Sakkyndighet som systemfeil

 
Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

 
Aftenpostens mange oppslag om sakkyndige i retten på nyåret i 2011 har hovedsakelig fokusert på straffesaker. Den store dominansen av sakkyndigbruk er imidlertid i sivilsaker. Jeg skal i denne kronikken fokusere det jeg oppfatter som systemfeil i bruken av sakkyndige i sivile saker om barnelov- og barnevernspørsmål, med mulig relevans også for straffesaker.

Metode

For å kunne gå kritisk til verks må man ha visse begreper om metode. I korte trekk handler dette om bevissthet om slike forhold som målbarhet, sammenlignbarhet og etterprøvbarhet. Slike krav er nødvendige for å kunne godtgjøre relevansen av funnene i en undersøkelse. Metodiske tilnærminger i sakkyndigoppdrag for rett og forvaltning blir ikke gjenstand for metodisk prøving. Det er riktignok opprettet en Barnesakkyndig kommisjon (BSK) til å kontrollere rapporter i barnevernsaker, men verken i lovforarbeidene, eller i BSKs egne statutter, er det presisert hvilket faglig-metodisk grunnlag man bygger på.

Utredning

Grunnleggende er det en mangel på bevissthet om at oppdrag for rett og forvaltning er utredningsoppdrag. Sammenblandingen av kliniske tilnærminger for å samle opplysninger i en konkret sak, bærer ofte preg av sviktende elementærkunnskaper om vesentlige skiller mellom fakta og vurdering. Dermed blandes sammen referat og tolkning, samtaler og observasjoner flyter i hop. Kildereferanser er som oftest fraværende, også til vitenskapelig funderte grunnposisjoner. Fordi sakkyndige ikke har prioritert å lære seg utredningsmetodikk som fokuserer på kartlegging av stadier i kildetilfanget, med tilhørende etterprøvbar referansebruk, blir rapportene i beste fall dårlig håndverk.

Juss og psykologi

I lovforarbeider som omfatter bruk av sakkyndige i ulike roller, er det hittil ikke fokusert på grenseoppgangen mellom hva som er juridisk-rettslig relevant og hva som må anses å være psykologfaglig relevant i forhold til sakenes gjenstander, herunder bevistema. I svært mange saker om barnefordeling blir kliniske psykologer oppnevnt uten forutgående kvalifisering av behov og etterspurt kompetanse. I barnevernsaker ligger det i sakens natur at det fra systemets side er påstander om omsorgssvikt. Tøylesløse sakkyndige uten klare oppdragsbeskrivelser kan i verste fall la kliniske feiloppfatninger fra de lukkede rom få betydning for saksutfall.

Kvalitetssikring

Til tross for eksplisitte mandater (les: oppdragsbeskrivelse) har i tur og orden 2 offentlige utvalg (NOU 1995:23 og NOU 2006:9) unnlatt å begrepsbestemme hva kvalitetssikring er til forskjell fra kvalitetskontroll. Hittil har bukk- og havresekkinstitusjonene fått dominere. Psykologforeningen er i egenskap av profesjonsforening tildelt utdanningen av sakkyndige hvor man intet lærer om utredningsmetodikk, og minst av alt at kvalitetssikring handler om automatisk og systematisk feilkildesøk med tilhørende rapportering og oppdatering. Metodisk prøving er fremmedord i bransjen.

Læring av erfaring

For de fleste typer av læringssituasjoner er det en grunnregel at tilbakemelding er nødvendig. Sakkyndige for rett og forvaltning har som klinikere liten eller ingen opplæring i kognitiv-psykologiske forhold som påvirkning og hukommelse. Motsatt vitnepsykologer som utfra vitenskapelige kriterier tester alternative hypoteser og forklaringer. Utredninger skal blant annet kartlegge diverse påstander og opplysningers oppkomstbetingelser og utviklingshistorie. Psykologer som ikke behersker utredningsmetodikk er til gjengjeld hellig overbeviste om betydningen av klinisk intuisjon. I mange arbeidslivssammenhenger er tilbakemeldingsrutiner obligatoriske. Psykologer med klinisk orientering holder seg gjerne med selvforsikringer.

Trick of the Trial

Tilbakemeldinger fra klientsamfunnet er hittil ikke systematisert. Verken på myndighetsnivå eller på utdanningsnivå har man sett nødvendigheten av å utvikle metoder for å sjekke om rapporter avgitt for retten holder mål, dvs er både holdbare og relevante i forhold til definerte oppdragsbeskrivelser. I barnefordelingssaker benyttes en ordning kalt ”Fra konflikt til Forsoning” som i hovedsak nuller ut muligheter for prøvbare stadier i sakkyndigbruken. Oppnevningen skjer oftest muntlig uten at partene får anledning til å mukke, tiltross for lovhjemlet adgang til å motsette seg sakkyndig. Det kan virke som om systemet er mer opptatt av å immunisere mot kritikk enn å utvikle metoder for prøving.

Ansvarsfraskrivning

At ikke myndigheter og fagmiljøer er mer interessert i fag og metode er skremmende. En mindre synlig feil er måten de sakkyndige brukes på av retten, all den tid dommerne faktisk er suverene til å sette tilside rapporter som ikke holder mål. Interne kollegialitet mellom rettens profesjonelle aktører representer et rettsikkerhetsproblem. Advokater og psykologer er ute på det samme markedet og går nødig i clinch; dommerne er fornøyde hvis de slipper å gå inn i den betente materien i familiesaker. Dermed skyver retten ansvaret for saksopplysning over på sakkyndige som ikke er tungbedte med hensyn til å demonstrere egen viktighet.

Bevis og rettsikkerhet

Sakkyndigrapporter utarbeides ikke etter standarder som ivaretar krav til kontrollsjekk av utsagn og til imøtegåelse. Mange rapporter leveres tett på hovedforhandling i retten slik at partene vanskelig kan samle motbevis når retten av prosessuelle hensyn har satt stopp for flere vitner og bevisoppgaver. Det er for sent når en usaklig rapport har ødelagt en sak og retten som den sakkyndiges oppdragsgiver er bragt i forlegenhet hensett til egne administrative grep. Retten kan mistenkes for å bry seg mindre om innholdet i en rapport, og for å benytte sakkyndiges utsagn for beviskjedemessige formål.

Sivilsaker og straffesaker

Fordi beviskrav i sivilsaker og straffesaker er forskjellige, kan sakkyndige utsagn bli mer ødeleggende for saken når og hvis arbeidet ikke holder mål. At Rettsmedisinsk kommisjon (RMK) i Østerdal-saken som pågår i disse dager, underkjente en psykolograpport delvis på grunn av ”manglende henvisninger til sentrale dokumenter” og ”manglende nøytralitet”, er et godt tegn. Men hvordan så mandatet ut og hvordan foregikk oppnevnelsen? Hvis prosessen inneholder kvalitetssikringskrav, vil den oppnevnte ha mulighet til å ro seg i land, til å korrigere feil underveis. I dagens system medfører ekstern kvalitetskontroll fare for at tidseffektivitetshensyn får forrang. Hva om den nyoppnevnte psykologen i Østerdal-saken leverer en metodisk sett like dårlig rapport?