Preventiv virkning mot hva?

 
Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

 
Sommer er høysesong for barnebortføring og ulovlig tilbakeholdelse etter feriesamvær i utlandet. I bunnen har man å gjøre med en rekke uavklarte saker for så vidt som bruddet mellom foreldrene ikke sjelden skjer i forkant eller i forbindelse med sommerferie. Jussen er langt fra tydelig. Dagbladet har kjørt en serie i juli 2010 med flere typer vinklinger. Den mest interessante er når fokuset rettes mot myndighetenes svikt. I kombinasjon med case-presentasjoner som dokumenterer ulike systemfeilnivåer, f.eks når bortføringssaker ikke registreres eller også når politiet nekter å ta i mot  kidnappingsanmeldelser etter strl § 216.

Myndighetene har behov for å tone ned strukturproblemene i forbindelse med manglende sanksjoner og tilbakeførsler etter den mye oppskrytte Haagkonvensjonen av 1980 (om ”sivile sider ved internasjonal barnebortføring”). At HK1980 kan tenkes å virke dårlig, eller ikke virke i det hele tatt, blir forsøkt glættet over. I det minste gir sviktende juridisk-rettslig avklaring av nivåene sterk mistanke om at saker og ting må være galt navlet. Bortføringssaker er spesielt følsomme da de også berører forholdet mellom land, jf den betente Skah-saken. Land som ikke har ratifisert HK 1980 er ikke nødvendigvis vanskeligere å forholde seg til.

Regjeringen med justisminister Knut Storberget i spissen skryter uhemmet av egen innsats og HKs fortreffelighet som forebyggende. Uten forbehold for lett identifiserbare metodefeil når statistikkføringen gjennomgåes mer kritisk. Man påstår at antall bortføringer har gått ned. Med henvisning til opprettelse av en hjemmeside <sic>. Man påstår at HK virker men det fins strengt tatt intet empirisk grunnlag for å hevde dette. Statistikkene viser ikke om saker er regulert og løst etter HK. Det fremgår ikke om kontrollgrupper for andre enn HK-saker gir andre resultater på ulike nivåer og kategorier, f.eks typen ”forlik”. Juristen Torunn Elise Kvisberg disputerte januar 2009 om ”Internasjonale barnefordelingssaker og internasjonal barnebortføring”.

Men heller ikke doktoranden kunne redegjøre for elementære metodiske forhold som utvalg og målbarhetskriterier; prøving og etterprøving. Dessto verre ettersom hun i forbindelse med disputasen uttalte om HK 1980 at den virker preventivt overfor foreldre med dårlige grunner og motiver <sic>. Uten belegg i egen studie. Nå er Kvisberg en av to dommere utnevnt til å håndtere barnebortføringssaker på norsk jord. Hun har uttalt seg fyndig om berettigelse av unntaksbestemmelser fra hoveregelen om rask og effektiv tilbakeføring når det angivelig er tale om fare for seksuelt misbruk av barn og overgrep mot mor. Hennes uttalelser har ikke grunnlag i hennes egen studie, en 500 siders avhandling med forbausende lite drøfting av metode. Kvisberg regnes som landets største ekspert på barnebortføring.

Som dommer kan hun selvsagt ikke uttale seg mer enn ”på generelt grunnlag”. Det passer både Kvisberg selv og regjeringen ypperlig. Når mediene skrur opp sine mikrofonstativer, uten å ha gjort hjemmelseksen sin, får de kokkelimonkesvar som i Sommeråpent på NRK 28.07.10. Intet om hvordan HK virker i praksis. Regjeringen gir inntrykk av at HK virker men kan ikke gjøre annet enn å justere tall i statistikkene. Etterslepet kommer de imidlertid ikke unna. Tallene blir ikke borte. Dagbladet kan derfor slå stort opp om ”Sterk økning i antall bortføringer” (14.07.10) når tallene fra 2009 innhenter 2010. I realiteten er det en jevn økning. Å tro at tilslutning til en internasjonal konvensjon virker preventivt er i seg selv ikke galt. Men som politiker og fagperson med særlig kompetanse (Kvisberg er tidligere statssekretær for KrF utover sin status som ph.d) bør man vite bedre.

Det fins en del oppegående fedre og mødre her ute som vet av egen erfaring at både fagfolk (les: jurister) og politikere ikke alltid vet hva de snakker om. I Kvisbergs avhandling kommer hun ikke unna mulig betydning av en nyere Haagkonvensjon av 1996 (om ”jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse, fyllbyrding og samarbeid når det gjelder foreldreansvar og tiltak for å beskytte barn”) som Norge ikke har ratifisert. Om mulighetene for mer effektiv fyllbyrding av avgjørelser om tilbakeføring (og samværsrett på tvers av landegrensene som på papiret interessant nok er bedre beskyttet enn innenlands) uttaler Kvisberg seg positivt. Neste gang myndighetspersoner må svare for seg, bør vi få vite hvorfor Norge ikke har ratifisert HK1996. (endret til "denne avtalen" av Dagsavisen)

Hvilken preventiv virkning har myndighetene egentlig i tankene. At man verken vil registerere nasjonale eller internasjonale omsorgsunndragelser (strl § 216 som etter ny straffelovrevisjon blir omforent til en ny § 261 når den nye loven trer i kraft) tyder på at man ønsker å holde tallet nede. Man kidnapper ikke egne barn heter det da, dette tilhører privatsfæren, jf eksplisitte ordelag i lovforarbeidene til den nye § 261. Sammenlignet med andre tall for andre påstått straffbare forhold, f.eks angivelige voldtekter og overgrep mot kvinner og barn, ser det motsatt ut. Da må tallene opp, uten tanke på uskyldspresumpsjon og andre juridisk-rettslige forbehold. Man snakker utilslørt og entusiastisk om ”tiltak for å endre statistikkene” (NRK ukeslutt 31.07.10). Uten nødvendig empirisk-statistisk belegg.

Fenomenet barnebortføring synes lite aktuelt å gjøre noe med. Men justere tallene kan man. Ved å nekte registrering av forholdene når foreldre som oppdager at barna deres har forsvunnet oppsøker politiet. Kan det ha noe med hvilket kjønn og hvilke foreldre-barn – relasjoner som blir lidende? Barnebortføring rammer flest fedre og forholdene til deres barn. Barnebortføring rammer barna, men de har alltids sine mødre. Gjennom NAV utland kan man inndrive bidrag hos norske fedre. Statistikken til NAV utland over hvilket kjønn som blir gjenstand for inndriving, tåler neppe dagens lys. Det har Oslo tingrett bestemt. Med en utilslørt systemlojal dommer som en neppe helt tilfeldig valgt rettens administrator.