Samvær - skulk og sabotasje

Av Ole Texmo, free-lancer

Omfang av samværskulk og -sabotasje er ukjent. Forsøk på å angi omfang uten dokumentasjon bør unngåes, likeledes å benekte begge som problemer. Empirisk belegg mangler, motsatt "anekdotisk evidens" fremkommet ved mer-og-mindre etterrettelig synsing. Undersøker man systembetingelsene som muligjør sabotasje, er det mulig å reflektere tanker om at de samme betingelser virker demotiverende for de som ellers kunne tenkes å ville stille opp for sine barn. For berørte parter kan det være tale om livsødeleggende katastrofer.

Samværsretten er hjemlet i Barnelovens § 44; legaldefinisjonen følger herav. Men en far eller mor som hevder at samværsretten blir krenket har ikke noe i (nams)retten å bestille uten tvangsgrunnlag, da tvangsfullbyrdelse kun skjer på grunnlag av retts-/tvangskraftig avgjørelse - dom eller kjennelse. Lovsystemet oppfordrer til rettssak for å få tvangsgrunnlag. Effektiv sanksjon er ingen selvfølge. Hvis retten finner at gjennomføring av samvær er umulig, og den forelder som påstår sin rett krenket således ikke vinner frem, kan motparten tilkjennes saksomkostningene. Slik må den (påstått) krenkede som har tapt saken fullstendig, betale for motpartens (påstått) destruktive strategier. For jurister er dette logisk følgeriktig; for lekfolk med begrep om forstandskategorier (les: kausalitet) , er det høl i hue ! Uttrykket familielobotomi virker mindre rabiat når man har erfart systemet utfolde seg på nært hold. Umuligheten sitter delvis i hodet på jurister som lager lovene og de som praktiserer dem; dels er den ikke sjelden en funksjon av eneforeldertenkningen hos fagfolkene i kombinasjon med programmering eller også Parental Alienation Syndrome (PAS) - foreldrefiendtligjøringssyndromet - som effekt av samspill mellom barnets reaksjon på den fraværende forelderen og påvirkning fra bostedsforelderen. Dette bildet er ikke nødvendigvis så komplisert som fagfolkene for å beskytte seg mot kritikk vil ha det til.

I to kronikker 11. og 12.07.00 lot Aftenposten to ulike syn på samværskonflikter komme til uttrykk. Den ene er signert to representanter for Foreningen 2 Foreldre (F2F); deres syn balanseres av en "firebarnsmor og tidligere forsker" hvis eneste referanse er påberopelse av en fransk sosiologs bruk av uttrykket "doxa". Omfattende referanser tiltross er F2Fs kronikk ikke særlig etterrettelig.  F2F kan ikke påstå at "50 ooo barn daglig utsettes for psykisk vold fra omsorgsforelderen" på grunnlag av referanse til en gammel NOU fra 80-tallet, "norsk forskning som indirekte berører spørsmålet" og det statistiske faktum at 215 759 barn pr 1997 bodde med bare den ene av forelderen. F2F nevner ikke eksplisitt, men sikter nok til An-Magritt Jensens studier publisert av NIBR, (1992, 1997) hvor prosentandelen av barn som ikke hadde kontakt med den andre forelderen holdt seg noenlunde konstant på ca 25, basert på erfaringstall fra 1988 og1996 respektive. Jensens undersøkelser dokumenterer ikke sabotasje, heller ikke at fravær av kontakt skyldes skulk. Stikkordet er manglende påvisning av adekvat årsakssammenheng. Bildet er formodentlig sammensatt, men neppe så komplekst fagfolkene hevder når de vil ha arenaen for seg selv.

I Aftenpostens kronikk 21.01.01 skriver psykologen Odd A. Tjersland om to konflikttyper: Den ene er at far ønsker å være mer far enn han får anledning til å være. Den andre er at mor ønsker far mer på banen som far for barna. I hverdagen på et familiekontor møter man det siste problemet vel så ofte som det første.

