lit anm Klassekampen

Ole Texmo:

 

Ursula Nuber:  Vår tids egoisme (Die EGOISMUS-FALLE)

                        oversatt av Trygve Hirsch

                        Hvorfor selvrealisering ofte fører til ensomhet

                          (undertittel)

                        Kolibri Forlag 1995

 

 

overskrift: I disse tider   ...

                  Egoistenes demokratur; den sterkestes rett.

                  Fra individuell illusjon til kollektivt selvbedrag

 

I disse frigjøringsjubileumstider kan det være på sin plass å minne om Harald Ofstads forord i hans analyse av nazismens normer og vurderinger: (Vår forakt for svakhet, Pax 1972)

"Nazismen oppstod ikke i tredveårenes Tyskland, og forsvant ikke i 1945. Den er uttrykk for tendenser som er dypt forankret, og som stadig er levende i og omkring oss. Vi beundrer den som slår seg frem, og forakter den som taper. Vi skaper en verden hvor supermaktene, under skinn av moral og idealisme, dominerer andre etter forgodtbefinnende.

(...) Nazismens brutalitet var ikke bare et produkt av en bestemt tilstand i Tysklands historie. Den var også en konsekvens av en bestemt verdensanskuelse, et visst sett av normer og vurderinger og oppfatninger av virkeligheten. Vi befinner oss ikke i deres situasjon, men vi praktiserer mange av de samme normer og vurderinger."

 

I disse "psykopattider" kan det likeledes være på sin plass å sitere fra Ingjald Nissens kjente bok fra 1945 "Psykopatenes diktatur":

"En av de største hindringer for den alminnelige erkjenelse av psykopatiens vesen er at beskrivelsen av psykopati bringer normale mennesker til å tro at de er psykopater og dermed skaper en motstand hos dem mot opplysning om psykopatien som fenomen."

 

"Vi er blitt et samfunn av individuelle behovsvesener; karakteristisk for den moderne egoismen er dens massepregede utbredelse", skriver Ursula Nuber i boken "Vår tids egoisme", som nok vil provosere endel lesere.  Forfatteren har ventelig møtt endel motstand i sitt prosjekt, noe verken hun selv eller andre bør overraskes over.  Bokens tema og form er i den grad utfordrende for den systemtilpassede almenmoral, at reaksjoner på forfatterens synspunkter må komme, enten som symptomer på de tilstander hun beskriver, eller som korrektiv til hennes tidvis krasse og unyanserte fremstillinger.  Den største faren er imidlertid likegyldigheten, et uttrykk for "Vår tids Egoisme" som preger vår bevissthet og forholdet til andre mennesker!  Problemet er i sin

 

essens og konsekvens at de færreste av oss ønsker å se og fornemme tidsånden; de fleste av oss har verken evne eller vilje til å problematisere egoismen og individualismen, medmindre vi da kan ha "fordel" av det.  Heri ligger en dobbelthet spesielt intellektuelle bør forholde seg til - i disse ytringsfrihetstider!

 

For det moderne mennesket har forestillingen om den individuelle frihet spredt seg som en ondartet svulst i den oksidentale kultursfære.

Myten om at menneskets innerste vesen er egoistisk er dypt forankret i den biologistisk orienterte oppfatningen om behovstilfredstillelse og selvoppholdelse som det vesentligste innholdet i livet.  Det reduksjonistiske menneskesynet som gjennomsyrer samfunnet henter deler av sin begrunnelse i slike vanedannende forestillinger som kommer mer eksplisitt til uttrykk hos sosial-darwinistene og sosiobiologene, men som likefullt deles av et stort flertall av befolkningen.  Egoismen toner gjerne flagg under mer positivt ladde betegnelser som selvrealisering og individets frihet, men er i sin grunnkarakter kynisk og følelseskald.  Ved retten til fri selvutfoldelse og behovstilfredsstillelse er jakten på fordeler og hva man kan oppnå for seg selv viktigere enn hensynet til gjensidig forpliktende forhold mennesker imellom.  "Hva får jeg ut av det" - holdningen er i sin patologiske struktur kjennetegnet ved at mennesker og ting reduseres til objekter som skal tilfredsstille behov for anerkjennelse, bekreftelse og beundring.  For mennesker som lever etter dette prinsippet er tålmodighet og innlevelsesevne fremmedord; de vil ha alt, og det straks!  Forbrukermentaliteten blir i vårt materialistiske samfunn selve innbegrepet på den tilbøyelighet til kompensasjon for indre sjelelig tomhet.  Overfladiskheten er synlig på opptattheten av det ytre, og stenger for et dyperefølt behov for sosial identifikasjon basert på medmenneskelighet, solidaritet og moralsk ansvar for eget og andres liv.

