Skal fedre fortsatt være annenrangs?
Av Ole Texmo,
Forum for menn og omsorg
Barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt skryter i
lanseringskronikken for Mannsmeldingen 11.12.08 uforbeholdent om hvor
fantastiske vilkår norske fedre har i vårt likestillingsparadis. Hvis noe er
galt, skylder hun på andre enn politikernes egne holdninger og prioriteringer:
”Sannheten er nok at arbeidslivet ennå
ikke helt ser far som en likeverdig omsorgsperson” <sic>. Dermed
skyves spørsmålet om hun selv ser far som en fullverdig forelder vekk.
Selvstendig status
De 4 nye fedrepermukene er ingen nyhet, for så vidt som de
ble lansert ved presentasjonen av statsbudsjettet tidligere i høst. Da snøftet finansminister
Kristin Halvorsen passe foraktfullt overfor journalisten som dristet seg til å
spørre om fedres selvstendige opptjeningsgrunnlag. Disse signalene er neppe til
å ta feil av. Nå er på gang en ny lovutredning om ”farskap” som skal tilpasses den mildest talt surrete nye
ekteskapsloven som snur opp ned på alle fornuftige foreldrebegreper. Fra
kvinnejuridisk hold fnyser man av muligheten for å bestemme farskap ved hjelp
av DNA-test, selv om slik fastsettelse forenkler de juridiske nivåene og
overflødiggjør ”erkjennelse” som mulig feilkilde.
Pater – est
Minister Anniken Huitfeldt nevner symptomatisk nok ikke
Barneloven. Den grunnleggende systemfeilen er barnelovens § 3, også kalt ”pater est” som definerer far gjennom
hans sivile forhold til mor. Denne lovinstituerte holdningen er i kim
grunnlaget for tilsidesettelse av far også når det kommer til praktisering av
samværsretten senere, når og hvis foreldrene skiller lag. Pater –est regelen
skal fra nyttår utvides til å gjelde ”medmor”.
Vi tør knapt tenke på hvordan det vil blir når disse nye medmødrene oppdager
sin status. Skjønt ironien får være at vi kan hende får et oppgjør med
lovsystemenes iboende konfliktstoff når disse omsorgspersonene krever sine
rettigheter i etterkant av skilsmisse.
Lovutviklingen
En lovendring i 2005 fjernet mors vetorett for foreldreansvaret
i registrerte parforhold, 28 år etter at Barnelovutvalget (NOU 1977:35) foreslo
både opphevelse av pater-est regelen og automatisk felles foreldreansvar for
alle samlevende foreldre. Men fremdeles har mor eneansvar når ugifte foreldre
bor fra hverandre. Det siste barnelovutvalget (NOU 2008:9) foreslo ingen
endring på dette punkt. Nå er riktignok delt omsorg blitt såpass anerkjent som
norm at utvalget foreslo å oppheve lovforbud for rettslig idømmelse mot den ene
parten vilje. Samværsretten vil fortsatt være ubeskyttet, tiltross for at en
markert oppsosisjon i Stortinget har påpekt at samværssabotasje er det største
og mest hyppige problemet i praktiseringen av barneloven både i og utenfor
retten. Men regjeringen har heller initiert utredninger basert på udokumenterte
påstander om at samværsretten stor for sterkt rettslig og politisk.
Overgreps- og
voldshysteriet
Hensikten med å svekke samværsretten er nært forbundet med
ønsket om å legitimere bruk av uvederheftige påstander om vold og overgrep begått
av menn og fedre mot kvinner og barn. Arbeidsgruppens rapport (2004) fikk som
mandat å vurdere beviskrav, nettopp med tanke på å fjerne dokumentasjonsbyrde
for rettslige avgjørelser om begrensning eller også fjerning av samværsrett på
grunnlag av påstander om vold og overgrep. Utgangspunktet var altså utsagn om
at samværsretten står for sterkt. Hva sier Annniken Huitfeldt til påstanden om
at samværsretten er mer ubeskyttet enn noensinne, tiltross for lovnader om
utvidet minstenorm for normalsamvær.? Hva skjer nå mor ikke respekterer fars
samværsrett? Står myndighetene parat til å hjelpe far?
Kunnskapssvikten
Vi har ingen differensiert sivilrettsstatistikk som kan gi
objektive mål på hvordan lovutviklingen virker bestemmende – i og utenfor
retten. Siden jeg skrev min første VG-kronikk publisert som ”Betyr far mindre etter skilsmisse?”
20.08.98, har det skjedd en relativ forverring av fedres status og posisjon på
barnelovområdet. I 10 års-perspektiv er det interessant å se at forskningsprosjekter har vært designet for å
hvitvaske skjevdelt rettspraksis i barnefordelingssaker (Skjørten 2005), samt tvang til forlik for å dekke over sviktende
utredningskompetanse hos sakkyndige (Rønbeck
2008). Sviktende metodeforutsetninger er gjennomgående, i særlig grad utvalgsrepresentativitet.
Språkbruken
Anniken Huitfeldts skryt om utvidet fedrekvote står i grell
kontrast til hvor lite som har vært gjort for å utrede fedres
samværsbetingelser. For ikke å nevne systemforutsetninger som mulighetsbetingelser
for likeverdig omsorg for egne barn – uavhengig av sivilstandsregime – med full
foreldrestatus. Hun har imidlertid bidratt med utvanning av foreldrebegrepet,
jf betegnelsen ”omsorgsperson”. I 1995 forsøkte man å gå vekk fra uttrykket omsorg
i barneloven. Departementet mente i sitt høringsnotat til barneloven (1995) at
”bosted var mer i overensttemmelse med
publikums språkfølelse” <sic> Myndigheter og politikere forsøker
stadig å overkjøre folket.