Påstander om vold i
barnefordelingssaker
Av
Manglende grenseoppgang mellom juridisk og psykologisk
kunnskap i barnefordelingssaker representerer et rettssikkerhetsproblem. Faglig
svikt hos profesjonelle aktører skaper usikkerhet som også rammer tillit til
rett og system.
Derfor kan det tilsynelatende virke prisverdig at man fra myndighetshold forsøker å rydde opp i uklarhetene. En interdepartemental arbeidsgruppe (2004) bestående av jurister skulle se på om det var behov for egne bevisregler i barnefordelingssaker med påstander og vold og overgrep, men besvarte ikke mandatet. Nå har tre psykologer med tilknytning til Alternativ til Vold (ATV) på oppdrag fra Barne- og likestillingsdepartementet (BLD) skrevet et informasjonshefte (Q-1144B) om saker ”der det er påstander om vold”, beregnet på dommere, advokater og sakkyndige. Lekfolk som mer og mindre frivillig kan havne opp barnefordelingssaker bør være på vakt.
Uttrykksmåten ”påstander” eksisterer kun i tittelen. Informasjonsheftet er ellers preget av manglende nyanser for at påstander kan være falske eller ugrunnede. Uttrykk som offer og voldsutsatt benyttes, uten forbehold for at spørsmål om påstander er sanne eller falske kan være uavklarte på ulike stadier i prosessen. ATV-psykologenes kliniske erfaringstilfang er arbeide med menn med erkjent voldsproblem, eller med antatt voldsutsatte kvinner og barn. Undersøkelser basert på selvrapportering og tvilsomme metodiske forutsetninger uten krav til standardisering og verifisering, brukes i tillegg som belegg for å hevde at vold er et stort samfunnsproblem.
Relevansen for barnefordeling blir heller ikke kvalifisert. ATV-psykologene belegger ikke hvordan erfaringstilfang og påberopte kilder fra usikre omfangsestimater kan overføres til barnefordelingssaker. Henvisningen til Kristin Skjørten (2005) er misvisende. Utvalget for hennes studie av lagmannsrettssaker er ikke representativt, tall mangler for endringssaker og midlertidige avgjørelser, samt utmåling og vilkår for tvistegjenstanden samvær - den formodentlig mest relevante for konsekvenser av påstander om vold. Påstander om vold var ikke gjenstand for Skjørtens studie. Påstander om vold er relativt hyppig forekommende i sivile tvister om barnefordeling, men blir i sjelden grad realitetsbehandlet.
Når retten ikke forholder seg til slike påstander er det ikke sjelden av hensyn til å unngå å diskreditere mødre som fremmer vidløftige beskyldninger for å posisjonere seg overfor kompetente fedre. I tilfeller hvor det reelt er fare for overgrep og beviselig har forekommet vold mot kan hende både mor og barn, blir anførsler tillagt vekt og hensynet til mor og barns sikkerhet går foran alt annet, også samværsretten. I tilfeller hvor påstandene er opplagt falske eller påfallende udokumenterbare, blir anførsler både for og imot glatt underslått i rettens bemerkninger. Retten unngår bevisst det konfliktskapende moment som oppstår når tvilsomme beskyldninger om vold og overgrep fremsettes.
Informasjonsheftet (Q-1144B) dokumentere ikke at vi trenger flere psykologer som aktører i barnefordelingssaker, langt mindre at vold mot kvinner og barn er et utbredt problem i barnefordelingssaker. Grunnleggende stilles det ingen kompetansekrav til sakkyndiges utredninger, hvor kartlegging av påstanders oppkomst, betingelser og utviklingshistorie, er det sentrale. ATV-psykologene vil inn på markedet, men kan ikke dokumentere sin berettigelse. Deres påstått faglige bidrag svikter på vesentlige punkter. Benektelsen av falske påstander er den mest alvorlige. Foreldrefiendtliggjøring og samværssabotasje bortforklares.
PAS avvises som ”myte og stereotypi”, uten redegjørelse for fenomenbeskrivelse, symptombilde og diagnostisk tilnærming ved hjelp av målbare kriterier. Psykologene kan umulig ha satt seg inn i internasjonalt kjent faglitteratur, f.eks ”Handbook on PAS” (2006) som inneholder ulike rettslige, terapeutiske og begrepsmessige perspektiver oppegående fagfolk burde forholde seg ydmykt overfor. ATV-psykologenes motstand mot PAS skyldes formodentlig at man ikke vil se at foreldre (oftest mødre) kan være i stand til å fremsette falske beskyldninger og hjernevaske barna for å sette dem opp mot den andre forelderen.
Samværssabotasje har hittil vært et ikke-tema, men er nå oppdaget av Barnelovutvalget (NOU 2008:9). Undergraving av kontakt mellom barn og forelder kan betegnes psykisk vold. Men ATV-psykologene er fremmed for en slik problemstilling. Tvert imot går de langt i retning av å ville nøytralisere forsøk på å hevde at manglende kontakt mellom barn og samværsforelder er skadelig. Forekomsten av hjernevask av barn i foreldrefiendtliggjøringssøyemed vil de kliniske psykologene ikke vite av. Kvinners påstander om vold begått av menn mot kvinner og barn betraktes som sanne. ATV-psykologene lever av slike erkjennelser.
Viktigheten av grenseoppgangen mellom juss og psykologi gjelder særlig for krav til fremstilling av bevismidler. Arbeidsgruppens mandat (2004) var klart nok formulert, men svaret uteble, kanskje fordi man ikke ønsket klare linjer. Dette dokumentet er symptomatisk nok ikke nevnt i BLDs informasjonshefte, like greitt for så vidt som det ikke representerer holdbart faglitterært tilfang. Dermed uteblir en faglig diskusjon om beviskravene nok en gang. De kliniske psykologene ønsker mer inflytelse på prosess og utfall av saker. Ønsket om å redusere bevis- og dokumentasjonskravene åpner for uvederheftig tolkning og synsing. Når påstander om vold ikke underkastes prøving for mulige negative motiver, undergraves også rettssikkerheten.
At PAS som fenomenbeskrivelse har passert de nord-amerikanske rettssystemenes Frye- og Daubert-tester for anerkjent sakkyndig bevistema, blir borte i ATV-psykologenes fremstilling. Likeledes hvilke metodekrav som sikrer undersøkelse av utsagns pålitelighet. BLD later til å ha gitt legitimitet til en ensidighet som ikke tar høyde for en relevant kognitiv-psykologisk størrelse som påvirkning. De ideologiske føringene er påfallende. ATV-psykologenes forutinntatthet utelukker at påstander kan være falske og motivert utfra ønske om å stenge den andre forelderen ute. Blir Informasjonsheftet (Q-1144B) ukritisk annammet av dommere, advokater og sakkyndige, vil den psykiske volden mot en del utsatte barn og foreldre i barnefordelingssaker øke.