Selvtilliten som forsvant
Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg
Hvordan klarte man seg før i tiden uten statlig forvaltet
foreldreveiledning? Folk fikk barn og det ble folk av barna. Uten at Staten
eller Bufdir eller familievernkontorer eller barnevernet hadde noe de skulle ha
gjort eller sagt. Mine foreldre gikk ikke på kurs og det ble da folk av meg
også. I våre tider skapes det inntrykk av nye foreldregenerasjoner uten
forutsetninger for å kunne ta seg av barn på egen hånd. Hva har skjedd? Likestillingsminister
Audun Lysbakken har lansert forslag om offentlige pappagrupper. Han begrunner
det slik: ”Det å kunne dele erfaringer,
få økt selvtillit og ha et sosialt fellesskap i permisjonen, tror jeg er like
viktig for menn som for kvinner”. Hva bygger ministeren denne oppfatningen
på? Er det vitenskapelig eller på annen måte kunnskapsmessig beleggbart at
menn/fedre har samme behov for ”økt
selvtillit” som kvinner/mødre?
Likestilling på norsk er en pussig øvelse. Likestilling for
kvinner, drevet frem av kvinner og organisasjoner med erklært kjønnspolitisk
agenda i spissen, handler delvis om at kvinner må lære seg negative egenskaper
man tidligere har tilskrevet mannekjønnet. Nettverksbygging, hersketeknikker og
kynisk bruk av lov og rett til å sikre kvinner/mødres posisjoner er delvis
gjennomført. Pluss kjønnskvotering, men kun for kvinner. Tidligere
likestillingsombud Ingse Stabel var som kjent (?) for kjønnskvotering, men bare
for kvinner. Da hun etter åremålsperioden som likestillingsombud fikk jobb som
lagdommer, fikk hun spørsmål om hun hadde prioriterte ønsker for
dommergjerningen. Svaret var ”styrke
kvinners posisjon i barnefordelingssaker”. Som om den posisjonen noen gang
har vært truet. Eller? Ingse Stabel er nå dommer i Høyesterett.
Hva med likestilling for menn? Når menn/fedre har dratt
likestillingskortet i barnefordelingssaker blir de avvist med at det ikke hører
hjemme i slike vurderinger, en autorisert oppfatning legitimert av Professor
Lucy Smith, barnelovens mor. Utsagnet er ikke begrunnet, verken
juridisk-rettslig eller kjønnspolitisk. Når menn vil gjøre delt omsorg og
likeverdig foreldreskap til likestillingsprosjekter – i og utenfor retten –
sier statsfeministene Nei. Man skal ikke gjøre betingelser for omsorg for barn
til spørsmål om lov og rett sier statsfeministene. Lovgivningen skal ikke benyttes
til likestilling mellom mor og far i barnelovsammenheng, har i tur og orden
alle barne- og familieministre sagt, solid sufflert av et stadig voksende statsfeministisk
byråkrati. Helga Hernes lanserte i 1986 Statsfeminismen som honnørord og
program for kvinnepolitiske strategier gjennom boken av samme navn. Likestillingen
har vokst seg til velfødde gjøkunger i værnede bedrifter i Stat og Akademia.
Kvinner har dårligere selvtillit enn menn, derfor må de ha
særordninger. Derfor er kvotering til for kvinner slik store deler av
likestillingsideologien underbygger en falsk bevissthet om at kvinner ikke kan
og må stole på egne krefter og egen dyktighet men må ha hjelp av staten for å
lykkes. Dette rasjonalet er uangripelig, iallfall tilsynelatende. Når vi i
Norge fikk en mann som likestillingsminister, var han nøye med å pointere at
han ble utnevnt ikke fordi han var mann, hvordan det nå kan tolkes. Hvis Audun
Lysbakkens prosjekt er at menn skal tilegne seg de samme dårlige egenskaper som
en god del kvinner har, f.eks lav selvtillit, er det på tide å si stopp. Stopp!
For er det ikke det nevnte forslag egentlig og dypest sett handler om? Å
erkjenne at vi er så utilstrekkelige at vi må veiledes og styres av staten.
Menn har bedre selvtillit enn kvinner. Ikke slik å forstå at
vi er flinkere og dyktigere enn kvinner på alle relevant sammenlignbare
områder. Men vi tror bedre om oss selv. Dette er en styrke for å kunne mestre,
f.eks ukjente erfaringspraksiser som det å ta hånd om barn. Som foreldre og
spesielt som førstegangsforeldre gjelder fremfor noen gang å kunne stole på
egne krefter. Ikke slik å forstå at man skal lukke seg ute fra verden og leve i
et sosialt og kunnskapsmessig vakuum overlatt seg og det nyfødte barnet. Når
foreldre klarte å ta seg av barna før vi fikk alle statsfeministene og alle
fagpersonene og familierådgiverne, kan det ikke usannsynlig ha noe å gjøre med
at man måtte klare seg selv. I våre tider har det vokst frem svære industrier
av fagfolk som forteller foreldre hvor utilstrekkelige de er. Media formidler
denne ideologien og selger sine tabloider skamløst.
Det kan sikkert tolkes som korrekt og logisk følgeriktig at
når menn skal lære seg likestilling blir veien til mens de sitter og diller som
kvinnfolk om hvor liten selvtillit de har og hvor viktig det er å lære av
statens pedagoger. Foreldreusikkerhetsindustrien henter legitimitet i politikk
og media. Å svekke folks selvstendige dømmekraft er som kjent (?) er en viktig
forutsetning for propaganda. ”Kjærlig
tvang” er offisiell norsk familiepolitikk. Den sier med enkle ord og
begreper at fedre må motiveres med gulrot og pisk for å skjønne at de må ta
ansvar og omsorg for sine barn. Men hva hvis dette ikke er riktig? Hva hvis
fedre ikke trenger den samme veiledningen som mødre med lav selvtillit tror de
trenger?
Tilbake til Ingse Stabel og trusselen mot kvinners posisjon.
Jeg har fulgt barnefordelingssaker på nært hold i ca 15 år. De fedrene som drar
likestillingskortet kommer til kort. De fedrene som kan dokumentere minst 50
prosent omsorgsinnsats for sine barn får ikke kred for dette argumentet. Fedre
med selvtillit i utgangspunktet og solid dokumenterte egenskaper som foreldre
blir forsøkt brutt ned. Av jurister og av psykologer. Noen av psykologene er
gjengangere også i vekstnæringen ”foreldreusikkerhet”, f.eks professor Frode
Thuen. På disse områdene har barne- og likestillingsminister Audun Lysbakken
virkelig en jobb å gjøre. Høyesterettsdommer Ingse Stabel bør gå noen runder
med sine forestillinger om hvorfor og hvordan kvinners posisjon eventuelt er
truet. Av selvstendige, oppegående og omsorgskompetente menn i rollen som
fedre?