Selvforsikringer på høyt nivå
Av
”Høyesteretts dommere
er rekruttert blant de beste jurister”, sier høyesterettsjustitiarius Tore
Schei i sin kronikk 06.10.09. Det skulle tatt seg ut om han hadde ment noe
annet. Når man leser slikt er det fristende å omskrive et klassisk
løgnerparadoks: ”Ingen dommere er
partiske, sa dommeren” (Ingen menn fra Kreta lyver, sa mannen fra Kreta)
Tore Schei forsøker i sin kronikk å tilbakevise oppfatninger
om at høyesteretts dommere står for verdimessige holdninger som ikke er
representative for befolkningen ellers. Det lykkes han bare delvis med. Schei unngår
å stille spørsmål ved nettverksbyggingen og disiplineringsprosessen som starter
allerede i jusstudiet. For ikke å nevne den sosialiseringsprosess som selve
studiet manifesterer gjennom å unndra faget krav til metode og vitenskapelighet.
Den jussen våre antatt dyktigste jurister praktiserer på høyeste nivå er
beheftet med de samme metodefeil som ellers i rettssystemet, i forvaltningen, og
på de juridiske fakultetene hvor juristene utdannes.
Instittusjonelle krav til målbarhet, sammenlignbarhet og
etterprøvbarhet fins ikke. Selv ikke et sentralt begrep som dømmekraft står på
pensumet. Domstolene fremstår i mange tilfeller som vernede bedrifter for
immanent juristeri, hvor det rettssøkende publikum kan risikere alt annet enn ”rettsavklaring”. Hvilke metodekriterier
kan Schei vise til når han hevder Høyestererett rekrutterer de beste? Hvor mye
er forsikringer om åpenhet verdt når det aldri blir redegjort for hvordan
siling av saker finner sted, eller hvordan anførsler redigeres og vektes. Eller
for å ta et tema mange justismordofre ufrivillig traumatiserte må forholde seg
til: Den frie bevisbedømmelse uten krav til kvalifisering av enkeltbevis og
kjeding.
Tore Schei må selvsagt få mene at han og hans kolleger
representer det ypperste av juss, sogar på privilegert plass i Aftenposten. Det
skulle tatt seg ut å avvise høyesterettsjustitiarius med standard
refusjonsformular: ”Vi mottar daglig 50
kronikker og kan bare gjøre et utvalg .. ” Lagdommer og leder av den norske
Dommerforening, Nils Asbjørn Engstad, leverer i sin kronikk 03.07.08 ”Kvalitet i domstolene”, en serie
selvforsikringer selv høyesterettsjustitiarius får problemer med å matche: ”Norske domstoler og norske dommere er
uavhengige. Det er antagelig ikke noe vi dommere finner viktigere enn å stå opp
for vår uavhengighet”. Prosedyrene for utnevning av dommere er neppe de
mest interessante. Jurister er jurister. Innavlet starter allerede under
studiene. Jussen som fag må under lupen. Kan vi stole på at våre dommere er
forsvarlig utdannet til å beherske metoder som står for etterprøving?
Lagdommer Engstad er raus med ord som uavhengighet,
rettssikkerhet, ydmykhet og integritet. Men verken Engstad eller Schei vil ta
opp jussens opplagte minussider: det ukvalifiserte skjønnet, de logiske
bristene og manglende etterprøvbarhet – med sammenblanding av juss og fakta som
fellesnevner. Systemservilt og arrogant avvisende overfor motforestillinger.
Alt annet enn uavhengig. Aftenpostens kronikk- og debattredaktør vil fra sin
posisjon 10.10.10 ”gjøre ordet virkelig
fritt for dem som har noe kontroversielt å si”. Anledningen er
forskningsformidling. Utfordringen heretter blir: Fins der en uavhengig universitetsjurist
som tør å sette sin posisjon på spill ved å varsle om at jussen som fag betraktet
ikke holder mål? At tvisteloven og universitetsloven brytes daglig. Av jurister
i domstolene og på de juridiske fakultetene, de skarpeste hodene blant jussens
stjerner. Og at den største trusselen mot rettssikkerheten er jussen og de som
praktiserer den: juristene.