Kronikk publisert i Aftenposten 22.10.07 :

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article2059870.ece

Nedenstående originaltekst er ikke vesentlig endret, med unntak av enkelte avsnittsoverskrifter og noen strykninger av referanser. Teksten er på 6500 tegn.

Samvær under press

Av Ole Texmo, Forum for Menn og Omsorg

04.10.07 ble Norge dømt av menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg (application no 12148/03) for brudd på artikkel 8 om retten til familieliv bl.a. Klager var en barnefar som i dom fra Gulating lagmannsrett av 27.09.02 ble nektet samværsrett med sine to gutter utfra en helhetsvurdering av ”barnets beste”.

Overgrepspåstander

I bunnen av saken lå incestbeskyldninger fra barnas mor. Faren mente seg i tillegg til falske beskyldninger og samværsnekt også eksponert for foreldrefindtliggjøringssyndromet (The Parental Alienation Syndrome – PAS). Gulating lagmannsrett unnlot å realitetsvurdere overgrepspåstandene, men har utvilsomt lagt anklagene til grunn, bl.a under henvisning til sakkyndige psykologers vurderinger og etablerte oppfatninger om rettspraksis og belastninger ved gjennomføring av samvær. Norge ble altså dømt, men kan vi vente oss endringer i samværsrettens status?

Norm

Sist barnelovens materielle regler var til behandling i Stortinget, sendte familiekomiteen brev (09.02.06) til familiestatsråden hvor man ba om kommentar til muligheten for å gjøre normalsamvær til lovens minstenorm. Statsråden kan umulig ha tenkt særlig grundig gjennom problemstillingen da hun svarte (28.02.06): ”Det har ikke tidligere blitt diskutert om barnelovens definisjon av ”vanlig samværsrett” skulle være et minimumssamvær. Ot prp nr 11 (2005-06) har i sitt forslag til endring i barneloven § 43 første ledd en tydeliggjøring av at i tilfeller hvor det ikke er til barnets beste, skal det ikke fastsettes samvær.

Logikk?

Videre skriver hun: Denne bestemmelsen vil stå i stor motsetning til en eventuell regel om minimumssamvær, Å innføre minstesamvær i barneloven vil være en regel med så store konsekvenser, at jeg vil fraråde at det vedtas uten en grundig utredning i forkant.” Som om lovforarbeider alltid er grundig utredet. Som om det er noen motsetning mellom en minimumsstandard som hovedregel, og unntaksmulighet for ikke å idømme samvær i det enkelte tilfelle. Som om man trenger en tydeliggjøring for tilfeller hvor det grunnet dokumentert overgrepsrisiko eller annen svikt ikke bør idømmes samvær, eller hvor samvær kun bør forekomme på vilkår. Barnelovens system har flere merkelige innretninger.

Utredningssvikt

Signalet om å ta overgrepspåstander på alvor virker konfliktdrivende, med overhengende fare for tilrettelegging av justismord og legaliserte overgrep. Som vanlig er det menn og fedres potensielle overgrep mot kvinner og barn som skal forebygges. Men hvor grundig er denne overgrepsrisikoen utredet? ”Tydeliggjøringen” bygger på rapporten (avgitt 16.02.04) til en juristtung arbeidsgruppe som fikk i oppdrag å vurdere ”hvorvidt det er behov for en klargjøring av hvilke beviskrav som skal legges til grunn i barnefordelingssaker der det fremkommer påstander om overgrep”.

Samsvar?

I mandatet til arbeidsgruppen legges det klar føring på en forståelse av at ”samværsretten står for sterkt rettslig og politisk”. Som om påstanden var beleggbar med referanser til rettspraksis - representative og etterprøvbare. Som om samværsretten jevnlig ble forsvart i offentligheten - relativt og absolutt. Som om man reellt var opptatt av bevis og dokumentasjonskrav - rettslig og politisk. Barnelovens bokstav og praksis er skrekkeksempel på et nedprioritert område med tanke på samsvar mellom liv og lære; mellom juss og virkelighet; mellom hjemlet rett og reell mulighet for kontakt med egne barn.

Systemfeil

Samværsretten er ikke automatisk. Sanksjoner mot samværssabotasje har aldri vært rettslig eller politisk prioritert. Arbeidsgruppen (rapport 16.02.04) evnet ikke å klargjøre beviskravene i forhold til metodisk identifiserbar sannsynlighets- og risikovurdering. Bakgrunnen for behovet for tydeliggjøringen statsråden viser til er ikke begrunnet, men signalene er tydelige nok: Samværsretten skal svekkes ytterligere. Bevis- og dokumentasjonskravene ble aldri utredet. Barnelovsystemet hviler på flere feilforutsetninger som kun delvis avdekkes fordi rettssakene hvor uenigheter mellom foreldrene om bosted, samvær og foreldreansvar anses som privatsaker og avgjøres i lukket rett.

Nyanser

I realiteten er bevis- og dokumentasjonskrav fraværende i slike saker hvor kjønnsfordommene kan tillempes den slitesterke floskelen ”barnets beste”. Dette lovkriteriet er ikke meningsbærende, og undergraver muligheten for mer logisk anpasset balanse mellom regel, unntak og vilkår. Mot påstandene om systembeskyttet samværssabotasje, hevdes det at problemet egentlig er fedre som ikke stiller opp. At samværsretten ikke blir fulgt opp er tragisk for de barn som rammes av uteblivelse og svikt. Slike tilfeller eksisterer dessverre, og skal like lite som usaklig samværsnekt underslås i debatten om samværsretten.

Ubeskyttet

Barnelovens konkrete bestemmelser viser at samværsretten er tosidig: som barnets rett (Bl § 42) og som en rett for den av foreldrene som ikke bor fast sammen med barnet (Bl § 43). Ingen av disse bestemmelsene er beskyttet av hjemlede og effektive sanksjoner. Å få fedre til å stille opp kan vanskelig begrunnes juridisk, heller med appell til personlig ansvar for egne barn. For å kreve samværsrett tvangsfullbyrdet må man ha tvangsgrunnlag, f.eks dom eller kjennelse. Ordinær sivilsak må igangsettes før man kan prøve seg i namsretten.

Umulighet

Når tvangsfullbyrdelsesloven skal anvendes, fins det et kriterium som ofte påberopes av den saboterende forelderen og som retten ikke sjelden legger til grunn: umulighet. Konstateres det at barnet ikke vil eller at situasjonen er fastlåst, har samværsforelderen lite å hente utover påplussede saksomkostninger når saken er tapt. Ingen jurister eller politikere har villet gjøre noe med disse absurditetene. Så sterkt står samværsretten rettslig og politisk. Forskning på konflikter som kan avleses av systemets egne feilbetingelser blir neppe initiert av Barne- og likestillingsdepartementet.

Mangler

Det mangler seriøs forskning på barnelovområdet. Det mangler differensiert familierettsstatistikk som kan formidle rettstilstanden for samvær. Vi vet heller ikke hvordan utviklingen for rettspraksis reflekterer lovgiversignaler. Inntil videre gjelder fortsatt som grunnleggende fra Barneloven ble utredet for 30 år siden (NOU 1977:35): At hver sak skal behandles individuelt; at avgjørelser skal foretaes etter en konkret helhetsvurdering. Strasbourgdommen av 04.10.07 vil bli gjenstand for ulike tolkninger. Rettskraft- og rettskildevirkninger er usikre. Samværsretten er ingen selvfølgelighet.