Tjerslands utsagn er ikke understøttet av videnskapelig belegg; ingen har hittil fått motsi psykologen. At skulk er større problem enn sabotasje, er standardsvaret hos eneforeldertenkerne når mulige negative konsekvenser av barnelovsystemet bringes på bane. Da An-Magritt Jensen fremla funnene i "Det vaklende faderskapet  ?" (NIBR1992), opptrådte juristen Kirsten Sandberg som det rene orakel med klassikeren om at "det største problemet jo er at fedre ikke stiller opp". Påstanden om samværsskulk som det største problemet kommer som reaksjon på kritikken av et kjønnsdiskriminerende og konfliktskapende barnelovsystem. Jurister og psykologer trives best i lukkede rom hvor de kan dyrke sine selvreferanser uforstyrret. Kanhende tror disse fagfolkene at de vinner på å dekke over systemfeilene som gir dem markedsandeler.

Ingen undersøkelser basert på etterprøvbare metodiske kriterier fins for diskursen samværsskulk/sabotasje. Med unntak av Sæbø Jahr1988 og Haaland 1992, har verken kvantitative eller kvalitative sider av barnelovpraksisen blitt undersøkt. Ingen rettsforskere har analysert barnelovsystemets strukturnivåer. Vi har med et doxisk rom å gjøre; et ikke-tema. Samværsretten er ikke beskyttet; sanksjoner som kan stoppe sabotasje er ikke ønsket fra myndighetshold. Rettsapparat bringes i forlegenhet og lærer ikke av feil. Istedet fordobles feilene og situasjonen blir verre, både strukturelt og for de berørte parter i den enkelte sak. Innføring av ny term "bosted" representerer fordobling av grunnleggende systemfeil basert på skille mellom omsorg og samvær.

Tilretteleggelse for bostedsforelderens mulighet til å hindre kontakt mellom barn og samværsforelder er en funksjon av lovens system, hvor de vesentligste elementene er tvangsfullbyrdelseslovens umulighetskriterium og ulikeverdig foreldreskap instituert gjennom diskriminering av foreldrenes (omsorgs)status ved en lovlogisk sett ikke-avledbar størrelse som "bostedsforelderen". I bunnen av barneloven ligger pater-est -regelen (Bl § 3) som lar farens juridiske forhold til barnet gå gjennom det sivile forhold til mor. Ugifte foreldre har ikke automatisk felles foreldreansvar; mor har vetorett. Straffelovens § 216 hjemler straff for den som unndrar barn omsorg fra sine foreldre. Inneværende barnelovrevisjon har behendig unnlatt å drøfte muligheter for anvendelse av strl § 216 ved sabotasje. Hvilken betydning disse forhold har når tvist om barnefordeling oppstår ved samlivsbrudd, fins ingen videnskapelig frembragt kunnskap om. Lovens ånd kan tenkes å sveve rundt i de lukkede rom hvor barneloven praktiseres, slik den senker seg over forskerne når karriereinstinktet spisses.

At praksis ved domstolene reflekterer at barneomsorg hovedsakelig ivaretaes av mødre og at slik må det nødvendigvis bli i fortsettelsen, er en ikke uvanlig oppfatning. Det kan tenkes at mødre statistisk sett tar seg mer av barn enn fedre, omsorgsinnsats målt f.eks i tid sammen med barna. I barnefordelingssaker er det mulig å forestille seg fedrepartene som ikke nødvendigvis representative for et tenkt snitt av fedres omsorgsinnsats, men heller som positive unntak fra hovedregelen. Kjønnsrollestereotypier er som systemfeil godt beskyttet. Fedre som kjemper for å beholde fullverdig foreldrestatus blir ikke sjelden utsatt for fordummende patologisering og falske overgrepsanklager som i sin tur "begrunner" sabotasje av kontakt med barna. Så lenge psykologenes eneforeldertenkning består, vil enhver kritikk av det system som gir mødre og bostedsforelder særfordeler, oppfattes som konfliktskapende. For de som utfordrer systemkodeksen og dens innforståtthet om at det er mor som vet best hva som er best for barna, er fradømmelse av foreldreansvar og samværsrett ingen uvanlig sanksjon. Fordoblingen av systemfeil fortsetter. Under henvisning til sakens høye konfliktnivå, eller også fordi mor og barn må få fred og ro, kan far og barn fradømmes kontakt - i lovens navn.