Strategier til stryk

Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

Antallet barnefordelingssaker har økt dramatisk de siste årene etter at saksbehandlingsreglene ble endret ved en omfattende revisjon i 2004. Men forstår fagfolkene hvordan saker og ting henger sammen?

Etterpåklokskap

I siste nummer av magasinet ”Rett på sak” som utgis av Domstolsadministrasjonen, uttaler to psykologer seg om økningen, og om den nye hovedregelen som baserer seg på ønsket om å forsone partene gjennom mekling. Psykologen Katrin Koch har evaluert de nye reglene og konkluderer med ”ingen tegn til konfliktdemping”. Kollega Grethe Nordhelle ”advarer mot å presse fram forlik”. Koch, som har gjennomført en spørreundersøkelse på oppdrag fra Barnedepartementet, sier at økningen var ventet. Dette er oppsiktsvekkende, all den tid saksmengden allerede er et problem ved domstolene, og fordi det ikke står noe om forventet økning i lovforarbeidene. At press til forlik i seg selv kan virke konfliktfremmende, virker ukjent for fagfolkene

Forventning og forklaring

Økningen blir delvis forklart med henvisning til at foreldrepartene gjennom å bringe sak inn for retten raskt og effektivt får gratis psykologhjelp. Som om hensikten med å anlegge en barnefordelingssak var å få behandlig eller terapi. Forklaringen fra psykolog Katrin Koch er merkelig. Hun har både har sittet i utvalg som har utredet den nye sakkyndigrollen, og er ansvarlig for etterutdanningen av sakkyndige. Klientenes mulige forventninger var ikke gjenstand for undersøkelse og kan ikke leses ut av Kochs materiale. Hvis klienter misforstår psykologenes rolle i barnefordelingssaker, er årsaken like gjerne psykologenes egne rolleoppfatninger. Utrederrollen har de aldri brydd seg om å utvikle, kartlegging av ulike konfliktfaktoer er forsømt. Projiseringer av misforståelser derimot.

Forebygging og forskyvning

Det kan også stilles spørsmål om psykologene behersker meklerrollen. En ytterligere forklaring på økningen i antall saker for retten, er nedbygging av meklingstilbudet i førstelinjetjenesten ved familievernkontorene. Obligatorisk mekling for gifte ble innført i 1992 for å forebygge saker med konfliktpotensiale. Det fins imidlertid ingen empirisk studie som kan dokumentere at mekling virker forebyggende. Tvert imot fins det utall av klientfremstillinger som viser at meklernes egne kjønnsrollefordommer forhindrer at partene kan betrakte hverandre som likeverdige foreldre og enes om likedeling av omsorgen for barna. Antall melingstimer er redusert. Forskyves meklingsfunksjonen til rettsapparatet, kan konfliktene øke under tiden.

Bruk av sakkyndige

Å satse på forsoning er ikke nødvendigvis så dumt. For uvitende kan det virke fornuftig å bruke sakkyndige som antas å besitte særlige kvalifikasjoner. Problemet er imidlertid at de sakkyndige psykologer som benyttes i rettsapparatet aldri har dokumentert sin kompetanse, verken som meklere, eller som utredere. Kvalitetssikring er totalt fraværende, rettssikkerheten settes på spill, og prestisjen til denne yrkesgruppen av tragedieparasitter får forrang fremfor utvikling av metodiske verktøy som står for etterprøving. Barnefordelingssaker er en verkebyll for systemet. Bruk av sakkyndige representerer en type feilkilde det ikke er altfor vanskelig å identifisere.

Selvoppfyllelse

Psykologers motstand mot å betrakte mor og far som i utgangspunktet likeverdige foreldre, medfører en steil negativ holdning i spørsmålet om ”delt omsorg”. Fagfolkenes innflytelse på lovmakerne viser seg ved uttrykksmåter som at ”når foreldrene må bringe saken in for retten viser det at de ikke kan samarbeide om delt omsorg”. Tester vi et slikt rasjonale opp mot de strategiene som undergraver mulighetene for å skape likeverdige samarbeidsvilkår før saken eventuelt havner i retten, blir psykologenes forståelser og forklaringer temmelig ulogiske. Det virker nesten som om de vil ha sakene inn i retten for så å kunne si at ”disse foreldrene kan ikke samarbeide om delt omsorg”. Samtidig undergraves lovgiverintensjoner som i sin tid ville bruke mekling som konfliktforebyggende tidlig i prosessen. Ved å flytte sakene inn i retten, nekter man idømmelse av delt omsorg - med henvisning til konfliktnivå.

”Fra konflikt til forsoning”

Modellen for ny sakkyndigrolle med hovedvekt på mekling er utarbeidet av psykolog Knut Rønbeck. Ordningen var ikke underkastet vitenskapelig prøving forut for lovendringen i 2004, men Rønbeck og andre fagfolk, deriblant Koch og Nordhelle, var rause med selvforsikringer om forventet vellykkethet. Nå ser det ut til at prosjektet har falt i fisk. Råtten, illeluktende fisk. Psykolog Rønbeck fikk sogar status som doktorgradsstipendiat for å forske på de sakene han selv hadde forutsatt som vellykket løst med psykologers hjelp. Rønbeck har ikke evnet å produsere akseptabel faglitteratur til å forsvare sin grad. Han skulle disputert i 2007. Myndighetene som tilrettela Rønbecks kandidatur har kan hende innsett at den oppskrytte modellen ikke fungerer? Men uten offentlig innrømmelse.

 
(Kronikk publisert i Nordlys 04.09.08)