Den moderne egoismen har gjort menneskene ensomme og følelseskalde, hvorfor nære og ekte vennskaps- og kjærlighetsforhold blir vanskeligere å oppnå.  Sosiale nettverk får mer preg av nytte- og bytteverdi; det instrumentelle menneskesyn i fri selvutfoldelse!

 

Mange av oss vil nikke gjenkjennende til en slik beskrivelse av tingenes tilstand, og godta tilhørende forklaringer.  Vi har opplevd narsisistenes oppmerksomhetsnarkomani, nytelsessyke og utvendighet; forbrukersamfunnets iboende destruktivitet,  men den som ser splinten i sin brors øye, ser ikke bjelken i sitt eget!  Noenogenhver må tåle sammenligning med denne beskrivelsen av det egoistiske mennesket; 90-årenes personlighetstype.  Ingen av oss er helt fri for egoistiske karaktertrekk; selv ikke forfatteren Nuber, etter eget utsagn!

 

Når Nuber forsøker å problematisere motsetningsforholdet mellom selvstendighet og avhengighet, selvutfoldelse og bindinger, lykkes hun bare delvis.  Dessverre går hun i fella rett som det er, og havner i stereotypiserende beskrivelser av kjønnsrollemønstre og generaliseringer av kvinnelige og mannlige egenskaper mht størrelser som evne til nærhet, omsorg og forpliktende ansvar.  I disse mannsrolletider er det skuffende å lese hvordan selv en skarp iakktager som Nuber åpenbart er, ikke evner å forholde seg mer kritisk til visse sider av kvinnefrigjøringens "pose-og-sekk- mentalitet".  Som en motvekt til egoismen er såkalt tradisjonelle kvinnelige verdier som omsorg og nærhet opplagt viktige å ivareta, men for denne anmelder virker det som om Nuber ikke helt evner å løsrive seg fra den biologistiske arven hennes yrkesgruppe er befengt med, og som hun ellers ytrer seg kritisk overfor, når hun annetsteds antyder de samfunnsskapte strukturer som fremmer forbrukermentaliteten og ego-dyrkingen.  Både frigjøring generelt, og kvinnefrigjøring spesielt, lider under kravene til selvrealisering, karriere og materiell velstand, noe Nuber ikke burde være fremmed for!

 

Forfatteren gir en mengde eksepler fra åndshistorien på hvordan hun oppfatter at legitimeringen av egoismen som fenomen har kunnet vokse frem som en herskende ideologi.  Fra Descartes ego-rasjonalisme via Hobbes og Schopenhauers pessimistiske menneskesyn forsøker Nuber å trekke linjer frem til våre dager, og presenterer her og der alternativer som motvekt: Feuerbach, Buber og Sartre brukes som eksempler på orienteringer bort fra det ego-sentrerte menneskesyn.  En populærfremstilling som denne boken hadde imidlertid vært bedre tjent med færre sitater.  Eksempeltilfanget blir for overveldende og skygger for de erkjennelser og innsikter som bokens bærende ide er basert på; at mennesket gjenom sin egoistiske væremåte blir isolert og fremmedgjort for det menneskelige i tilværelsen.

 

Når det kan synes vanskelig å skille mellom beskrivelsen av det egoistiske menneske og egoismen som fenomen, har det nettopp sammenheng med den manglende evne og vilje til å se mennesket som et sosialt vesen underlagt samfunnets tilpasningskrav, og mindre som et biologisk, hvor behovstilfredsstillelsen løsrives fra kulturelle og sosiale rammebetingelser.  Nuber mener derfor at politiske forhold må vies større oppmerksomhet, men går i liten grad innpå hvordan politiske systemer fungerer.  Hvilket menneskesyn er de herskende politiske ideologier tjent med for å opprettholde sine maktposisjoner?  I vårt moderne samfunn har vi fått en temmelig omfattende industri som spekulerer i menneskers søken etter bekreftelse på deres ego, og meningen med livet.  Det markedsorienterte sjarlataneri unnslipper heller ikke terapeutene, for hvem historie, tradisjon, ånd og moral synes uvesentlig, kanhende "skadelig" for selvrealisering.

