Om å skyve barn foran seg

Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

Når en uheldig situasjon er oppstått heter det at nå må vi først og fremst ta hensyn til de berørte barna. For barn som er skaffet ad teknisk instrumentell vei, gjelder devisen: Disse barna må skjermes mot folkets fordommer. Språkbruken er vanlig når man vil dekke over at foreldrene som de kaller seg, bevisst har gått inn for å bringe barna i en situasjon som kan medføre spørsmål om opphav og juridisk status. Ved å vise til at barna må skjermes, mer enn antydes at foreldrenes valg ikke kan kritiseres. Tvilsomme foreldrekonstruksjoner med ditto motiver, får liten motstand i medieoffentligheten på dette punkt. Å skille mellom hensyn til barn – enkeltvis og som gruppe, og hensyn til foreldre – enkeltvis, parvis og som grupper, blir dermed en viktig oppgave.

Avveining mellom hensyn til barn og foreldre respektive er en kjerneproblemstilling i og rundt ulike barnelovspørsmål. Det kan derfor være interessant  å se på andre sider av barnelovens bokstav og praksis. I barnefordelingssaker er det ikke uvanlig at mødre gies favør ved at retten blander sammen hensynene, gjerne kalt ”barnets beste”. I en blodfersk dom fra Nedre Romerike tingrett står det rett ut at mor må få flytte til sitt hjemland hvor hun har familie og nettverk, har tenkt å ta utdannelse, og at hennes omsorgsevne kan bli svekket om hun ikke får viljen sin. Mor får foreldreansvar alene og far begrenset samværsrett. Barnet på 2 ½ år kan i følge den kvinnelige dommeren ikke være mer enn en natt borte fra mor. Dommen sier intet om mulige skadevirkninger av at mor unndro barnet kontakt med faren i et halvt år for å kunne etablere sitt regime.

Sammenblandingen av hensyn er en verkebyll i det norske barnelovsystemet. Etter den nye ekteskapslovkonstruksjonen som gir lesbiske rett til assistert befruktning, en lovhjemlet rett til å få barn, har det vært viktig for myndighetene å utvanne farsbegrepet. I utredningen ”Farskap og annen morskap” (NOU 2009:5) legges til rette for at barn ikke skal få vite om sitt opphav før det i lovteknisk forstand er voksent, etter fylte 18 år. Motivet er ”tidlig og endelig fastsetting”, synonymt med medmorskap, jf den nye utvidete pater-est regelen som medfører at et barn ikke kan ha både en medmor og en far. I mediaoppslagene om de påstått umenneskelige belastningene de nye foreldregruppene utsettes for, er det et krav at barn skal ha to fedre.

En heterofil biologisk far som har vært med på unnfangelse og omsorg for sitt barn, kan risikere å miste kontakt med sitt barn i det norske rettssystemet hvis ikke mor er i godlune. For å sikre mødres interesser, økonomisk og sosialt, er barn viktige midler. En lovendring som skulle sikre barns medbestemmelse, med lovpålagt høring av barn helt ned til 7 år, trådte i kraft 2004. Lovgiverne tilrettela for at barn presses til å velge side i foreldrekonflikten. Man kan mistenke at systemhensyn står bak: Det tar seg unektelig fint ut å høre barns stemmer, i realiteten skyves barna foran i beslutningsprosessen.