Föräldrabalken kapittel 6 §2. Selvtekter er årsak til de fleste barnefordelingstvister og tilsvarende for barnebortføring. Når man strever internasjonalt for å få på plass respekt for lover og regler og konvensjoner, kan årsaken være at de nasjonale lovgivningene ikke er gode nok med hensyn til effektiv sanksjonering. Norge er intet unntak. Selvtekter lønner seg og skaper demoraliserende holdninger også blant systemets profesjonelle aktører.

Omsorgsunndragelse

Det er ingen kultur for å slå ned på selvtekter i norsk lov og rett. Straffeloven har en bestemmelse (§ 216, en ny § 261 hvor hovedhensynet er å verne barnevernets posisjon er i ferd med å tre i kraft) som var ment å beskytte mot ulovlig unndragelse av omsorg. Men politikk og praksis har ført til at foreldre som opplever at den andre forelderen tar seg til rette og hindrer kontakt med barnet, ikke får sine anmeldelser og påpekninger av feil registrert. Dette er en alvorlig systemfeil som genererer samme type feil når barnebortføringer over landegrensene lider samme skjebne. Politiet har instrukser om å ikke ta imot anmeldelser, derfor blir få eller ingen selvtekter i samlivsbruddfasen registrert, og et hyppig og konfliktdrivende fenomen blir seende ut som et marginalt problem, nærmest ikke-eksisterende. Barnelov og straffelov har ulik juss. I barnelovsaker er beviskrav nullet ut.

Ikke til å bli klok av

Når barnebortføringscase presenteres er det oftest med tårer og snørr, ekte saker selvfølgelig, men utover den sympati og empati media og publikum kan føle med foreldre som sitter tilbake med sorg og savn etter sine kjære barn, er det lite å bli klok av. I TV2-dokumentaren onsdag 05.10.11 samt i ledsagende nyhetssendinger sa den norske mannen som fikk to gutter bortført for 6 år siden, at det utenlandske rettsapparatet begikk ”svindel” når de tillater mor å starte nasjonal sak på nytt. Her kunne TV2 gått utsagnene til faren etter i sømmene, studert dokumenter og ikke minst utfordret de juridiske ekspertene på forståelsen av hvilke hensyn som avveies på ulike juridisk-rettslige nivåer. Har vi å gjøre med materiellrettslige vurderinger eller er det rent prosesuellrettslig bestemt? Eller en sammenblanding slik hovedregelen er i norsk barnelov, jf Bl § 48 som tilrettelegger for at ”barnets beste” som kriterium kan anvendes etter rettens forgodtbefinnende uten forutgående grenseoppgang mellom prosessuelle og materiell vilkårshensyn, f.eks behov for relevant saksopplysning.

Hvor er jussen?

Vanskelighetene med internasjonale saker skal ikke undervurderes, jurisdiksjon og lovvalg er sentrale begrepsstørrelser for jurister som jobber seriøst med å løse og regulere. Kulturforskjeller og proteksjonisme av ymse slag hører ugjerne med. Men når det internasjonale lovverket ikke funger godt nok, eller kan hende ikke fungerer i det hele tatt, kan det være interessant å se om f.eks det norske barnelovsystemet er så forbilledlig som norske jurister fremstiller. I dokumentaren 05.10.11 fik vi se og høre en håndfull tilfredse kvinnelige norske jurister på Haagkonferanse uttrykke stor og selvfølgelig tilfredshet med norsk lovverk. Et lovverk man altså ikke har utstyrt med logisk avledbare regler for søksmåls- og bevisbyrde, for ikke å nevne effektive sanksjoner mot regel- og vilkårsbrudd. I samlivsbruddfasen skjer ofte selvtekter som skaper konflikter. I Norge er ”høyt konfliktnivå” et hyppig brukt moment for å avskjære kontakt med den andre forelderen. Måten konflikter etableres på feier juristene under teppet.

En villet politikk

Norge har mye å svare for. I dokumentaren fremsto juristen Torunn Elise Kvisberg med enkelte nyanser for utlandets syn på norsk fortreffelighet. Hun er dommer i barnebortføringssaker utnevnt av justisdepartementet, ikke Domstolsadministrasjonen slik meningen var da man endret praksis for å unngå at dommeres binding til systemet ble for tydelig. Da Kvisberg disputerte for doktorgrad om ”internasjonale barnefordelingssaker” i 2009 sa hun ved flere anledninger inkludert medieintervjusituasjoner, at unntak fra hovedregelen om tilbakelevering etter barnebortføring hadde økt i antall. Vesentlig på grunn av saker med vold og overgrep mot mødre og barn. Hun hadde intet annet å vise til enn et par krisesentercase ikke underkastet dokumentasjonskrav. Media lot henne i fred, men under selve disputasen i Gamle Festsal fikk hun spørsmål ex auditorium om det fantes empirisk belegg for påstandene om unntaksvilkårene i hennes studie på 500 sider.

Hva er barnets beste?

Kvisberg svarte ikke. Det er en utbredt praksis å la mødre slippe unna med selvtekter begrunnet med angivelig fare for vold og overgrep mot både mødre og barn. Før eller senere må ukritisk syn på overgrepspåstander under lupen. Kvisberg uttalte at Haagkonvensjonen fungerer godt for unntakstilfellene. Uten empirisk belegg. Uten kritiske medier blir vi ikke klokere, frustrasjonene øker hos de som må leve med sine savn etter barna i årevis, mens myndighetene turnerer sine ”barnets beste” forståelser. ”Barnets beste” er en rettslig standard som har utspilt sin funksjon. Standarden skaper ingen klarhet eller forutsigbarhet. ”Barnets beste” bringer ikke barna tilbake. Den lar kun systemet og dets aktører ha ryggen fri.