Profesjonelle venner og bekjente


Av Ole Texmo

Kan vi stole på at reklamemann Kjetil Try holder orden på kategoriene når han portretteres om sitt nære vennskap med statsministeren? Er kanskje Dagbladets magasinoppslag 16.02.08 pushet og tilrettelagt av SMK? Har vi noensomhelst grunn til å stole på de ulike aktørene?

Den nyss avgåtte kvinnelige barneministeren var ifølge juristkolleger ikke inhabil til å behandle søknaden til sin nettverksvenninne. Saken er nå historie, men kulturen som har skapt alt fuzzet består. I intimtyranniets tidsalder kan det være interessant å se på grenseoppgangen mellom det private og det offentlige, ikke utelukkende som grep for å avklare formelle habilitetsforhold, men for å se på hvordan karrierer og nettverk bygges. Da kongehuset skulle fornyes med innslag av folkelighet for prinsebarnas utvalgte, måtte man i det minste foreta enkelte grep for å få orden på nettverkene. Til å bygge opp en tilsynelatende spiselig og samfunnsorientert vennekrets søkte man råd hos mediefolk i Akersgaten: Dagbladets kulturredaktør Hege Duckert og VGs mediekommentator Anders Giæver.

Deres oppgave var utfra sine forutsetninger å finne ut hvem det er lønnsomt å omgi seg med for å gi inntrykk av kultur og dannelse. Aris ikke lenger friske vin måtte ut, inn med Trond Giske og Kåre Kålrabi. Mette-Marits omgangskrets fra rock`n`roll – tiden er også historie. Til å hjelpe seg brukes medienes horer og halliker. Status selger. Uttrykket ”profesjonelle venner” ble brukt av Hege Duckert for å forklare den høye artist- og mediekjendisfaktoren. Hun tilskrives herved opphavet til begrepet. Profesjonelle venner kan være venner man får gjennom jobben, kolleger som deler faglige interesser og har nese for hva som lønner seg. Uttrykket intimtyranni stammer fra sosiologen Richard Sennets ”The Fall of Public Man” (1974), ikke fra unge Aslak Nore slik Dagbladets politiske redaktør Marie Simonsen skriver.

En debatt om dannelsesnivået hos priviligerte norske skribenter sentralt plassert i gangavstand til Slottet, Presseklubben og Kunstnernes Hus er vi verken habile til eller modne for. Men en debatt om innavl i politiker, byråkrati, kultur- og mediekretser bør være på sin plass. Sånn sett kan det være interessant å gå tilbake til det kvinnelige juristnettverket til Manuela Ramin-Osmundsen og barneombudsøker Ida Hjort Kraby. At kvinner danner nettverk for å styrke sine karrieremuligheter er verken mer tvilsomt enn at menn har gjort det samme i årevis, eller at personer uavhengig av kjønn men med samme utdanning og interesser søker et fellesskap. Tvilsomhetene ligger på et annet plan, i mulig sammenblanding av roller. Når jurister skal vurdere habilitet på grunnlag av grenseoppganger mellom ”venninne” og ”nær venninne” kan det bli parodisk når kriterier som regulerer og sorterer Tupper og Lillemødre skal stilles opp.

I dagens norske karrieresamfunn dominerer det instrumentelle kunnskaps- og menneskesynet på alle plan. Da Manuela ble første statsråd med innvandrerbakgrunn tok utnevnelsen seg godt ut. Det er på tide å spørre hvordan tilliten i samfunnet påvirkes når nettverk og instrumentelt menneskesyn styrer? Hvem har mot og integritet til å stå imot? Antallet medierådgivere, samfunnskontakter, informasjonsarbeidere og reklameagenter oversteg antallet journalister for mange år siden. Medienes rolle som selvstendig statsmakt er blitt deretter. Hvem er habil til å trekke opp grensen mellom naturlige kollegiale vennskap, og profesjonelle vennskap og bekjentskaper i flere kulturlige betydninger? Er det ok å bli invitert hjem privat, ikke som venn, men som kalkulert middel for vertens branding og bonding? En god porsjon karrierister har allerede takket for tilliten.  

(*
Den uthevede delen av teksten kom ikke med i Dagsavisens papirutgave 20.02.08)