Skal fedre fortsatt være annenrangs?

 
Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

 
Barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt skryter i lanseringskronikken for Mannsmeldingen 11.12.08 uforbeholdent om hvor fantastiske vilkår norske fedre har i vårt likestillingsparadis. Hvis noe er galt, skylder hun på andre enn politikernes egne holdninger og prioriteringer: ”Sannheten er nok at arbeidslivet ennå ikke helt ser far som en likeverdig omsorgsperson” <sic>. Dermed skyves spørsmålet om hun selv ser far som en fullverdig forelder vekk.

Selvstendig status

De 4 nye fedrepermukene er ingen nyhet, for så vidt som de ble lansert ved presentasjonen av statsbudsjettet tidligere i høst. Da snøftet finansminister Kristin Halvorsen passe foraktfullt overfor journalisten som dristet seg til å spørre om fedres selvstendige opptjeningsgrunnlag. Disse signalene er neppe til å ta feil av. Nå er på gang en ny lovutredning om ”farskap” som skal tilpasses den mildest talt surrete nye ekteskapsloven som snur opp ned på alle fornuftige foreldrebegreper. Fra kvinnejuridisk hold fnyser man av muligheten for å bestemme farskap ved hjelp av DNA-test, selv om slik fastsettelse forenkler de juridiske nivåene og overflødiggjør ”erkjennelse” som mulig feilkilde.

Pater – est

Minister Anniken Huitfeldt nevner symptomatisk nok ikke Barneloven. Den grunnleggende systemfeilen er barnelovens § 3, også kalt ”pater est” som definerer far gjennom hans sivile forhold til mor. Denne lovinstituerte holdningen er i kim grunnlaget for tilsidesettelse av far også når det kommer til praktisering av samværsretten senere, når og hvis foreldrene skiller lag. Pater –est regelen skal fra nyttår utvides til å gjelde ”medmor”. Vi tør knapt tenke på hvordan det vil blir når disse nye medmødrene oppdager sin status. Skjønt ironien får være at vi kan hende får et oppgjør med lovsystemenes iboende konfliktstoff når disse omsorgspersonene krever sine rettigheter i etterkant av skilsmisse.

Lovutviklingen

En lovendring i 2005 fjernet mors vetorett for foreldreansvaret i registrerte parforhold, 28 år etter at Barnelovutvalget (NOU 1977:35) foreslo både opphevelse av pater-est regelen og automatisk felles foreldreansvar for alle samlevende foreldre. Men fremdeles har mor eneansvar når ugifte foreldre bor fra hverandre. Det siste barnelovutvalget (NOU 2008:9) foreslo ingen endring på dette punkt. Nå er riktignok delt omsorg blitt såpass anerkjent som norm at utvalget foreslo å oppheve lovforbud for rettslig idømmelse mot den ene parten vilje. Samværsretten vil fortsatt være ubeskyttet, tiltross for at en markert oppsosisjon i Stortinget har påpekt at samværssabotasje er det største og mest hyppige problemet i praktiseringen av barneloven både i og utenfor retten. Men regjeringen har heller initiert utredninger basert på udokumenterte påstander om at samværsretten stor for sterkt rettslig og politisk.

Overgreps- og voldshysteriet

Hensikten med å svekke samværsretten er nært forbundet med ønsket om å legitimere bruk av uvederheftige påstander om vold og overgrep begått av menn og fedre mot kvinner og barn. Arbeidsgruppens rapport (2004) fikk som mandat å vurdere beviskrav, nettopp med tanke på å fjerne dokumentasjonsbyrde for rettslige avgjørelser om begrensning eller også fjerning av samværsrett på grunnlag av påstander om vold og overgrep. Utgangspunktet var altså utsagn om at samværsretten står for sterkt. Hva sier Annniken Huitfeldt til påstanden om at samværsretten er mer ubeskyttet enn noensinne, tiltross for lovnader om utvidet minstenorm for normalsamvær.? Hva skjer nå mor ikke respekterer fars samværsrett? Står myndighetene parat til å hjelpe far?

Kunnskapssvikten

Vi har ingen differensiert sivilrettsstatistikk som kan gi objektive mål på hvordan lovutviklingen virker bestemmende – i og utenfor retten. Siden jeg skrev min første VG-kronikk publisert som ”Betyr far mindre etter skilsmisse?” 20.08.98, har det skjedd en relativ forverring av fedres status og posisjon på barnelovområdet. I 10 års-perspektiv er det interessant å se at  forskningsprosjekter har vært designet for å hvitvaske skjevdelt rettspraksis i barnefordelingssaker (Skjørten 2005), samt tvang til forlik for å dekke over sviktende utredningskompetanse hos sakkyndige (Rønbeck 2008). Sviktende metodeforutsetninger er gjennomgående, i særlig grad utvalgsrepresentativitet.

Språkbruken

Anniken Huitfeldts skryt om utvidet fedrekvote står i grell kontrast til hvor lite som har vært gjort for å utrede fedres samværsbetingelser. For ikke å nevne systemforutsetninger som mulighetsbetingelser for likeverdig omsorg for egne barn – uavhengig av sivilstandsregime – med full foreldrestatus. Hun har imidlertid bidratt med utvanning av foreldrebegrepet, jf  betegnelsen ”omsorgsperson”. I 1995 forsøkte man å gå vekk fra uttrykket omsorg i barneloven. Departementet mente i sitt høringsnotat til barneloven (1995) at ”bosted var mer i overensttemmelse med publikums språkfølelse” <sic> Myndigheter og politikere forsøker stadig å overkjøre folket.