Omsorgsunndragelse og
samværssabotasje
Av Ole Texmo,
Forum for menn og omsorg
Problemet med foreldre som opptrer egenmektig overfor sine
barns rett til kontakt med den andre forelderen, er ikke tilfredsstillende utredet.
Kanskje problemet ikke anses som viktig nok, eller som problem overhode. Egenmektighet
med barn burde interessere juristene mer.
Ulovlig men
straffritt
Straffelovens § 216 hjemler sanksjoner overfor de som
unndrar barn omsorg fra sine foreldre. Men bestemmelsen omfatter kun
omsorgsunndragelse i forhold til bostedsregimet. Samværsretten er ubeskyttet for
både barn og foreldre. Forhold som befinner seg i gråsonen med uklare
grenseoppganger mellom foreldreregimenes status, henlegges som regel. De anses
som ulovlige, men av myndighetene ikke berettiget til straffeforfølgelse. Dette
syn gjelder særlig overfor mødre som tar seg til rette og forhindrer barnas
kontakt med fedrene.
Bosted eller samvær
Samværssabotasje er utbredt men lite problematisert. Dels
handler det om en grunnleggende systemfeil hvor samværsretten ikke anses viktig
nok til å omfatte hjemlet beskyttelse. Dels er dette et politisk spørsmål. Hovedsakelig
er lov og rett diskriminerende for de to regimene: hovedomsorgen – også kalt
bostedsmyndighet – og samværet. Dette ulikeverdet viser seg som et problem for
rettsapparatet når domstolen skal regulere forhold hvor partene juridisk sett
står likt ved samlivsbruddet på foreldrekonfliktnivå. Tilegnelse av barn
gjennom selvtekt representerer et betydelig tillitsprobem med hensyn til respekt
for lov og rett.
Sanksjoner
Straffelovutvalget (NOU 2002:4) berørte så vidt
problemstillingen omkring utvidelse av nedslagsfeltet for strl § 216, men kom
ikke til at sanskjonering av brudd på samværsretten burde inkluderes. Selv om for
barnet det kan være like alvorlig å bli undratt kontakt med samværsforelderen
som med bostedsforelderen. Utvalget drøftet ikke konsekvenser av lovløse
tilstander. Barnelovutvalget (NOU 2008:9) har foreslått en mild reaksjon i form
av tvangshenting ved første gangs samværssabotasje. Her stopper erkjennelsen. Utvalget
tok verken inn over seg skadevirkningene for barnet eller hensynet til
respekten for lov og rett.
Mellom juss og
politikk
Partiet Venstre har foreslått fengselsstraff for
samværssabotasje. Slik hjemmel fins allerede i svensk lovgivning (Brottsbalken
kap 7 § 4) som sidestiller egenmektighet med barn uavhengig av foreldreregime –
bosted eller samvær. Forslaget er ikke konkretisert ytterligere, men man kan tenke
seg at en likeverdstenkning som ikke diskriminerer mellom bosted og samvær kan
virke normerende samt forebyggende. Ikke minst for å unngå kjønnspolitisk
slagside, kan det være en god ide for myndighetene å innføre likhet for loven, og
dermed samtidig eliminere kilde til genererte systemfeil og konfliktskapende
foreldreadferd. Hvilke hensyn bør prioriteres? Barnets selvstendige behov for
likeverdig kontakt med begge foreldrene? Eller systemets eneforeldertenkning
som i praksis favoriserer mor.
Barnebortføring
Egenmektighet over landegrensene blir mer og mer omfattende.
Når slike saker blir vanskelige skyldes det ikke bare uenighet om hvor saker og
tvistegjenstander hører hjemme, men også at nasjonal lovgivning viser manglende
evne og vilje til å sanksjonere tilfeller av omsorgsunndragelse og samværssabotasje.
I saker hvor en forelder tar med seg barnet ut av landet, oftest uten
juridisk-rettslig avklaring i forkant, får norske myndigheter problemer all den
tid man ikke har utviklet fagkunnskap og forvaltningskultur som ivaretar norske
foreldre og barns interesser. Haag-konvensjonen ser ikke ut til å fungere.
Barnebortføringsloven (inkorporert i norsk lov 1989) har ikke resultert i
ryddigere og forutsigbar praksis. Også norske myndigheter setter eksplisitte
prosessregler til side når det passer seg.
”den svakeste part”
Norske myndigheter bryr seg lite om norske barn bortført til
utlandet, hovedsakelig unndratt omsorg fra sine fedre. Lugano-konvensjonen inkorporert
i norsk lov 1993, tillater fremmede stater å justere bidragssatser og vilkår
for innkreving av norske fedres påførte bidragsskyld (art 5). Med NAV Utland
som torpedosentral uten hensyn til fedrenes inntektsforhold og legalitet
forøvrig. Slike absurditeter passerer uten at norske myndigheter løfter en
finger for å stanse hva Likestillingsbudet anså som ”indirekte diskriminering”. Presumpsjonen om at kvinner alltid er
den svake part sitter langt inne, nasjonalt og internasjonalt. Ved revisjonen
av Lugano-konvensjonen (2005) bemerket Likestillingsombudet passivt: ”Den norske stat ved Justisdepartementet så
heller ikke ut til å ønske noen endring og dermed heller ikke ta initiativ
overfor de andre konvensjonsstatene”
Mellom lov og rett
Har den antatt svakeste part alltid en god og rettferdig
sak? Hvor holdbar er presumpsjonen om at mor alltid er den svakeste part? Omsorgsunndragelse
og samværssabotasje behandles forskjellig fordi de som rammes tilhører forskjellig
kjønn. Myndigheter og ombud engasjerer seg aldri når barn mister kontakt med
sine norske fedre. Tvangsfullbyrdelse av samvær er nedprioritert. Umulighetskriteriet
fungerer som selvoppfyllende profeti. Skapes konflikt gjennom selvtektshandlinger,
brukes konflikten som argument for brudd i foreldrekontakt. Slik
demoraliserende praksis passerer uten fagkritikk. Mellom barnelov, straffelov, tvangsfullbyrdelseslov,
likestillingslov og internasjonale konvensjoner. Mangel på skille mellom mor og
barns selvstendige behov forkludrer også hensynet til den svakeste part,
Juss og realiteter
Hva om det var mødre som mistet kontakten med sine barn delvis
på grunn av myndighetenes unnfallenhet? Norge er stor ute i verden når det er tale
om menneskerettigheter, men har vanskelig for å erkjenne brudd og systemfeil på
hjemmebane. Etter at Norge ble dømt i Strasbourg i 04.10.07 forsøkes bagatellisert
både rettsvirkning og forståelse av dommen hvor en far fikk medhold for
påberopt krenket familieliv etter fradømt samværsrett (EMK art 8). Faren ble
gjenstand for substansløse beskyldninger om seksuelle overgrep mot barna. Norsk
rett realitetsbehandlet ikke anklagene, men la likevel påstandene til grunn. Asbjørn
Strandbakken, leder av Barnelovutvalget, skrev i Tidsskrift for Familierett nr
1 2008 at Strasbourgdommen ikke rammer kritikken av brudd på uskyldspresumpsjonen.
Det må han gjerne mene. Ingen usaklige beskyldninger mot norske fedre rammer
systemtenkningen. Heller ikke dokumenterbar og systembeskyttet samværssabotasje
begått av mødre når inn.