Foreldrefiendtliggjøringssyndromet (PAS)

av Ole Texmo, free-lance skribent

Når et barn etter at foreldrene har flyttet fra hverandre, hårdnakket nekter å ha kontakt med den av foreldrene barnet ikke bor sammen med, har man i endel tilfeller å gjøre med hva man i anglo-amerikansk språkbruk betegner "the Parental Alienation Syndrome". Forkortelsen PAS er etterhvert glidd inn i vokubularet internasjonalt, og vil også bli brukt i det følgende. Betegnelsen syndrom refererer seg til hvordan PAS manifesterer seg som gjenkjennbare klynger av symptomer.

Som et nytt typetilfelle ble PAS oppdaget på slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet av den amerikanske barnepsykiateren Professor Richard A. Gardner som også er opphavsmann til betegnelsen. Bakgrunnen for oppdagelsen var den fremmed- eller også fiendliggjøringseffekt Gardner kunne bevitne og måtte forholde seg til profesjonelt som terapeut og rettssakkyndig gjennom den store veksten i barnefordelingssaker i denne perioden. I Norge har særlig fedre som har fryktet seg eksponert for PAS vært pådrivere for å spre kunnskap om PAS. Faglitteraturen vokser raskt. Standardverkene om PAS og beslektede fenomener er Richard A. Gardner: The Parental Alienation Syndrome; A Guide for Mental Health and Legal professionals. Creative Therapeutics. Creskill, NJ.(1992, 2.nd ed. 1998), og på oppdrag fra den amerikanske advokatforeningen (American Bar Association, ABA) den omfattende studien av Clawar, Stanley S. and Brynne V. Rivlin: Children held Hostage. Dealing with programmed and brainwashed children. Section of Family Law, American Bar Association. Chicago, Ill. (1991). Studien omfatter en oppfølging av 700 konfliktfamilier over en 12 års periode, og har i sin gjennomgang av problemstillinger knyttet til funnene referanser til Gardners arbeider så langt tilbake som til 1982.

Gardner regner opp vesentlig 8-åtte kjennetegn på PAS. For oversiktens skyld nevner jeg disse, idet jeg presiserer at valgte rekkefølge avviker noe fra professor Gardners (mest vanlige nummerering i parentes). For forsøksvis klargjøring av syndromforståelsen, knytter jeg for egen del enkelte sammenbindende kommentarer til fenomenbeskrivelsen.

For å kunne betegne eller diagnostisere et tilfelle som PAS, må det være tale om en nedsvertingskampanje (1) hvori inngår svakt funderte, vidløftige eller absurde rasjonaler (2). I konflikten med den fraværende og utstøtte forelderen støtter barnet og den av foreldrene barnet bor hos hverandre refleksivt (5), men påvirkningen fra den nærværende forelderen er oftest av det subtile slaget slik at barnet gjerne påberoper seg og selv tror det gir uttrykk for sin selvstendige oppfatning (4). At barnet ikke er så selvstendig i sin oppfatning som det hårdnakket påstår, kan identifiseres gjennom påvisning av "lånte scenarier" (7), opplevelser eller synspunkter barnet hevder er dets egne men som påviselig er hentet annetstedsfra, oftest gjennom påvirkning fra bostedsforelderen. I sitt hat eller også fremmedgjøringsprosess overfor den utstøtte forelderen viser barnet en gradvis avtagende og etterhvert fravær av ambivalens (3). Normalt har barn blandede følelser overfor sine foreldre, men i de værste PAS-tilfellene er positive følelser radert vekk. Barnet har derfor ingen skyldfølelse (6) overfor hva den utstøtte forelderen må finne seg i av nedsverting og anklager. I  presentasjon av PAS regnes også spredning av fiendtlighet til den utstøtte forelderens utvidede familie (8).

Det avgjørende kriteriet for å bestemme eller diagnostisere et PAS-tilfelle til forskjell fra et mer "normalt" mindre dramatisk tilfelle av kontaktvegring fra barnets side, er hvorvidt vegringen er et produkt av samspillet mellom bostedsforelderens påvirkning og barnets egen medvirkning til nedsvertingen av den fraværende forelderen. I denne sammenheng er det viktig å skille PAS fra andre tilfeller av "normal" samværssabotasje eller forklarlig vegring fra barnets side når det er tale om reelle overgrep.

