Surrogatiindustri som konsekvens


Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg


Politidirektør Øystein Mæland har skaffet seg barn ved hjelp av surrogati, en metode som i stigende grad også benyttes av menn. Mælands instrumentelle menneskesyn er problematisk. Når han skaffer seg barn uten at barnet samtidig sikres sin mor, overskrives de positive egenskapene som ellers måtte ha kvalifisert ham for jobben. Selv om politidirektøren er en moderne mann, sosialisert inn i en politisk kultur hvor størrelser som egenverd og autonomi ikke betyr mer enn mulig relativ karriereverdi. Mennesker betraktes som midler og ikke som mål i seg selv. Spørsmålene om Mælands skikkethet kan synes som en sammenblanding av sak og person, men er dessverre ikke helt irrelevant.  

Tilsynelatende

Statsråd Audun Lysbakken ytrer (VG 15.06.11) en viss skepsis overfor tendenser til å gjøre barn til handelsvare, og spør ”Hva kan vi gjøre for å stanse utviklingen?” Lysbakken ønsker seg innspill, ikke bare fra eksperter, men fra ”folk flest”. Det har politikere, byråkrater og eksperter sagt før, f.eks da Farskapsutvalget i 2009 skulle utrede det som i utgangspunktet og i mandats for angikk ”sikker fastsetting av farskap” I 2010 leverte en interdepartemental arbeidsgruppe sin rapport om surrogati, med Volden-saken som aktuelt bakteppe, også der var ekspertene skeptiske. Men i realiteten underslås systembetingelser som viser at tilrettelegging for surrogati med tilhørende menneskehandel, allerede er innført gjennom strategier nedfelt i barnelovgivningens forarbeider de siste 20 årene. I Høringsnotat til Barneloven 1995 brukte departementet mye plass på å etablere forståelse for situasjonen til ”kvinner som ønsker seg barn” uten menn som barnas far.

En villet politikk

Lysbakken kan med fordel se nærmere på den familiepolitiske trenden han selv har støttet. Tilretteleggingen av det instrumentelle menneskesynet i barne- og foreldrelovgivningen er nøye planlagt. Pater-est regelen definerer barnets forhold til far gjennom fars sivile forhold til mor. Far er en relativ og utbyttbar størrelse. Surrogatimødre har ingen selvstendig status i barnas liv. Politikere, byråkrater og eksperter har ikke evnet å lage logisk forankrede og deduktivt avledbare regler som gir mening, men har prioritert å tilgodese grupper som opplever seg diskriminerte fordi de ikke kan få barn etter naturmetoden. Å gi signaler om retten til å få barn får nødvendigvis surrogatiindustri som konsekvens. Tilbøyeligheten til å vanne ut foreldrebegreper bidrar til relativisering av hensyn. I Volden-saken var det til slutt utenrikspolitiske hensyn som bestemte. Far er ukjent; barnas behov for far et ikke-tema. I Farskapsutvalgets utredning med den flåsete tittelen ”Farskap og annen morskap”, NOU 2009:5) inviterte man til innspill, men kun homofile organisasjoners syn er reflektert. ”Sikker fastsetting” ble omforent til ”tidlig og endelig fastsetting”. Også for tilfeller hvor det er opplagt at feil far er oppgitt eller barna ikke får en far overhode.


(Debattinnlegg på trykk i VG 27.06.11 under overskriften "Retten til å få barn?"