" STERKE MENINGER "
(overskrift)
av
Ole Texmo,
markant kritiker, mann og far
( i uprioritert rekkefølge)
"Men med en gang menn innser at likestilling er relevant for dem, vil det komme endringer i lovverk som er til gagn for dem"
Ovenstående utsagn stammer fra Dagbladets oppslag 18.09.99 "Mann i krise" og hjemmelskvinnen er "likestillingsdirektør" Ingunn Yssen, tidligere statssekretær i Barne- og familiedepartementet. Det grunnleggende spørsmål som etterhvert også Yssen bør stille er følgende: Skal "likestilling" fremdeles være synonymt med kvinnesak, eller også: Vil likestillingsfremstøt som går på tvers av kvinnemaktsinteresser forhindre at "endringer i lovverk" finner sted all den tid det er kvinner som definerer innholdet i "likestilling" til enhver tid, også hvorvidt såkalt "likestilling" skal kunne lovreguleres ? Spørsmålsstillingen er flerdelt, og det kan være passende å henlede oppmerksomheten på et "lovverk" som er under revisjon, navnlig Lov om Barn og Foreldre, den såkalte Barneloven.
På en tid hvor undertegnede (f 1960) midt i tenårene, mer-og-mindre influert av fedregenerasjonens kvinnesyn, brukte megen energi på å diskutere "likestilling" med klassens rødstrømper, satte man i Norge ned et utvalg som skulle utrede "den nye Barneloven". Utvalget fikk et mandat som i eksplisitte ordelag la sterke føringer på hvilke grunnbetingelser for såvel likestilling mellom kjønnene i egenskap av foreldre som for barnas rettstilling uavhengig av foreldrenes sivilstatus man ønsket seg. 70-årenes reformideologi er ikke tema for denne kronikk, men for å understreke såvel det historiske perspektiv som generasjonsperspektivet for denne skribent, mann og far, kan det være interessant å merke seg at den radikalitet som gjennomsyret Barnelovutvalgets utredning ( NOU 1977: 35 ) slik den forelå for vel tyve år siden aldri noensinne har fått gjennomslag i politiske eller andre "diskurser". Verken likestillingsråd eller "forskere" har villet ta inn over seg at likestilling mellom kjønnene også på barne- og foreldrerettens område nødvendigvis må medføre endringer i lovverk som regulerer rettstillingen for både foreldre og barn, uavhengig av foreldrenes sivilstatus.
Mannsrolledebatt i krise
Menn og fedre har i lang tid brukt nettopp likestilling som argument for en mer rettferdig lovgivning på barne- og foreldrerettens område. Aksjonsgruppe far ble dannet i 1980; Foreningen 2 Foreldre ble dannet i 1986. Medlemsmassen er hovedsaklig menn som på eget selvstendig grunnlag, ikke fordi feministene har fortalt dem at likestilling er viktig, har ment seg fullt ut i stand til å fylle rollen som fullverdig forelder. Når "likestilling" brukes i argumentasjonen, har man konkretisert mulighetsbetingelsene som følger av rettslig likestilling; menn og fedre som har funnet "likestilling relevant for dem" har ikke funnet seg i å måtte undertvinge seg såkalte fagfolks (les: psykologer; familirådgivere og sakkyndiges) Eneforelderdogme som identifiserer "barnets beste" med mødres makt og eiendomsrett over barn og forståelsesformer. Menn og fedre har vært på banen i lang tid og vil fortsatt protestere på hva vi oppfatter som instituert diskriminerende lovgivning med dertil hørende retts- og rådgivningspraksis. Barneloven er blitt en verkebyll i det statsfeminiserte og psykonomiserte Norge.
