Slik kan vi ikke ha det

Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

Inga Marte Thorkildsen mener «barna skal bli hørt» i VG 21. juni 2012. Essensen i den nye barnestatsrådens heftige engasjement er at barn ikke blir hørt i tilstrekkelig grad i samværssaker og som en følge av det dømmes til samvær med voldelige foreldre. Spørsmålet statsråden og de som har veiledet henne i hennes forståelse av problemstillingen burde ha stilt seg, er om det finnes rettskildemessig, juridisk-faglig eller annet etterprøvbart empirisk-vitenskapelig belegg for et slikt syn.

Thorkildsen viser til «en ny studie» av professor Kristin Skjørten hvor denne forskerens funn presenteres slik av statsråden: «Men bare en fjerdedel av barna blir hørt om samvær. Det gjelder også der domstolen mener det det har forekommet vold i familien. Slik kan vi ikke ha det» Når statsråden går så hardt ut som hun gjør og dertil påberoper seg akademisk belegg, er det minste vi kan kreve av henne at hun oppgir konkrete referanser som muliggjør etterprøving av utsagnet.

Presentasjon av Skjørtens studie er kun tilgjengelig i en artikkel på ca 20 sider i en artikkelsamling (Barn som samfunnsborgere, Kjørholt (red) Universitetsforlaget 2010), Skjørtens utvalg av dommer hun kommenterer er i beste fall selektiv. Forskeren har analysert som hun selv formulerer det i alt 163 lagmannsrettsdommer fra 2006 og halve 2007. I artikkelen presenteres utvalgte sitater fra 12 av dommene med etterfølgende spekulasjon i domsgrunner og omstendigheter for øvrig verken domstekster eller Skjørtens egne ideologiske briller gir henne grunnlag for.

Jeg har gått gjennom alle dommene, tilgjengelige på Lovdata ved enkle søk på barnefordeling og samvær som stikkord. Lagmannsrettsdommer er ikke uten videre representative for den totale mengden av saker fra tingretten som blir anket av hittil ukjente og ikke forskningsavdekkede grunner og årsaker. Like fullt gir forsker Skjørten inntrykk av at hennes ideologisk styrte lesning av dommer gir grunnlag for å mene at «det har forekommet vold i familien» slik også Thorkildsen videreformidler. Dette stemmer ikke.

Men man satser kanskje på at media og publikum ikke sjekker kildene. Dommene som inngår i undersøkelsen, og som nevnt ikke kan sies å være representative for totaliteten, sier lite eller ingenting om hva retten legger til grunn om vold og overgrep, verken bevismessig eller for vurdering av «barnets beste». Aller minst om hvordan høring av barn blir administrert, formidlet og tolket. Med muligheter for akkumulering av feilkilder.

Barnestatsråden bygger på flere feilkilder, ikke utypisk er denne: «Skjørtens studie viser at det er forhistorier med vold og overgrep i de fleste sakene der barn ikke ønsker samvær med far eller mor». Dette høres unektelig ille ut, men er det riktig? Faktorer som påvirkning og press, samværssabotasje og foreldrefiendtliggjøring legitimert av falske anklager om vold og overgrep er fremdeles tabuer i visse akademiske og politiske kretser. Slik kan vi ikke ha det.

(Debattinnlegg på trykk i Verdens Gang papirutgaven s29 mandag 2. juli 2012)