Psykiater, bli ved din divan

Av Ole Texmo, litteraturkritiker

”Hvor får disse folkene sin faglige sikkerhet fra?” spør Cathrine Krøger i en Dagbladet-anmeldelse 29.05.06, ”Litterære parasitter”, med referanse til Sue Monk Kidd og Irvin D. Yalom. Dobbelt-anmeldelsen har som fellesnevner en kritikk av terapeuter som gir seg ut for å være skjønnlitterære forfattere, med bl.a illusjonsbrudd fra terapi som forsøksvis litterære virkemidler. Krøger nevner i en kort setning innledningsvis: ”Her hjemme har vi Finn Skårderud”. Kritikk av psykiatere som ønsker å fremstå som litterater er tydeligvis lite popuært blant fagfolkene, skal man tolke avdelingsoverlege, prof. dr.med Sigmund Karteruds utbrudd i Dagbladet 12.06.06 som representativt for hvor mye denne ykesgruppen tåler. Skal Krøger kritiseres for sin anmeldelse, vil det mest meningsbærende være å ta fatt i hennes påvisninger av litterær mislykkethet mht illusjonsbrudd og grep som ikke fungerer – litterært sett – og eventuelt at hun ikke går lenger i kritikken av blodsugerne. Det hun skriver holder lenge for en Dagbladet-anmeldelse. Tidligere har Mari Lending yppet seg i en Samtiden-anmeldelse om ”Den omnipotente Finn” (Om Skårderuds namedroppermaraton ”Uro”).

Men psykiateren Karterud er ikke interessert i litterære grep og fremstillinger. Derfor blir hans imøtegåelse av Krøgers kritikk feilslått, og ikke så rent lite av en furten kommentar til en ytring han ikke er i nærheten å forholde seg til – på intellektuelt redelig vis. Hva Karterud bedriver som terapeut skal vi ikke uttale oss om, kun at han har skrevet bøker om et av keiserens nye garderobeskap, den mystifikke ”selv-psykologien”. Når psykiatere og psykologer gir seg til å skrive bøker om sine praksiserfaringer, om ”reiser i sjelens landskap” og lignende metaforisk anlagt psycho-babble, kommer ikke sjelden deres mindreverdighetskomplekser som skribenter frem. Sviktende forståelse av hva de driver med, av hvordan deres virksomhet oppleves av klienter og lesere – både terapeutisk og litterært – forsøkes kamuflert i et mystifiserende språk og med settinger som, slik Krøger helt riktig påpeker, hylles inn i uttrykksmåter som i påviselige tilfeller opplagt snylter på de virkelige litteratene. Slike bøker feiler på minst to måter: verken er det tale om litteratur, og oftest øver de vold mot ”romanfigurene”. Finn Skårderuds status som litterat er ikke betinget av hans litterære talent, men av markedsføring og nettverk. Kritiske ytringer mot forfatter og status forståes av fagfolkene (les: psykiaterne) som mobbing.

Slik Karterud uttrykker seg i sitt Dagblad-innlegg, kan han mistenkes for ikke å ha forstått hva Krøgers kritikk dreier seg om. Slik misser han også mulighetene til å påpeke at Krøger kan tenkes å gå vel langt i sin anmeldelse avslutningsvis, når hun lar Kidd ungjelde for å ha brukt ”drømmer som et fortellerteknisk grep”. De av oss som har hatt glede av noen timer på divanen – med Thomas`”The White Hotel” - vil protestere på prinsippielt grunnlag, som det heter. Men dette får ikke Karterud med seg. Hans ærende er formodentlig et annet. Karteruds utbrudd er en oppvisning i misbruk av faglig autoritet. Respekten for psykiatere blir neppe styrket når en overlege og prof. dr.med bruker sin tittel til å spille på Kultur-Dadbladets eventuelle tilbøyeligheter til sensur, den ”litteraturfaglige kvalitetskontroll”. Vi vet ikke hvor orientert psykiateren er når det kommer til litteraturteoretisk begrepsbruk, men uttrykksmåten ”postmodernistisk raseri” om Krøgers anmeldelse, gir ingen mening whatsoever. Psykiaterens maktmisbruk overfor anmelderen er neppe av de verste i norsk offentlighet; vi håper og tror Dagbladets kulturavdeling overstyrer markedsavdelingens hensyn til nettverksbyggerne; mobbing er det uansett ikke tale om. Krøger står han av.

Det ”psykologfiendtlige postmodernistiske bakteppe” Karterud ser for seg, skriver vi av på kontoen for fagfolk som kan alt om sine lesere og klienters forsvarsmekanismer - projisering, benekting mv – men som ikke er stødige nok i metaforforståelsen enn at de etter lang klinisk erfaring og flere bøker fremdeles ikke ser forskjell på splinten og bjelken, for ikke å nevne klassikeren ”figur og grunn” alle psycho-seminarister nå bør være fortrolig med. Da har vi ikke engang antydet Karteruds mistenkeliggjøring av litteratenes sviktende leseferdigheter. Siste skrik hos psycho-folkene er forresten ”narrativt perspektiv”, med hyppig bruk av uttrykk som metaforer, men uten konkretiseringer av angivelig overførte betydninger. Det er mange gode grunner til å være skeptiske til psykologer og psykiatere. Deres tidvise arroganse og påtakelige omnipotens inngir ikke alltid tillit, noe fagfolkene selv ikke alltid vil forstå. At fagene ikke har metoder som står for etterprøving er opplagt tungt å svelge for fagfolkene, og medvirker formodentlig til forstoppelse og varierende bevissthet om erkjennelse og årsaker til fordøylsesbesvær. Årsaker og virkninger fravær av målbarhetskriterier ikke fanger opp, tilskrives i stedet de som må ungjelde – i klassisk stil. I slike sammenhenger er selv-psykologi og annet selvrefererende inkonsistent babble hensiktsmessig å ty til, ikledd språkdrakter fra Freuds møllspiste kabinett. Karterud skriver avslutningsvis om ”forskningsbasert ståsted med hensyn til menneskelig eksistens”. Evner Karterud å belegge det påstått ”forskningsbaserte” med redegjørelse for målbarhet, sammenlignbarhet og etterprøvbarhet som anerkjente metodekriterier, tipper vi han klarer seg uten litterære referanser. I motsatt fall må han ut på snylterferd.