Profesjonelle venner og bekjente
Av Ole Texmo
Kan vi stole på at reklamemann Kjetil Try holder orden på
kategoriene når han portretteres om sitt nære vennskap med
statsministeren? Er kanskje Dagbladets magasinoppslag 16.02.08 pushet
og tilrettelagt av SMK? Har vi noensomhelst grunn til å stole
på de ulike aktørene?
Den nyss avgåtte kvinnelige barneministeren var ifølge
juristkolleger ikke inhabil til å behandle søknaden til
sin nettverksvenninne. Saken er nå historie, men kulturen som har
skapt alt fuzzet består. I intimtyranniets tidsalder kan det
være interessant å se på grenseoppgangen mellom det
private og det offentlige, ikke utelukkende som grep for å
avklare formelle habilitetsforhold, men for å se på hvordan
karrierer og nettverk bygges. Da kongehuset skulle fornyes med innslag
av folkelighet for prinsebarnas utvalgte, måtte man i det minste
foreta enkelte grep for å få orden på nettverkene.
Til å bygge opp en tilsynelatende spiselig og samfunnsorientert
vennekrets søkte man råd hos mediefolk i Akersgaten:
Dagbladets kulturredaktør Hege Duckert og VGs mediekommentator
Anders Giæver.
Deres oppgave var utfra sine forutsetninger å finne ut hvem det
er lønnsomt å omgi seg med for å gi inntrykk av
kultur og dannelse. Aris ikke lenger friske vin måtte ut, inn med
Trond Giske og Kåre Kålrabi. Mette-Marits omgangskrets fra
rock`n`roll – tiden er også historie. Til å hjelpe
seg brukes medienes horer og halliker. Status selger. Uttrykket ”profesjonelle venner”
ble brukt av Hege Duckert for å forklare den høye artist-
og mediekjendisfaktoren. Hun tilskrives herved opphavet til begrepet.
Profesjonelle venner kan være venner man får gjennom
jobben, kolleger som deler faglige interesser og har nese for hva som
lønner seg. Uttrykket intimtyranni stammer fra sosiologen
Richard Sennets ”The Fall of Public Man” (1974), ikke fra unge Aslak Nore slik Dagbladets politiske redaktør Marie Simonsen skriver.
En debatt om dannelsesnivået hos priviligerte norske skribenter
sentralt plassert i gangavstand til Slottet, Presseklubben og
Kunstnernes Hus er vi verken habile til eller modne for. Men en debatt
om innavl i politiker, byråkrati, kultur- og mediekretser
bør være på sin plass. Sånn sett kan det
være interessant å gå tilbake til det kvinnelige
juristnettverket til Manuela Ramin-Osmundsen og barneombudsøker
Ida Hjort Kraby. At kvinner danner nettverk for å styrke sine
karrieremuligheter er verken mer tvilsomt enn at menn har gjort det
samme i årevis, eller at personer uavhengig av kjønn men
med samme utdanning og interesser søker et fellesskap.
Tvilsomhetene ligger på et annet plan, i mulig sammenblanding av
roller. Når jurister skal vurdere habilitet på grunnlag av
grenseoppganger mellom ”venninne” og ”nær
venninne” kan det bli parodisk når kriterier som regulerer
og sorterer Tupper og Lillemødre skal stilles opp.
I dagens norske karrieresamfunn dominerer det instrumentelle kunnskaps-
og menneskesynet på alle plan. Da Manuela ble første
statsråd med innvandrerbakgrunn tok utnevnelsen seg godt ut. Det
er på tide å spørre hvordan tilliten i samfunnet
påvirkes når nettverk og instrumentelt menneskesyn styrer?
Hvem har mot og integritet til å stå imot? Antallet
medierådgivere, samfunnskontakter, informasjonsarbeidere og
reklameagenter oversteg antallet journalister for mange år siden.
Medienes rolle som selvstendig statsmakt er blitt deretter. Hvem er
habil til å trekke opp grensen mellom naturlige kollegiale
vennskap, og profesjonelle vennskap og bekjentskaper i flere kulturlige
betydninger? Er det ok å bli invitert hjem privat, ikke som venn,
men som kalkulert middel for vertens branding og bonding? En god
porsjon karrierister har allerede takket for tilliten.
(*Den uthevede delen av teksten kom ikke med i Dagsavisens papirutgave 20.02.08)