Samvær, beskyttelse og fravær

Av Ole Texmo, Forum for Menn og Omsorg

Barneloven er ingen logisk innretning hvor ulike nivåer og hensyn balanserer. Bostedsmyndigheten er f.eks et omforent begrep som undergraver omsorgsdelen av foreldreansvaret. Tilrettelagt ulikhet for loven mellom bosted og samvær skaper klasseskiller mellom foreldrene, ulikeverdet kan gi dårlige rolleforbilder for barna. Samværsretten er like ubeskyttet, enten den er hjemlet som barnets rett (Bl § 42) eller som en rett for den som ikke bor sammen med barnet (Bl § 43). Samværsretten er ikke automatisk, tap av samvær kompenseres ikke, bostedsforelderen kan fritt regulere denne som hun vil, jf Bl § 43, 4. ledd. Til skade for både far og barn. Samværsabo kan angripes ved namsrettssak eller endringssak, jf Bl § 43, 5.ledd, men den ufrivillig fraværende forelderen har lite å hente ved slike søksmål utover å pådra seg saksomkostninger og mer frustrasjon. For et barn som opplever at faren ikke stiller opp er dette selvsagt en tragedie. Slike tilfeller eksisterer. Men man spør seg: Har politiske og andre myndigheter tilrettelagt for gjennomføring av samvær? Hvor mange av de fraværende fedrene har gitt opp etter å ha kjempet mot system og mødrehegemoni i årevis?

I mitt innlegg 20.07.07 valgte jeg delvis en vinkling som med eksplisitt referanse dokumenterer systemsvikt og udokumenterte påstander om samværsretten utlagt på autoritativt hold. Janniche Brustad (”Avsporing av debatten”, 24.07.07) velger imidlertid å lese meg på sin måte og tillegger meg en rekke synspunkter som viser at hun verken har satt seg inn i systembetingelser, eller ser nyanser i hvordan samværsretten ikke utelukkende er en rett for barn, men også en lovhjemlet men ubeskyttet rett for den andre forelderen. Barnelovens bokstav og praksis er lite egnet til å nyansere mellom ulike nivåer, f.eks foreldrenes og barnets selvstendige interesser og behov. Dermed blir det for enkelt for Jannicke Brustad og andre å skyve barnet foran seg. Klassekampens case 14.07.07 presenterer kun den ene siden av saken, og gir i beste fall anekdotisk evidens for det ene tilfellet.

Det er forskjell på å gå opp sidespor og å spore av. Barnelovsystemet er intet konsistent nettverk av stramme tråder som holder saker og ting på plass. Det kreves derfor en viss innsats for å kartlegge systembetingelsene. Når Brustad vil tilskrive meg motiv for å spore av, bør hun først gjøre hjemmeleksa si. Valg av utgangspunkt er ikke likegyldig for i hvilken grad man evner å lese meningsmotstandere. Med mitt utgangspunkt som er hovedsakelig fokus på systemfeil har jeg ingen problemer med å se at også barn blir rammet av fraværende fedres samværsskulk. Jeg gjenkjenner ryggmargsrefleksene hos Brustad når det kommer motforestillinger til synspunktene om at samværsretten står for sterkt. Mitt klipparkiv for de siste 13 årene forteller om et påfallende fravær av fokus på samværsrettens betingelser. Dette utgangspunktet er formodentlig også empirisk evident til forskjell fra enkeltsaken Klassekampen startet med.