Nytt
fra fronten
Av
Ole Texmo, Forum for menn og omsorg
Klassekampen er relativt og absolutt raus med
formidlingen av feministiske forståelsesformer. I tillegg til politisk vinklede
oppslag har man også en egen kronikkspalte hver mandag kalt «Javisst feminist»
Som erklært ikke-feminist leser jeg disse kronikkene med blandet interesse,
noen ganger blar jeg rett forbi, andre ganger må jeg faktisk lese enkelte
sekvenser om igjen. For hva er det som får erklærte feminister som Kristoffer
Jul-Larsen (KJL) til å tvile på feminismens evne og vilje til å forklare en
diskrepans mellom ønsket om engasjerte omsorgsfedre og utfallet av
barnefordelingssaker hvor fedre ifølge KJL tallangivelser går i fedres markerte
disfavør?
«Dette kan
vanskelig forsvares» skriver KJL og etterspør «Hva er det feministiske standpunktet i denne situasjonen?». Med min
bakgrunn som politisk og ideologisk uavhengig fedreaktivist tror jeg ikke det
kommer noe konstruktivt ut av å vente til feministene har sortert skitt og
kanel, dromedar og kamel. Hittil har genuint likestillingsorienterte fedre
blitt bryskt avvist med at barneloven ikke skal brukes til likestillingsformål.
Fra feminister som i tråd med egne kjønnspolitiske manifester har brukt stat og
lov til å fremme kampsaker og karriereløp, heter det nå at man ikke har plass
til likestilling mellom mor og far innenfor de diskursene som regulerer makt og
omsorg.
Hvis KJL vil vite mer om hvorfor og hvordan
feminismen han selv bekjenner seg til hittil ikke har evnet å få sine regnskap
til å balansere pluss og minus, har jeg et tips om hvor han kan begynne å lete:
I de fleste barnefordelingssaker har man med kompetente engasjert fedre å
bestille. Hvor merkelig det enn må høres ut for presumptivt oppegående lesere:
Disse fedrene blir oppfattet som trusler møt mødreregimene, ikke bare av
mødrene som vil sikre seg økonomisk og statusmessig, men også av fagfolk som
henger igjen i strengt tatt utdaterte kjønnsrollestereotypier og forestillinger
om tilknytningshierarkier. For å nøytralisere egenerklært fullverdige fedre med
isolert sett udiskutabel omsorgskompetanse, brukes tvilsomme påstander om vold
og overgrep angivelig begått mot kvinner og barn.
Skal man finne svarene på hvorfor så få antatt
kompetente fedre kommer ut som «vinnere» av barnefordelingssaker, må man gå bak
tallene og inn i korridorene i statsfeminismens værnede bedrifter hvor nye
vekstnæringer legitimeres. KJL er velkommen til å studere dynamikken i saker
hvor profesjonelle aktører som advokater, sakkyndige og dommere baserer seg på
at beviskravene utvektes til fordel for etablert «høyt konfliktnivå» som konsekvens av strategiske voldspåstander. Er
det en teoretisk tvil om mulige overgrep, blir det ingen kontakt mellom far og
barn, iallfall ikke uten tilsyn. Mødre som fremmer falske overgrepspåstander
vinner i norsk rett. Fedre som sitter tilbake i slike saker er oftest fedre som
har vist omsorg for sine barn. Ideologisk nullstilte lesere vil ha lettere for
å se sammenhengen.