Såkalte fagfolk benytter sine nettverk til å fremme udokumenterte påstander som at "100 000 menn mishandler kvinner", "Familievolden er et skjult samfunnsproblem" etc. Avisene følger opp i kjent sosialpornografisk stil og bedriver tidvis en propagandajournalistikk som neppe kan være motivert av annet enn kyniske spekulasjoner i hva markedet (les: det pro-feministisk orienterte publikum) forventer seg. Spør man de profeministisk orienterte om viktigheten av å skille mellom skilsmisse som sådann og barnefordeling; mellom kvinnesak og likestilling, stopper kommunikasjonen gjerne med at de som besitter maktposisjonene i nettverkene, i media såvel som i "fagmiljøene" avbryter med ordene: "Jeg synes ikke du er særlig konstruktiv". Forsøker man seg i mer akademiske sirkler med spørsmål knyttet til diskursiv etikk og "herredømmefri dialog"; om foreldreansvarets plikt/rett - dimensjon etc., snurper sogar "framtredende mannsforskere" munnen sammen, vel vitende om at taushet er gull. Politisk korrekt kunnskapsløshet (les: sosial intelligens) er veien til makt og innflytelse i likestillings-Norge. Sosiologene, som utfra sine akademiske forutsetninger burde ha begreper om selvoppfyllende profetier, verken evner eller vil forstå avmakt og frustrasjon som følge av et likestillingsprosjekt som har gått fullstendig i dass.
Backlash
Familie og skilsmisse er kvinners domene; her har kun (selv)kastrerte menn adgang. De såkalte mannsforskerne har forsømt å utføre den avgjørende handling som kunne gitt dem selvstendig status, nemlig å kutte navlestrengen til kvinneforskningen. Like lite som man i likestillings-Norge har evnet å skille mellom kvinnesak og likestilling; skilsmisse og barnefordeling; mor og barn, har man evnet å skille kvinneforskning fra kvinnekamp. Resultatet er en "debatt" hvor skapets innhold ikke skal diskuteres, men hvor det viktigste er å plassere skapet foran (utgangs- og inngangs-) døren. Slik unngår man debatt om forutsetningene for en vettug og likeberettiget deltagelse på områder hvor "fagfolk" forlengst har låst seg inne i lukkede rom, og hvor kun de slipper inn som lover å være lydige mot de som har makt. At nettverksfeminismen avføder "backlash" og andre tilstandsbeskrivelser, bør ikke overraske noensomhelst; at nettverksfeminismen også medfører en nivåsenkning på akademisk arbeide ved universitet- og høyskole; i medienes dekning av "mannsrolledebatt" etc., blir etterhvert åpenbart for alle andre enn de som har innrettet sine karrierer på å piske i opprørt vann og smiske for systemmaktsinteressene. Når innholdet (i debatten) forsvinner, må gjerne postmodernister innbille seg og publikum at formen er det viktigste. Når formen etterhvert utarter til et mystagogisk babble om "tegnets symbolske univers" og lignende pølsevev, undergraves også formens mulighet for å kommunisere innhold. Også Ytringsfriheten undergraver seg-selv ved at de alternative konkurrerende synspunkter utelukkes.
Redningen
Redningen for medier som profilerer seg med "sterke meninger" og gir plass for ytringer hvor man etterlyser "markante kritikere" kan forsøksvis være å trykke nærværende kronikk, hvor rammende den enn måtte være for den propaganda-journalistikk Dagbladet selv har gjort seg til eksponent for. Når det blir maktpåliggende å propagandere for homofiles adopsjonsrett, mens alminnelige skikkelige heterofile norske barnefedre ikke får ha kontakt med de barn vi har hatt omsorg for inntil mødrene oppfattet våre likestillingsfremstøt som truende, må redningen for Akersgatas sosialpornografer være å innse at våre protester fortjener spalteplass. Stort mer konstruktiv-kritisk kan man knapt være stilt overfor et "system" som er i ferd med å undergrave sin egen legitimitet (les: troverdighet som den fjerde statsmakt)
Barnelovutvalget ( NOU 1977:35 ) foreslo å fjerne pater-est-regelen som definerer far som den som er gift med mor på fødselstidspunktet. Man foreslo også å innføre automatisk felles foreldreansvar uavhengig av samlivsstatus. Ingen av forslagene er gjennomført.