" Pappaopprør", "barnets beste" og reklamens pris .

av Ole Texmo

Dagladet har i en serie om fedre, barn og konsekvensene av samlivsbrudd (22. - 28.01.00) satt søkelyset på et skambelagt område i "velferdsstaten" og "rettstaten" Norge. Prisverdig vil noen tenke og føle; andre vil oppfatte såvel innhold som form krenkende for deres oppfatninger om lov og rett og demokratiets grunnverdier. (ingress)

Ytringsfrihetens Politiske Økologi.

I Dagbladets oppslag 26.01. s14-15 (det femte i rekken) får leseren vite ved å titte ned i venstre hjørne (s14) på en "svart boks" at Foreningen 2 Foreldre (F2F) er tildelt reklamebransjens kampanje verdt omlag ti millioner. So far, so good: F2F og reklamebransjens behov for "gratisreklame" for seg selv dokumenteres. Dagen etter, 27.01 s22-23 er Dagbladet tilbake i sitt vanlige journalistiske leie med de vellykkede kjendisers parade, og inviterer til innringning. "Dagbladets serie (...) har ført til et pappaopprør" påståes det, itråd med forsidetekst. Min påstand er: Det er verken F2F, reklamebransjen eller Dagbladet som har skapt fedreopprøret. Fedreopprøret er skapt av politikere, en rekke såkalte fagfolk i Akademia, retts- og rådgivningsapparat samt byråkrater og pro-feministisk orienterte synsere, hvorav barneombud Waage tør være et egnet eksempel. Jurister og psykonomer slipper unna, samtidig som fagfolkene opphøyes uten at deres påståtte kunnskaper gåes etter i sømmene. Presentasjon av "case" har en lei tendens til å utarte til sosialpornografi når Akersgatas tabloider skal selge.

Ingen som noensinne har vært i nærheten av en barnefordelingssak bør tvile på ektheten i det tidvist frustrasjonspregede og desperate opprøret norske barnefedre eksponerer, men som sjelden blir direkte formidlet. Media må ta sin del av ansvaret for presentasjonen, hvorfor endel av de påstander og opplevelser man kunne ta lærdom av ikke undersøkes kildekritisk mht systembetingelser, samtidig som vulgærfeministene får siste ordet. Dagbladet dekning av "pappaopprøret" er betegnende for den regi avisen anlegger for å få i pose og sekk. Dels ønsker nok Dagbladet å rette opp noe av imaget som organ for feministpropaganda; dels tør ikke Dagbladet ta et oppgjør med egne holdninger, og lar følgelig en kvinnelig akademiker (kronikk 28.01), et kvinnelig representant for Rettspolitisk Forening (29.01. s47) og til sist Barneombudet få synse ivei om at "joda, problemet er nok å få fedre til å ta ansvar". Søndag 30.01. avrunder avisens selvoppnevnte ekspert Hilde Haugsgjerd det hele ved å repetere alle flosklene og det feministiske perspektivet. So far; so bad.

Denne måte å fokusere på en verkebyll i "velferds- og rettstaten", gir følelsen av at der spekuleres i hvordan piske i opprørt vann for å få i pose og sekk. Med fare for å være mer pessimistisk enn sunt er, og dermed frata mange fortvilte fedre deres håp, vil jeg hevde at Dagladets serie har gjort vondt verre.

Sytemfeilene

Strengt tatt er det for ille at det må en reklamekampanje verdt ti millioner til for å fokusere på verkebyllen "Barnefordeling etter samlivsbrudd". Fra mitt eget klipparkiv for de siste 5 årene registrerer jeg at pressen jevnt og trutt har skrevet om barnelovrelaterte emner, men i forsvinnende liten grad fokusert på de grunnleggende systemfeil innebygd i lovverk og praksis. I all beskjedenhet har jeg selv forsøkt å supplere med et ikke ubetydelig antall kronikker, debattartikler og replikker i det samme tidsrom. Kun en brøkdel av disse har sluppet gjennom "sensuren" hos debatt- og kronikkredaktørene. I mine VG-kronikker av 20.08.98 og 21.06.99 tok jeg for meg bl.a psykologenes Eneforelderdogme som "konklusjon og premiss for Det Konfliktskapende System", samt prinsippløsheten i juristenes ureflekterte oppfatning av Status Quo. Hva Dagladets serie definitivt mangler er en mer pågående journalistisk og dermed også kildekritisk tilnærming til de grunnleggende systemfeil. En av disse er Pater-est-regelen som sier at

" Som far til barnet skal reknast den mannen som mora er gift med ved fødselen " . En annen er det forhold at ugifte fedre ikke automatisk har del i Foreldreansvaret. En tredje feil jeg vil nevne er bruken av den forterskede floskel "barnets beste"; en rettslig standard som ingen mening har utover usynliggjøringseffekten av hvilke holdninger som motiverer den enkelte avgjørelse. "Barnets beste" er intet "prinsipp", hvilket en doktorgradsstipendiat i filosofi (cf Dagbladets kronikk 28.01.) burde vite, medmindre hennes posisjon er betinget av biologisk kjønn og ikke av intellektuell ferdigheter.

