Spar oss for psykologene

 
Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

 
Den biologiske familie er under press fra flere hold. Dels vil man oppløse det normsytemet som har konstituert den biologiske familiedannelse gjennom naturlige og kulturlige prosesser hvor mann og kvinne finner sammen og får barn. Dels har omsorgssviktindustrien vokst til dimensjoner som krever store mørketall og intervensjoner etter påstander om foreldresvikt. Den nye ekteskapsloven ble vedtatt i rekordfart, uten seriøs utredning og med en retorikk som innebærer utvanning av foreldrebegrepet til fortrengsel for mantrapregede ”omsorgsperson”.

Denne tenkning og praksis er politisk ideologisk, men også forankret i en relativisme og uvitenskap som har solid støtte blant profesjoner hvor psykologer, psykiatere, sosionomer og barnevernpedagoger finner det hensiktsmessig å angripe den biologiske (kjerne)familie. Enten det er den intakte enkjernefamilien, eller tokjernefamilien etter samlivsbrudd. I sistnevnte tilfeller er den rådende ideologien blant fagfolk at samværsforelderen – oftest far – er overflødig og kan erstattes av en ny omsorgsperson. Virkningene av brudd i kontinuiteten i foreldre/barn – reasjoner har symptomatisk nok aldri blitt gjenstand for forskning.

 
Psykologer anser ikke betydningen av de biologiske båndene mellom foreldre og barn for å være viktige nok. Det sentrale dogmet i denne sammenheng kan kalles ”utbyttbarhetstesen”. Denne baserer seg på at foreldre, eller omsorgspersoner som det nå heter, kan erstattes uten at det får skadelige konsekvenser for barna. Biologisk tilknytning anses som skadelig i sentrale barnevernkretser hvor det uten vitenskapelig belegg hevdes at behovet for erstatning for de naturlige foreldreressursene må føre til hyppigere og raskere adopsjoner med tilhørende brudd i kontakten med de biologiske foreldrene.

 
En annen sentral trosforestilling er hva vi kan kalle ”eneforelderdogmet”. Denne baserer seg på antagelsen av et tilknytningshierarki som plasserer mor eller en annen morsfigur på toppen, og far som i bestefall annerangs. For foreldre som ulykkeligvis og ikke sjelden ufrivillig havner i belastende barnefordelingssaker etter samlivsbrudd, basert på en systemforståelse som ikke anerkjenner begge foreldrene som fullverdige på likeverdig grunnlag, er det forbundet med stor risiko for liv og helse å anlite sakkyndige psykologer. Resultatet av sakkyndig bistand er i svært mange saker katastrofale for i utgangspunktet sunne og normale foreldre/barn – relasjoner.

Når skilsmisse og barnefordelingsspørsmål taes opp i media, jevnlig i forbindelse med hyppige lovrevisjoner, utredninger og nå sist en ”Mannsmelding”, går man sjelden eller aldri fagfolkenes holdninger og fagkunnskap etter i sømmene. Så lenge psykologene i egenskap av medieorakler serverer selvfølgeligheter om hvor viktig det er for foreldrene å samarbeide og lignende, kan ikke psykologene gjør særlig skade. Men deres uttalelser viser også at vi ikke trenger deres aldri nærmere definerte fagkunnskap. Fokus på grunnleggende forestillinger om foreldreskap vil ikke usannsynlig avdekke at psykologer gjerne ofrer barn og foreldre for egen prestisje.

 
I medieoppslag om dramatisk økning i antall barnefordelingssaker, prøver psykologer som uttaler seg konsekvent å projisere ansvar for konfliktene over på foreldrepartene. Man tar ingen høyde for systemsvikt. Selv om psykologer påviselig ikke duger som konfliktøsere, verken på familievernkontorene, eller ved tvang til forlik når sakene havner i retten. Fremtredende psykologer hevder sogar at skilte foreldre søker seg til retten for å få ”gratis psykologhjelp”. Som om det å anlegge sak om det kjæreste man har, nemlig forholdet til barna, kun er påskudd for å få treffe ”anerkjente psykologer med høy integritet” <sic> slik en dommer ordla seg på NRK Puls 24.11.08 . Vi trenger en grunnleggende samfunndebatt om psykologenes rolle og holdninger, ikke bare i barnefordelingssaker, men også som premissgivere for helse- og familiepolitikk.