I en dom fra menneskerettsdomstolen (Elsholz vs Germany, no. 25735/94, Judgment Strasbourg 13. July 2000)   fremheves i premissene (jf redigeringen av klagerens anførsler) som kritikkverdig at  sakkyndige og rettsapparat ikke har brydd seg om forekomsten av PAS, og dermed ikke forstått hvordan retten til famileliv (artikkel 8) og rettferdig rettergang (artikkel 6) ble krenket. Dommens vektlegging på erkjennelsen av PAS kan tolkes (pkt 35 og 36 sammenholdt med pkt 33) som et veiskille i anerkjennelsen av kunnskap om PAS. Påpekning av at PAS som fenomen var kjent i faglitteraturen fra1984 (og1992), betyr at sakkyndig rettsoppnevnte i barnefordelingssaker ikke med integriteten i behold kan hevde at PAS er et ukjent fenomen. I Norge henger dessverre fagfolkene etter slik de gjør på andre områder omkring forståelsen av barnets genuine behov for å ha begge sine foreldre tilgjengelig på mest mulig likeverdig grunnlag.

Bestrebelser norske foreldre som selv frykter at de er i ferd med å bli eksponert for PAS, gjør overfor rettsapparat og fagmiljøer møtes stort sett med forakt. Det er "symptomatisk" at når en norsk professor i psykologi, Frode Thuen, (Dagbladets Magasinutgave 09.11.02 s 52-55) fremstilles som en av de fremste eksperter på PAS her til lands, kan verken Thuen eller Dagladet  underbygge påstanden. To kilder, en advokat og en barnefar, har uavhengig av hverandre fortalt meg at for mindre enn 2 år siden satt Thuen som sakkyndig i rettssak om barnefordeling og gapte uforstående da farens advokat trakk frem muligheten for at barna kunne ha utviklet PAS. Oppegående fedre har siden siste halvdel av 80-tallet formidlet kunnskap om PAS til rettsapparat og fagmiljøer, men hittil har kunnskapen ikke blitt absorbert.

Når fagfolk som Thuen skal oppdage fenomenet PAS  i en fei, uten å sette seg inn i faglitteraturen, går det over styr. 28.09.02 publiserte Dagbladet  Thuens kronikk Barn som hater sin far eller mor  hvor Thuen demonstrerer at han ikke forstått hvilke tilfeller som er PAS og hvilke som ikke faller inn under betegnelsen. Thuen hevder at nedsverting kan være gjensidig fra begge foreldreparter. Slike tilfeller forekommer nok i betydelig grad, men da har man ikke med PAS å bestille. Senest på en  internasjonal konferanse om PAS i Frankfurt <www.pas-konferenz.de > nylig, understreket Professor Gardner viktigheten av å skille mellom PAS som sådant og forekomst av annen "parental alienation" forårsaket av forhold som ikke tilfredstiller diagnosen.

Barnets samspill med den nærværende forelderen er selve clouet for å forstå dynamikken i PAS. Når barnet etterhvert hevder at det er barnets egen oppfatning som ligger til grunn for vegring og påberoper seg absurde rasjonaler for å nekte kontakt, har den nærværende forelderen trådt noe i bakgrunnen. Forholdene er lagt tilrette for at inntrykket om at det er barnet selv som har kommet frem til at det ikke ville ha med den fraværende forelderen å gjøre, kan feste seg i omgivelsene. Likeledes at opplevelsen eller mistanken om eventuelle overgrep representerer en "psykisk realitet" som tilsier at kontakt uteblir. I norske rettsaker om barnefordeling må man hente inn utenlandske sakkyndige for å drive kritisk utredning om oppkomstbetingelser for påstander om (seksuelle) overgrep og barns vegring mot samvær. Hittil har ikke norske fagfolk anstrengt seg for å ta inn over seg faglitteraturen som dokumenterer PAS som fenomen og beskrivelser av hvordan PAS kan håndteres rettslig og terapeutisk.