Pappaperm og kjønnskrig
Hvem som bidrar mest til kjønnskrig, statsråd Anniken
Huitfeldt eller Dagbladets Martine Aurdal eller Marte Michelet, kan sikkert
være interessant for noen. I statsråd Huitfeldts innlegg 21.10.08 kjekler hun i
vei om ammingens fenomenologi og tredelingens betenkeligheter. Med adresse til
Aurdal hevder Huitfeldt at praktiske løsningsstrategier kan bli mer slit enn
likestilling. Kanskje har hun rett. På sine premisser.
At fedres pappakvote fremdeles baserer seg på avledede
rettigheter mikset sammen med vilkår om mors yrkesdeltakelse, er
kjensgjerninger statsråden ikke vil utfordre. Vi husker en annen rødgrønn
statsråds snøft i forbindelse med fremleggelse av statsbudsjettet, da hun ble
konfrontert med at fedres opptjeningsgrunnlag ennå ikke er selvstendig.
Hvorfor er slike diskurser kun forbeholdt kvinner, slik
debatten om juryordningen er reservert jurister? Er ikke alminnelige oppegående
lekfolk miningsberettigede? Hvordan innbiller kvinnene seg at deres virkelighetsforståelse reflekterer
hvordan et samfunssystem som i utgangspunktet gjennom barnelovens pater-est
regel (§ 3) definerer vekk farens selvstendige tilknytning til barnet, kan
troverdiggjøre erklært ønske om fedres aktive deltakelse i barns liv? Ønsker
man egentlig reell likestilling, at barna våre kan vokse opp med likeverdige
foreldre?
Man kan tenke seg ordninger som verken baserer seg på lite
fleksible vilkår om yrkesdeltakelse eller studier som grunnlag for tilskriving
av permisjonsrettigheter. Man kan tenke seg at det gunstigste av foreldrenes
respektive opptjeningsgrunnlag kan brukes av den som til enhver tid er hjemme.
Det må også være mulig å dele permisjonen etter eget hode, og ikke etter
statens direktiver. Anerkjenner man far som i utgangspunktet like mye verdt for
barnet, uavhengig av sivilsstandsregime, blir rammebetingelsene logiske.
Deling av foreldrepermisjon skjer på mors premisser. At menn
tjener bedre blir brukt av feministene som argument for påberopelse av mer
statsdirigering av vilkårene. Foreldreperm gjøres til brekkstang for likelønnsdiskurser
som selvsagt skal tjene kvinner. På dette feltet har det blitt lite
likestilling og mye slit for å dekke over grunnleggende systemfeil som definerer
far som annenrangs, kun verdig avledede rettigheter fra et annet årtusen.
Modellene som presenterer fedrekvote og foreldrepermisjon
tar ikke høyde for at permen kan ha mer enn barnets første leveår som ramme.
Det fins foreldre som planlegger sine liv for flere år ad gangen, inkludert
arbeid og økonomi. Det fins også barn som ikke er planlagt, av foreldre som i
en del tilfeller ikke blir boende sammen. Disse barna skal slippe
vilkårlighetene dagens regelverk legger opp til. Vil man reell likestilling må
man bryte med forestillinger som absoluterer kvinners særrettigheter som gjør
fedre til relative størrelser.