Surrogatiindustri som konsekvens
Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg
Politidirektør Øystein Mæland har skaffet seg barn ved hjelp
av surrogati, en metode som i stigende grad også benyttes av menn. Mælands instrumentelle
menneskesyn er problematisk. Når han skaffer seg barn uten at barnet samtidig
sikres sin mor, overskrives de positive egenskapene som ellers måtte ha
kvalifisert ham for jobben. Selv om politidirektøren er en moderne mann, sosialisert
inn i en politisk kultur hvor størrelser som egenverd og autonomi ikke betyr
mer enn mulig relativ karriereverdi. Mennesker betraktes som midler og ikke som
mål i seg selv. Spørsmålene om Mælands skikkethet kan synes som en
sammenblanding av sak og person, men er dessverre ikke helt irrelevant.
Tilsynelatende
Statsråd Audun Lysbakken ytrer (VG 15.06.11) en viss skepsis
overfor tendenser til å gjøre barn til handelsvare, og spør ”Hva kan vi gjøre for å stanse utviklingen?”
Lysbakken ønsker seg innspill, ikke bare fra eksperter, men fra ”folk flest”. Det har politikere, byråkrater
og eksperter sagt før, f.eks da Farskapsutvalget i 2009 skulle utrede det som i
utgangspunktet og i mandats for angikk ”sikker
fastsetting av farskap” I 2010 leverte en interdepartemental arbeidsgruppe
sin rapport om surrogati, med Volden-saken som aktuelt bakteppe, også der var ekspertene
skeptiske. Men i realiteten underslås systembetingelser som viser at tilrettelegging
for surrogati med tilhørende menneskehandel, allerede er innført gjennom strategier
nedfelt i barnelovgivningens forarbeider de siste 20 årene. I Høringsnotat til
Barneloven 1995 brukte departementet mye plass på å etablere forståelse for
situasjonen til ”kvinner som ønsker seg
barn” uten menn som barnas far.
En villet politikk
Lysbakken kan med fordel se nærmere på den familiepolitiske
trenden han selv har støttet. Tilretteleggingen av det instrumentelle menneskesynet
i barne- og foreldrelovgivningen er nøye planlagt. Pater-est regelen definerer barnets
forhold til far gjennom fars sivile forhold til mor. Far er en relativ og
utbyttbar størrelse. Surrogatimødre har ingen selvstendig status i barnas liv. Politikere,
byråkrater og eksperter har ikke evnet å lage logisk forankrede og deduktivt
avledbare regler som gir mening, men har prioritert å tilgodese grupper som
opplever seg diskriminerte fordi de ikke kan få barn etter naturmetoden. Å gi
signaler om retten til å få barn får nødvendigvis surrogatiindustri som
konsekvens. Tilbøyeligheten til å vanne ut foreldrebegreper bidrar til
relativisering av hensyn. I Volden-saken var det til slutt utenrikspolitiske
hensyn som bestemte. Far er ukjent; barnas behov for far et ikke-tema. I Farskapsutvalgets
utredning med den flåsete tittelen ”Farskap
og annen morskap”, NOU 2009:5) inviterte man til innspill, men kun homofile
organisasjoners syn er reflektert. ”Sikker
fastsetting” ble omforent til ”tidlig
og endelig fastsetting”. Også for tilfeller hvor det er opplagt at feil far
er oppgitt eller barna ikke får en far overhode.
(Debattinnlegg på trykk i VG 27.06.11 under overskriften "Retten til å få barn?"