Selvtilliten som forsvant

 
Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

 
Hvordan klarte man seg før i tiden uten statlig forvaltet foreldreveiledning? Folk fikk barn og det ble folk av barna. Uten at Staten eller Bufdir eller familievernkontorer eller barnevernet hadde noe de skulle ha gjort eller sagt. Mine foreldre gikk ikke på kurs og det ble da folk av meg også. I våre tider skapes det inntrykk av nye foreldregenerasjoner uten forutsetninger for å kunne ta seg av barn på egen hånd. Hva har skjedd? Likestillingsminister Audun Lysbakken har lansert forslag om offentlige pappagrupper. Han begrunner det slik: ”Det å kunne dele erfaringer, få økt selvtillit og ha et sosialt fellesskap i permisjonen, tror jeg er like viktig for menn som for kvinner”. Hva bygger ministeren denne oppfatningen på? Er det vitenskapelig eller på annen måte kunnskapsmessig beleggbart at menn/fedre har samme behov for ”økt selvtillit” som kvinner/mødre?

Likestilling på norsk er en pussig øvelse. Likestilling for kvinner, drevet frem av kvinner og organisasjoner med erklært kjønnspolitisk agenda i spissen, handler delvis om at kvinner må lære seg negative egenskaper man tidligere har tilskrevet mannekjønnet. Nettverksbygging, hersketeknikker og kynisk bruk av lov og rett til å sikre kvinner/mødres posisjoner er delvis gjennomført. Pluss kjønnskvotering, men kun for kvinner. Tidligere likestillingsombud Ingse Stabel var som kjent (?) for kjønnskvotering, men bare for kvinner. Da hun etter åremålsperioden som likestillingsombud fikk jobb som lagdommer, fikk hun spørsmål om hun hadde prioriterte ønsker for dommergjerningen. Svaret var ”styrke kvinners posisjon i barnefordelingssaker”. Som om den posisjonen noen gang har vært truet. Eller? Ingse Stabel er nå dommer i Høyesterett.

Hva med likestilling for menn? Når menn/fedre har dratt likestillingskortet i barnefordelingssaker blir de avvist med at det ikke hører hjemme i slike vurderinger, en autorisert oppfatning legitimert av Professor Lucy Smith, barnelovens mor. Utsagnet er ikke begrunnet, verken juridisk-rettslig eller kjønnspolitisk. Når menn vil gjøre delt omsorg og likeverdig foreldreskap til likestillingsprosjekter – i og utenfor retten – sier statsfeministene Nei. Man skal ikke gjøre betingelser for omsorg for barn til spørsmål om lov og rett sier statsfeministene. Lovgivningen skal ikke benyttes til likestilling mellom mor og far i barnelovsammenheng, har i tur og orden alle barne- og familieministre sagt, solid sufflert av et stadig voksende statsfeministisk byråkrati. Helga Hernes lanserte i 1986 Statsfeminismen som honnørord og program for kvinnepolitiske strategier gjennom boken av samme navn. Likestillingen har vokst seg til velfødde gjøkunger i værnede bedrifter i Stat og Akademia.

Kvinner har dårligere selvtillit enn menn, derfor må de ha særordninger. Derfor er kvotering til for kvinner slik store deler av likestillingsideologien underbygger en falsk bevissthet om at kvinner ikke kan og må stole på egne krefter og egen dyktighet men må ha hjelp av staten for å lykkes. Dette rasjonalet er uangripelig, iallfall tilsynelatende. Når vi i Norge fikk en mann som likestillingsminister, var han nøye med å pointere at han ble utnevnt ikke fordi han var mann, hvordan det nå kan tolkes. Hvis Audun Lysbakkens prosjekt er at menn skal tilegne seg de samme dårlige egenskaper som en god del kvinner har, f.eks lav selvtillit, er det på tide å si stopp. Stopp! For er det ikke det nevnte forslag egentlig og dypest sett handler om? Å erkjenne at vi er så utilstrekkelige at vi må veiledes og styres av staten.

Menn har bedre selvtillit enn kvinner. Ikke slik å forstå at vi er flinkere og dyktigere enn kvinner på alle relevant sammenlignbare områder. Men vi tror bedre om oss selv. Dette er en styrke for å kunne mestre, f.eks ukjente erfaringspraksiser som det å ta hånd om barn. Som foreldre og spesielt som førstegangsforeldre gjelder fremfor noen gang å kunne stole på egne krefter. Ikke slik å forstå at man skal lukke seg ute fra verden og leve i et sosialt og kunnskapsmessig vakuum overlatt seg og det nyfødte barnet. Når foreldre klarte å ta seg av barna før vi fikk alle statsfeministene og alle fagpersonene og familierådgiverne, kan det ikke usannsynlig ha noe å gjøre med at man måtte klare seg selv. I våre tider har det vokst frem svære industrier av fagfolk som forteller foreldre hvor utilstrekkelige de er. Media formidler denne ideologien og selger sine tabloider skamløst.

Det kan sikkert tolkes som korrekt og logisk følgeriktig at når menn skal lære seg likestilling blir veien til mens de sitter og diller som kvinnfolk om hvor liten selvtillit de har og hvor viktig det er å lære av statens pedagoger. Foreldreusikkerhetsindustrien henter legitimitet i politikk og media. Å svekke folks selvstendige dømmekraft er som kjent (?) er en viktig forutsetning for propaganda. ”Kjærlig tvang” er offisiell norsk familiepolitikk. Den sier med enkle ord og begreper at fedre må motiveres med gulrot og pisk for å skjønne at de må ta ansvar og omsorg for sine barn. Men hva hvis dette ikke er riktig? Hva hvis fedre ikke trenger den samme veiledningen som mødre med lav selvtillit tror de trenger?

Tilbake til Ingse Stabel og trusselen mot kvinners posisjon. Jeg har fulgt barnefordelingssaker på nært hold i ca 15 år. De fedrene som drar likestillingskortet kommer til kort. De fedrene som kan dokumentere minst 50 prosent omsorgsinnsats for sine barn får ikke kred for dette argumentet. Fedre med selvtillit i utgangspunktet og solid dokumenterte egenskaper som foreldre blir forsøkt brutt ned. Av jurister og av psykologer. Noen av psykologene er gjengangere også i vekstnæringen ”foreldreusikkerhet”, f.eks professor Frode Thuen. På disse områdene har barne- og likestillingsminister Audun Lysbakken virkelig en jobb å gjøre. Høyesterettsdommer Ingse Stabel bør gå noen runder med sine forestillinger om hvorfor og hvordan kvinners posisjon eventuelt er truet. Av selvstendige, oppegående og omsorgskompetente menn i rollen som fedre?