Når Barnelovsystemet (meklingsapparatet inkludert) tilrettelegger for konflikt mellom parter som hver på sin måte anser seg fullt ut kompetent til å ta seg av sine barn i forlengelsen av et brudd på parnivå, har dette sammenheng med at de såkalte fagfolk (les: jurister og psykologer) ikke vil anerkjenne begge parter på likeverdig grunnlag. "Verstingene" på dette område er de "sakkyndige" som legger mange av premissene for domstolenes behandling. En av disse heter Knut Rønbeck; en av Dagbladets "eksperter" under innringningssekvensen av Dagladets reklamekampanje. Som eksempel på hvordan pressen kunne arbeidet, gitt at det er journalister og ikke reklamefolk og "samfunnskontakter" som legger tilrette, vil jeg ta utgangspunkt i et oppslag i Aftenposten 08.08.99 s16: "Full krig om "barnets beste". Rønbeck intervjues av en kvinnelig journalist: "En evaluering viser at et stort flertall av sakene ble løst gjennom forberedende rettsmøter, påpeker Rønbeck fornøyd"

Kildekritikk

Etter lesningen av påstanden om denne nye og positive trend, tok jeg to telefoner som tilsammen tok meg 5 minutter. Først ringte jeg Indre Follo Herredsrett og fikk vite av en dommer at der var sendt en søknad til Barne- og familiedepartementet (BFD) om midler til å følge opp med foreldreintervjuer. Dommeren visste ikke om der forelå noen evalueringsrapport skriftlig tilgjengelig, men ga meg tips om en "artikkel" han hadde publisert i et internblad for Justisdepartementet, kalt Rett og Slett. I BFD fikk jeg svar om at søknaden var avslått fordi der ikke fantes budsjettmidler og at ingen rapport fantes som vedlegg.

Etter å ha funnet ut at Rønbeck kanhende bløffer på seg en faglighet han ikke kan dokumentere, ringte jeg journalisten og fortalte hva jeg hadde gjort. Hun var forsåvidt imøtekommende og fant det "interessant" når jeg i samme telefonsamtale nevnte at der ikke eksisterer differensiert sivilrettsstatistikk som kan gi indikasjoner på om antall rettssaker etter barneloven har endret seg etter innføringen av lovbestemt mekling pr 01.01.93. Jeg nevnte også at et eget "Sakkyndigutvalg" i forbindelse med barnelovrevisjonen i sin "utredning" ( NOU 95:23 ), glatt forsømte å drøfte den type sakkyndighet med tilhørende "rolleutforming" Rønbeck gjør seg til talsmann for.

Reklame for hvem ?

Hensikten med denne kronikk er å fokusere på at når en av landets største aviser tilsynelatende får "hull på byllen", gjøres ikke dette på en måte som også inkluderer kritikk av de som setter premissene. I Dagbladets Magasin-oppslag 22.01. får fhv statsråd Grete Berget bløffe i vei om at hun hele tiden har gått inn for såkalt "delt omsorg", og at hun erkjenner at fedre blir diskriminert. Ved lanseringen av Endringsforslaget til ny Barnelov høsten 95, uttalte Berget at fedre ikke var modne til å få foreldreansvar. I Stavanger Aftenblad 04.01.97 var Berget ute etter å sikre sitt politiske ettermæle. Hun uttalte bl.a om sin statsrådtid at det var henvendelsene fra de kvinnelige bidragsbetalerne som gjorde sterkest inntrykk på henne.

Når pressen ikke gjør jobben sin, får politikere og andre myndigheter samt tragedieparasittene (f.eks psykologer) gratis reklame, som om disse var faglig på høyden. Når og hvis Dagbladet lar reklamehensyn være premissgivende, undergraver pressen sitt faglig-metodiske grunnlag. Dagladets serie har forsterket "pappaopprøret", men flere vil nok etterspørre den grunnleggende kritikken. Den begrepsmessige og lovlogiske forståelse av størrelsen "delt omsorg" henger nok fremdeles i løse luften hos tilhengere og motstandere. Når makten ikke gåes på klingen, virker kritikkløsheten demoraliserende, også på makten selv og deres "reklameagenter".

Ytringsfriheten "revisited"

Skjermet for kritikk blir tilbøyeligheten til å dekke over sviktende fagkunnskap økende; bløffaktige utsagn får passere og hvis det blir maktpåliggende for pressen å unngå at den gjennom sin kolportering av myter og dogmer dermed også bringer seg selv i forlegenhet, lukkes diskursene med tilhørende gjenstandsfelter til.

Dagladet trykket lørdag 29.01. s47 et debattinnlegg signert en representant for Rettspolitisk Forening. Her hevdes det: " Det er gjort omfattende rettsvitenskapelige undersøkelser av dommer i barnefordelingssaker som viser at fedre som følge av lovendringen i 1981 (der morspresumpsjonen ble fjernet fra barneloven) i dag er likestilt med mødre når det gjelder muligheten til å få daglig omsorg etter samlivsbrudd ved rettsavgjørelse. Konklusjonen er at barneloven ikke fungerer kjønnsdiskriminerende. " (mine understrekninger)

Påstanden er ikke dokumentert med referanser; symptomatisk nok kanhende da det ikke eksisterer slike omfattende rettsvitenskapelige undersøkelser hvor mulig kjønnsdiskriminerende rettspraksis er eksplisert som problemstilling, og jurister jevnt over ikke ser ut til å være særlig nøye med å belegge sine påstander med kilder tilgjengelige for de som måtte ønske å sjekke holdbahet, relevans, argumentativ gyldighet og andre videnskapelig baserte metodespørsmål. Dagladet har imidlertid ingen motforestillinger mot å trykke nevnte innlegg. Nærværende kronikk derimot ville havnet rett i papirkurven.