Selvforsikringer på høyt nivå

 
Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

 
Høyesteretts dommere er rekruttert blant de beste jurister”, sier høyesterettsjustitiarius Tore Schei i sin kronikk 06.10.09. Det skulle tatt seg ut om han hadde ment noe annet. Når man leser slikt er det fristende å omskrive et klassisk løgnerparadoks: ”Ingen dommere er partiske, sa dommeren” (Ingen menn fra Kreta lyver, sa mannen fra Kreta)

 
Tore Schei forsøker i sin kronikk å tilbakevise oppfatninger om at høyesteretts dommere står for verdimessige holdninger som ikke er representative for befolkningen ellers. Det lykkes han bare delvis med. Schei unngår å stille spørsmål ved nettverksbyggingen og disiplineringsprosessen som starter allerede i jusstudiet. For ikke å nevne den sosialiseringsprosess som selve studiet manifesterer gjennom å unndra faget krav til metode og vitenskapelighet. Den jussen våre antatt dyktigste jurister praktiserer på høyeste nivå er beheftet med de samme metodefeil som ellers i rettssystemet, i forvaltningen, og på de juridiske fakultetene hvor juristene utdannes.

 
Instittusjonelle krav til målbarhet, sammenlignbarhet og etterprøvbarhet fins ikke. Selv ikke et sentralt begrep som dømmekraft står på pensumet. Domstolene fremstår i mange tilfeller som vernede bedrifter for immanent juristeri, hvor det rettssøkende publikum kan risikere alt annet enn ”rettsavklaring”. Hvilke metodekriterier kan Schei vise til når han hevder Høyestererett rekrutterer de beste? Hvor mye er forsikringer om åpenhet verdt når det aldri blir redegjort for hvordan siling av saker finner sted, eller hvordan anførsler redigeres og vektes. Eller for å ta et tema mange justismordofre ufrivillig traumatiserte må forholde seg til: Den frie bevisbedømmelse uten krav til kvalifisering av enkeltbevis og kjeding.

 
Tore Schei må selvsagt få mene at han og hans kolleger representer det ypperste av juss, sogar på privilegert plass i Aftenposten. Det skulle tatt seg ut å avvise høyesterettsjustitiarius med standard refusjonsformular: ”Vi mottar daglig 50 kronikker og kan bare gjøre et utvalg .. ” Lagdommer og leder av den norske Dommerforening, Nils Asbjørn Engstad, leverer i sin kronikk 03.07.08 ”Kvalitet i domstolene”, en serie selvforsikringer selv høyesterettsjustitiarius får problemer med å matche: ”Norske domstoler og norske dommere er uavhengige. Det er antagelig ikke noe vi dommere finner viktigere enn å stå opp for vår uavhengighet”. Prosedyrene for utnevning av dommere er neppe de mest interessante. Jurister er jurister. Innavlet starter allerede under studiene. Jussen som fag må under lupen. Kan vi stole på at våre dommere er forsvarlig utdannet til å beherske metoder som står for etterprøving?  

 
Lagdommer Engstad er raus med ord som uavhengighet, rettssikkerhet, ydmykhet og integritet. Men verken Engstad eller Schei vil ta opp jussens opplagte minussider: det ukvalifiserte skjønnet, de logiske bristene og manglende etterprøvbarhet – med sammenblanding av juss og fakta som fellesnevner. Systemservilt og arrogant avvisende overfor motforestillinger. Alt annet enn uavhengig. Aftenpostens kronikk- og debattredaktør vil fra sin posisjon 10.10.10 ”gjøre ordet virkelig fritt for dem som har noe kontroversielt å si”. Anledningen er forskningsformidling. Utfordringen heretter blir: Fins der en uavhengig universitetsjurist som tør å sette sin posisjon på spill ved å varsle om at jussen som fag betraktet ikke holder mål? At tvisteloven og universitetsloven brytes daglig. Av jurister i domstolene og på de juridiske fakultetene, de skarpeste hodene blant jussens stjerner. Og at den største trusselen mot rettssikkerheten er jussen og de som praktiserer den: juristene.