Slik kan vi ikke ha det
Av Ole Texmo, Forum for menn og
omsorg
Thorkildsen viser til «en ny studie» av professor Kristin Skjørten hvor denne forskerens
funn presenteres slik av statsråden: «Men
bare en fjerdedel av barna blir hørt om samvær. Det gjelder også der domstolen
mener det det har forekommet vold i familien. Slik kan vi ikke ha det» Når
statsråden går så hardt ut som hun gjør og dertil påberoper seg akademisk
belegg, er det minste vi kan kreve av henne at hun oppgir konkrete referanser
som muliggjør etterprøving av utsagnet.
Presentasjon av Skjørtens studie er kun tilgjengelig
i en artikkel på ca 20 sider i en artikkelsamling (Barn som samfunnsborgere, Kjørholt (red) Universitetsforlaget
2010), Skjørtens utvalg av dommer hun kommenterer er i beste fall selektiv.
Forskeren har analysert som hun selv formulerer det i alt 163
lagmannsrettsdommer fra 2006 og halve 2007. I artikkelen presenteres utvalgte
sitater fra 12 av dommene med etterfølgende spekulasjon i domsgrunner og
omstendigheter for øvrig verken domstekster eller Skjørtens egne ideologiske
briller gir henne grunnlag for.
Jeg har gått gjennom alle dommene, tilgjengelige på
Lovdata ved enkle søk på barnefordeling og samvær som stikkord. Lagmannsrettsdommer
er ikke uten videre representative for den totale mengden av saker fra
tingretten som blir anket av hittil ukjente og ikke forskningsavdekkede grunner
og årsaker. Like fullt gir forsker Skjørten inntrykk av at hennes ideologisk
styrte lesning av dommer gir grunnlag for å mene at «det har forekommet vold i familien» slik også Thorkildsen
videreformidler. Dette stemmer ikke.
Men man satser kanskje på at media og publikum ikke
sjekker kildene. Dommene som inngår i undersøkelsen, og som nevnt ikke kan sies
å være representative for totaliteten, sier lite eller ingenting om hva retten
legger til grunn om vold og overgrep, verken bevismessig eller for vurdering av
«barnets beste». Aller minst om
hvordan høring av barn blir administrert, formidlet og tolket. Med muligheter
for akkumulering av feilkilder.
Barnestatsråden bygger på flere feilkilder, ikke
utypisk er denne: «Skjørtens studie viser
at det er forhistorier med vold og overgrep i de fleste sakene der barn ikke
ønsker samvær med far eller mor». Dette høres unektelig ille ut, men er det
riktig? Faktorer som påvirkning og press, samværssabotasje og
foreldrefiendtliggjøring legitimert av falske anklager om vold og overgrep er
fremdeles tabuer i visse akademiske og politiske kretser. Slik kan vi ikke ha det.
(Debattinnlegg på trykk i Verdens Gang papirutgaven s29 mandag 2. juli 2012)