Pappaperm og kjønnskrig

Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

 
Hvem som bidrar mest til kjønnskrig, statsråd Anniken Huitfeldt eller Dagbladets Martine Aurdal eller Marte Michelet, kan sikkert være interessant for noen. I statsråd Huitfeldts innlegg 21.10.08 kjekler hun i vei om ammingens fenomenologi og tredelingens betenkeligheter. Med adresse til Aurdal hevder Huitfeldt at praktiske løsningsstrategier kan bli mer slit enn likestilling. Kanskje har hun rett. På sine premisser.

 
At fedres pappakvote fremdeles baserer seg på avledede rettigheter mikset sammen med vilkår om mors yrkesdeltakelse, er kjensgjerninger statsråden ikke vil utfordre. Vi husker en annen rødgrønn statsråds snøft i forbindelse med fremleggelse av statsbudsjettet, da hun ble konfrontert med at fedres opptjeningsgrunnlag ennå ikke er selvstendig. Debatten om forholdet mellom fedrekvote og foreldrepermisjon kan med fordel suppleres med kompetente ytringer fra menn og fedre med relevant bakgrunn.

 
Hvorfor er slike diskurser kun forbeholdt kvinner, slik debatten om juryordningen er reservert jurister? Er ikke alminnelige oppegående lekfolk miningsberettigede? Hvordan innbiller  kvinnene seg at deres virkelighetsforståelse reflekterer hvordan et samfunssystem som i utgangspunktet gjennom barnelovens pater-est regel (§ 3) definerer vekk farens selvstendige tilknytning til barnet, kan troverdiggjøre erklært ønske om fedres aktive deltakelse i barns liv? Ønsker man egentlig reell likestilling, at barna våre kan vokse opp med likeverdige foreldre?

 
Man kan tenke seg ordninger som verken baserer seg på lite fleksible vilkår om yrkesdeltakelse eller studier som grunnlag for tilskriving av permisjonsrettigheter. Man kan tenke seg at det gunstigste av foreldrenes respektive opptjeningsgrunnlag kan brukes av den som til enhver tid er hjemme. Det må også være mulig å dele permisjonen etter eget hode, og ikke etter statens direktiver. Anerkjenner man far som i utgangspunktet like mye verdt for barnet, uavhengig av sivilsstandsregime, blir rammebetingelsene logiske.

 
Deling av foreldrepermisjon skjer på mors premisser. At menn tjener bedre blir brukt av feministene som argument for påberopelse av mer statsdirigering av vilkårene. Foreldreperm gjøres til brekkstang for likelønnsdiskurser som selvsagt skal tjene kvinner. På dette feltet har det blitt lite likestilling og mye slit for å dekke over grunnleggende systemfeil som definerer far som annenrangs, kun verdig avledede rettigheter fra et annet årtusen.

 
Modellene som presenterer fedrekvote og foreldrepermisjon tar ikke høyde for at permen kan ha mer enn barnets første leveår som ramme. Det fins foreldre som planlegger sine liv for flere år ad gangen, inkludert arbeid og økonomi. Det fins også barn som ikke er planlagt, av foreldre som i en del tilfeller ikke blir boende sammen. Disse barna skal slippe vilkårlighetene dagens regelverk legger opp til. Vil man reell likestilling må man bryte med forestillinger som absoluterer kvinners særrettigheter som gjør fedre til relative størrelser.