Sakkyndighet som systemfeil
Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg
Aftenpostens mange oppslag om sakkyndige i retten på nyåret
i 2011 har hovedsakelig fokusert på straffesaker. Den store dominansen av
sakkyndigbruk er imidlertid i sivilsaker. Jeg skal i denne kronikken fokusere
det jeg oppfatter som systemfeil i bruken av sakkyndige i sivile saker om
barnelov- og barnevernspørsmål, med mulig relevans også for straffesaker.
Metode
For å kunne gå kritisk til verks må man ha visse begreper om
metode. I korte trekk handler dette om bevissthet om slike forhold som
målbarhet, sammenlignbarhet og etterprøvbarhet. Slike krav er nødvendige for å
kunne godtgjøre relevansen av funnene i en undersøkelse. Metodiske tilnærminger
i sakkyndigoppdrag for rett og forvaltning blir ikke gjenstand for metodisk
prøving. Det er riktignok opprettet en Barnesakkyndig kommisjon (BSK) til å
kontrollere rapporter i barnevernsaker, men verken i lovforarbeidene, eller i
BSKs egne statutter, er det presisert hvilket faglig-metodisk grunnlag man
bygger på.
Utredning
Grunnleggende er det en mangel på bevissthet om at oppdrag
for rett og forvaltning er utredningsoppdrag. Sammenblandingen av kliniske
tilnærminger for å samle opplysninger i en konkret sak, bærer ofte preg av
sviktende elementærkunnskaper om vesentlige skiller mellom fakta og vurdering.
Dermed blandes sammen referat og tolkning, samtaler og observasjoner flyter i
hop. Kildereferanser er som oftest fraværende, også til vitenskapelig funderte
grunnposisjoner. Fordi sakkyndige ikke har prioritert å lære seg utredningsmetodikk
som fokuserer på kartlegging av stadier i kildetilfanget, med tilhørende
etterprøvbar referansebruk, blir rapportene i beste fall dårlig håndverk.
Juss og psykologi
I lovforarbeider som omfatter bruk av sakkyndige i ulike
roller, er det hittil ikke fokusert på grenseoppgangen mellom hva som er
juridisk-rettslig relevant og hva som må anses å være psykologfaglig relevant i
forhold til sakenes gjenstander, herunder bevistema. I svært mange saker om
barnefordeling blir kliniske psykologer oppnevnt uten forutgående kvalifisering
av behov og etterspurt kompetanse. I barnevernsaker ligger det i sakens natur at
det fra systemets side er påstander om omsorgssvikt. Tøylesløse sakkyndige uten
klare oppdragsbeskrivelser kan i verste fall la kliniske feiloppfatninger fra
de lukkede rom få betydning for saksutfall.
Kvalitetssikring
Til tross for eksplisitte mandater (les:
oppdragsbeskrivelse) har i tur og orden 2 offentlige utvalg (NOU 1995:23 og NOU 2006:9) unnlatt å begrepsbestemme hva kvalitetssikring er til
forskjell fra kvalitetskontroll. Hittil har bukk- og havresekkinstitusjonene
fått dominere. Psykologforeningen er i egenskap av profesjonsforening tildelt
utdanningen av sakkyndige hvor man intet lærer om utredningsmetodikk, og minst
av alt at kvalitetssikring handler om automatisk og systematisk feilkildesøk
med tilhørende rapportering og oppdatering. Metodisk prøving er fremmedord i
bransjen.
Læring av erfaring
For de fleste typer av læringssituasjoner er det en
grunnregel at tilbakemelding er nødvendig. Sakkyndige for rett og forvaltning
har som klinikere liten eller ingen opplæring i kognitiv-psykologiske forhold
som påvirkning og hukommelse. Motsatt vitnepsykologer som utfra vitenskapelige
kriterier tester alternative hypoteser og forklaringer. Utredninger skal blant
annet kartlegge diverse påstander og opplysningers oppkomstbetingelser og utviklingshistorie.
Psykologer som ikke behersker utredningsmetodikk er til gjengjeld hellig overbeviste
om betydningen av klinisk intuisjon. I mange arbeidslivssammenhenger er tilbakemeldingsrutiner
obligatoriske. Psykologer med klinisk orientering holder seg gjerne med selvforsikringer.
Trick of the Trial
Tilbakemeldinger fra klientsamfunnet er hittil ikke
systematisert. Verken på myndighetsnivå eller på utdanningsnivå har man sett
nødvendigheten av å utvikle metoder for å sjekke om rapporter avgitt for retten
holder mål, dvs er både holdbare og relevante i forhold til definerte oppdragsbeskrivelser.
I barnefordelingssaker benyttes en ordning kalt ”Fra konflikt til Forsoning” som i hovedsak nuller ut muligheter for
prøvbare stadier i sakkyndigbruken. Oppnevningen skjer oftest muntlig uten at
partene får anledning til å mukke, tiltross for lovhjemlet adgang til å
motsette seg sakkyndig. Det kan virke som om systemet er mer opptatt av å
immunisere mot kritikk enn å utvikle metoder for prøving.
Ansvarsfraskrivning
At ikke myndigheter og fagmiljøer er mer interessert i fag
og metode er skremmende. En mindre synlig feil er måten de sakkyndige brukes på
av retten, all den tid dommerne faktisk er suverene til å sette tilside rapporter
som ikke holder mål. Interne kollegialitet mellom rettens profesjonelle aktører
representer et rettsikkerhetsproblem. Advokater og psykologer er ute på det
samme markedet og går nødig i clinch; dommerne er fornøyde hvis de slipper å gå
inn i den betente materien i familiesaker. Dermed skyver retten ansvaret for
saksopplysning over på sakkyndige som ikke er tungbedte med hensyn til å
demonstrere egen viktighet.
Bevis og
rettsikkerhet
Sakkyndigrapporter utarbeides ikke etter standarder som
ivaretar krav til kontrollsjekk av utsagn og til imøtegåelse. Mange rapporter
leveres tett på hovedforhandling i retten slik at partene vanskelig kan samle
motbevis når retten av prosessuelle hensyn har satt stopp for flere vitner og
bevisoppgaver. Det er for sent når en usaklig rapport har ødelagt en sak og
retten som den sakkyndiges oppdragsgiver er bragt i forlegenhet hensett til
egne administrative grep. Retten kan mistenkes for å bry seg mindre om innholdet
i en rapport, og for å benytte sakkyndiges utsagn for beviskjedemessige formål.
Sivilsaker og
straffesaker
Fordi beviskrav i sivilsaker og straffesaker er forskjellige,
kan sakkyndige utsagn bli mer ødeleggende for saken når og hvis arbeidet ikke
holder mål. At Rettsmedisinsk kommisjon (RMK) i Østerdal-saken som pågår i
disse dager, underkjente en psykolograpport delvis på grunn av ”manglende henvisninger til sentrale
dokumenter” og ”manglende nøytralitet”,
er et godt tegn. Men hvordan så mandatet ut og hvordan foregikk oppnevnelsen?
Hvis prosessen inneholder kvalitetssikringskrav, vil den oppnevnte ha mulighet
til å ro seg i land, til å korrigere feil underveis. I dagens system medfører ekstern
kvalitetskontroll fare for at tidseffektivitetshensyn får forrang. Hva om den
nyoppnevnte psykologen i Østerdal-saken leverer en metodisk sett like dårlig
rapport?