Overflødiggjøringens pris

av Ole Texmo, "statsstipendiat"

Norske barnebidragsbetalere står til rest med ca 3 milliarder kroner. Oppgaven med å inndrive disse pengene er gitt Trygdeetatens Innkrevingssentral (TI) som senest  i Dagsavisen 15.11.01 har varslet nye metoder: De skyldige skal frataes førerkortet som skremsel; da vil nok unnasluntrerne finne det best å betale. For noen år siden gikk øverstbefalende ved TIs kommandoenhet, Wilfred Bang, hardt ut i mediene og uttalte at om folk så skulle gjøres til sosialklienter, skulle pengene inndrives: ”Vi skal ta alle”, tordnet Bang på Dagbladets førsteside 25.07.96.

For endel bidragsskyldnere (les: fedre) har denne krigspropaganda blitt realitet: et slags selvoppfyllende profeti hva angår systemets intensjoner og virkemidler. Et ukjent antall norske barnefedre ser knapt sine barn, men får månedlig påminnelse fra samfunnets side om at de får værsågod betale, selv om de altså ikke dermed kan regne med å få opprettholdt samvær. Kommandant Bangs utspill er selvsagt tåpelig og rammer hardt en god del mennesker som er nok belastet fra før med sine savn over tapt kontakt med barna og med økonomiske etterslep i form av bidragsgjeld de ikke er i stand til å gjøre opp for. Men slike smålige hensyn kan selvsagt ikke taes når de omplasserte krigere fra Bjørnevatn Torpedosentral er gitt oppgaven å skrape ytterlige på åpne sår.

I Wilfred Bangs rasjonale ligger en feilforutsetning som symptomatisk nok må fordobles skal strategien gies legitimitet også juridisk-rettslig: De som skylder penger har egentlig evne til å betale, men mangler vilje. Bak dette rasjonale ligger ingen moralfilosofisk utredning om Viljens Frihet, langt mindre seriøse undersøkelser eller etterforskning som kan verifisere eller falsifisere utgangshypotesen: at det er viljen og ikke evnen som svikter. Jeg har selv stilt som vitne i en straffesak mot en bidragsskyldner, for bl.a å fortelle hvordan fedre erfarer å bli overflødiggjort i barnas liv og hva dette gjør med vår arbeidsevne. I rettssaken ble ikke ført beviser, kun uhyre tvilsomt funderte spekulasjoner om hva tiltalte kunne og burde ha foretatt seg for å betale for de barn det øvrige barnelovsystem satte store ressurser inn for å hindre at faren fikk følge opp. Samfunnet har opplagt problemer med å inndrive bidragsgjelden, men nekter å undersøke systembetingelsene som legger grunnlag for en type nyfattigdom som ødelegger fedres muligheter for å følge opp sine barn, både økonomisk og sosialt, samt komme seg tilbake til samfunnet med jobb og verdighet intakt.

Bidrag pålegges fordi merutgifter belastet enslig forelder med daglig omsorg for barn må kompenseres. Heller enn å legge forholdene slik tilrette at barna ikke blir økonomiske vinningsobjekter for foreldre ved overgangen fra en- til tokjernefamilie, spilles foreldrene ut mot hverandre: Den som sikrer seg barna, sikres også økonomisk. Kjønnsrollefordommer eksisterer i stort monn på familievernkontorer og i rettsapparat. På trygdekontorene er saksbehandlingen om mulig enda mer kjønnsrollestereotypt tilpasset. Mødre som tilegner seg den faktiske omsorg kan få tilbakedatert bidragskrav til den dag de mener bruddet fant sted. Trygdekontoret sjekker ikke hva som stemmer og godtar utfra ensidige opplysninger fra mødrene hvor stort bidraget skal være. Mange fedre skaffer seg gjeld fra første dag mor bestemmer at det er hun som har den daglige omsorg, uavhengig av om det kommer til rettssak eller hvilket utfall saken får. Mor gies alle fordeler. Selvsagt benytter hun seg av de privilegier solid innarbeidede holdninger gir i et system som ikke verdsetter fedre på annen måte enn som betalere. Kommandant Bangs utspill er basert på en gjennomgripende nedlatende holdning til fedre fra samfunnets side. Denne skamløsheten ser ikke ut til å kjenne noen grenser. Fedre som i utgangspunktet er friske og arbeidsføre blir marginalisert økonomisk og sosialt. Heller enn å betrakte fedre som positive ressurser for sine barn, velger samfunnet å knekke endel av oss enda mer. Som om en ekstra knekk gjorde oss mer betalingsdyktige.

Kommandant Bangs utspill er strengt tatt en avledningsmanøver for å dekke over det faktum at det norske barnelovsystemet er tvers gjennom plukk råttent. Bang og hans medarbeidere på Bjørnevatn i Finnmark tilhører selv gruppen av overflødiggjorte. Etter den kalde krigen hjalp ikke lenger distriktpolitiske virkemidler for å opprettholde deres tidligere arbeidsplasser. Offensiven overfor allerede utsatte grupper er lite gjennomtenkt, hva enten man tenker miltær strategi eller sivilt. Svært mange bidragsfedre med akkumulert gjeld vil aldri bli i stand til å betale. Mange er allerede innrullert som sosialklienter. I bidragssaker som ender opp i rettsapparatet sitter juristene og nekter å godta at man kan leve for 4000 kroner måneden slik sosialhjelpsatsene forutsetter. Fedre som strever for å holde liv i egen business men ikke evner mer enn minimal inntjening blir ikke trodd. Rettens medlemmer som selv slipper å leve for 4000 kroner måneden velger glatt å se bort fra enkle dokumenterte ligningsfakta fremlagt som bevis: har retten bestemt seg for å knekke en barnefar som sliter med å få endene til å møtes, teller rettens og systemets prestisje mer enn hensynet til om faren skal kunne ha noesomhelst å gi sine barn, økonomisk eller også sosialt.

I det samme rettsapparat premieres årelang samværssabotasje fra mødrenes side. De fedre som bruker rettsmidler for å gjenopprette kontakt med barna, må ikke sjelden betale saksomkostningene når retten har slått fast umuligheten i å gjennomføre samvær. Overflødiggjøringen har sin pris. I kjent stil fordobler myndighetene systemfeilene. Pengene klarer de aldri å inndrive. Men en ting klarer Bang og hans krigere garantert å oppnå: med trusselen om enda mer nød og ruin hengende over seg øker faren for krig og terror. Behandler man mennesker med respekt minsker faren for konflikt. Kanhende bedres også betalingsevnen.