Psykologer, tillit og troverdighet

Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

Psykolog Frode Thuen fyrer i BT 23.08.08 av en bredside mot menn i banrefordelingssaker. I et forsøk på å imøtegå advokat Flatebøs fremstilling av sine saker med ”22 forbannede fedre” 17.08.08, tar psykolog Thuen ingen forbehold for påberopelse av erfaringstilfang. Eller for nyansering av problemstilling rundt tillit og troverdighet. Menn fremstår hos Thuen som ”lite tillitvekkende og lite troverdige”. Ofte. Men i forhold til hva?

Hvilke kategorier for normalitet, avvik og normalavvik kan Thuen vise til? Har han selv utført studier med definerte undersøkelsesgjenstander samt kontrollgrupper for relevant sammenligning – for kjønn, person, relasjon og situasjon? På et åpent møte i Sosialliberalt forum hvor psykolog Thuen breiet seg med imponerende bakgrunn som sakkyndig og forsker, spurte jeg ham enkelt og greitt om han hadde referanser til egne vitenskapelige arbeider. Thuen svarte ikke, men valgte i stedet å opptre forurettet som om han ble utsatt for ”inkvisitoriske spørsmål”.

Thuen er ingen hvemsomhelst, han har egen samlivsspalte i Aftenposten hvor han fremstiller menn som umodne, og kvinner som reflekterte og de mentalt egnede til å forstå pardynamikk og konstruktive løsningsstrategier. I mediaoffentligheten opptrer Thuen titt og ofte som professor og ekspert på all mulig dårskap: sjalusi, utroskap og younameit. Han har vært medlem av Barnelovutvalget, men aldri dokumentert metodegrunnlag og valide funn, slik ekte fagfolk med enkle grep evner på strak arm uavhengig av oppfordring. Psykolog Frode Thuen synes mer opptatt av branding og bonding enn av å drive metodisk etterrettelig virksomhet hvor respekten for klientgrupper er en del av fag-etikken.

Thuens utfall mot menn er ingen overraskelse. Han holdt de mannlige medlemmene i Foreningen 2 Foreldre for narr i lang tid da det viste seg at han ikke kunne bruke deres erfaringer i sine ”undersøkelser”, jf fremstillingen i ”Livet som deltidsforeldre” (2004). Thuen har fart med harelabb over fenomener som samværssabotasje, tvilsomme overgrepspåstander og foreldrefiendtliggjøring. Han har brukt sin posisjon i medieoffentligheten til å glatte over systemsvikt og inkompetanse. Psykologen kan mistenkes for ikke å ha forstått dynamikken i de stygge sakene. Advokat Flatebø begrenser i det minste sitt påberopte erfaringsgrunnlag til ”22 forbannede fedre”. Thuen bruker store ord som tillit og troverdighet. Forstår psykologen hvordan dette virker?