 

Symptomer som isolasjon og fremmedgjøring er typiske for det moderne parforholdet.  Den ekstreme individualismen og fokuseringen på materielle verdier fører til manglende intimitet, og det stadige jaget etter behovstilfredsstillelse må simpelthen føre til skufelser, ensomhet og kulde.  Partneren blir gjenstand for bytte/nytte- orientering etter "Evita-syndromet"; "I`ll be good for you too" (fra musicalen om Eva Peron); intimiteten uteblir til fortrengsel for makt- og viljeskamp

I et videre perspektiv blir de fleste relasjoner mennesker inngår i preget av overfladiskhet, med ensomhet og følelseskulde som symptomer.  Dette er prisen for selvrealisering og individualisme ifølge Ursula Nuber, og det er ikke altfor vanskelig å se at hun påpeker sider ved vårt samfunn vi helst lukker øynene for.

 

Den tyske psykologen Nuber har bakgrunn som terapeut og erfaring fra kvinneforskning, samt allsidig mediaerfaring.  Hun er meget kritisk til sin egen yrkesgruppe, psykologene, som hun mener løper i spann med reklameindustrien.

Boken er breddfull av henvisninger til ulike forskningsrapporter, undersøkelser og tekstsekvenser fra psykologisk litteratur, samt eksempler fra (tysk) dobbeltmoral når internasjonal solidaritet blir aktualisert.  Eksempeltilfanget er tydeligvis ment å skulle underbygge Nubers påstander, men i en bok som tenderer mot popularisering virker det vitenskapelige referansematerialet noe selektert.  Nå kan det tenkes at Nuber har fullstendig rett i alt hun hevder, og at et hvilket som helst forskningsmateriale vil bekrefte hennes teser.  Selvrealisering som begrep er imidlertid forbundet med flere nyanser enn hva Nuber får frem i sin bok.  Hun forsøker riktignok å sondre mellom sunn og usunn egoisme, og gir tildels overbevisende dokumentasjon på hvordan nytte/bytte- orienteringen preger mellommenneskelige forhold, men hun er ikke konsekvent i sin bruk av et begrep som egenkjærlighet.  Mot slutten av boken kommer hun inn på sondringen mellom individualisme og individuasjon, og trekker naturlig nok inn Jung: "Individualisme er en bevisst framheving og understreking av den formodede egenart i motsetning til kollektive hensyn og forpliktelser. Individuasjon innebærer derimot en bedre og mer fullstendig fullbyrdelse av menneskets kollektive bestemmelse. Men ved å ta behørig hensyn til individets egenart kan man forvente en bedre sosial yteevne enn om den personlige egenart blir forsømt eller sogar undertrykt."

 

Selv for en godt orientert leser som ikke lar seg dupere eller forvirre av forfatterens tendenser til "name-dropping", hadde utbyttet av lesningen blitt mer lærerikt om forfatteren hadde presentert sin "filosofi" på et tidligere stadium i fremstillingen.  Å skrive bøker i denne genren er neppe enkelt om man søker ut over "godtkjøpsfilosofiens" overflateretorikk.  Når Nuber forsøker å gape over for mye, forsvinner ofte både helhet og delresonnementer mellom linjene uten at tankene fester seg som undertekster.  Dermed risikerer forfatteren at et overmåte viktig tema fordufter i mengden av populariseringer som har gode intensjoner, men som ikke klarer godt nok å kommunisere et konsekvent og begripelig alternativ til "vår tids egoisme".  Når det er sagt, må det samtidig understrekes at denne anmelders innvendinger ikke må overskygge de viktige påpekinger forfatteren forsøker å formidle.  Det er anbefalelsesverdig å ta for seg et økende samfunnsproblem som egoismen opplagt er, men skal dette problemet underkastes en grundigere analyse, trengs det mer gjennomarbeidede fremstillinger, ellers havner bøker som "vår tids egoisme" sammen med bestselgerne som forfekter det motsatte syn!  Likegyldigheten er egoismens "halvsøsken", og skal vi lære noe av sitater og om vår tid, må vi se historien - i disse frigjøringsjubileumstider!