Når statsråder misleder

Av Ole Texmo, frilanser

En ny barnelovrevisjon er passert. Hvilke kunnskapsideologiske regimer legger premissene? Statsråd Karita Bekkemellem uttaler at Barneloven er et av de vanskeligste områdene å regulere.

Samvær, signaler og motsetninger

Før jul 2005 kom statsråden med gladmeldingen om at regjeringen vil gå inn for delt omsorg. Men i brev av 28.02.06 til familiekomiteen på Stortinget (Vedlegg 2 til Innst. O. nr 35 (2005-06)), skriver statsråden: Det har ikke tidligere blitt diskutert om barnelovens definisjon av ”vanlig samværsrett” skulle være et minimumssamvær. Ot.prp. nr 11 har i sitt forslag til endring i barneloven § 43 første ledd en tydeliggjøring av at i tilfeller hvor det ikke er til barnets beste, skal det ikke fastsettes samvær. Denne bestemmelsen vil stå i stor motsetning til en eventuell regel om minimumssamvær. Å innføre minstesamvær i barneloven vil være en regel med så store konsekvenser, at jeg vil fraråde at det vedtaes uten grundig utredning i forkant.

Hvordan skal dette forståes? Hva er motsetningen mellom ett signal om ønskeligheten av mer samvær enn såkalt normalsamvær på den ene siden, og på den andre: andre signalet om at samvær ikke bør idømmes hvis det ikke er til det enkelte barns beste? Lovteknisk burde det ikke være noen stor kunst å utrede en lovgivning som skiller mellom juridisk-rettslige størrelser som regel, unntak og vilkår slik at rettssikkerheten blir ivaretatt i den enkelte sak.

Arbeidsgruppens rapport

Kan vi forvente at fremtidige utredninger bygger på empirisk-statistisk materiale produsert etter metodiske kriterier for målbarhet, sammenlignbarhet og etterprøvbarhet, eller blir det som med Arbeidsgruppen (rapport avgitt 16.02.04: Tiltak for å beskytte barn mot overgrep. Forslag om endringer i Barneloven)? En interdepartemental gruppe med mandat å ”vurdere hvorvidt det er behov for en klargjøring av hvilke beviskrav som skal legges til grunn i barnefordelingssaker der det fremkommer påstander om overgrep” avga rapporten lovforarbeidene bygger på.

Gruppen som bestod av jurister evnet ikke å underbygge det grunnleggende premisset om at samværsretten står for sterkt rettslig og politisk, verken empirisk eller argumentativt. Arbeidsgruppen besvarte ikke mandatet, men tendensen var for så vidt klar nok: svekkelse av krav til bevis og dokumentasjon om påståtte overgrep. Forskning som verken hadde overgrepsrisiko eller samværsbetingelser som sine gjenstander, og heller ikke tilfredsstilte elementære metodekrav som utvalgsrepresentativitet (FOBIK- Foreldre Og Barn I Krise, og dr. philos Kristin Skjørten) ble kritikkløst påberopt. Mangel på metodisk etterprøvbar kunnskap synes å reflektere sviktende krav til bevis og dokumentasjon.

Voldtekt til besvær

Tendensen til å ville undergrave bevis- og dokumentasjonskrav er ikke enestående for sivilsaker om barnefordeling. Også i strafferetten har man problemer med å skille mellom påstander om overgrep og tilfeller av beviselige og dokumenterte straffbare forhold, rettskraftig avgjort etter fair trial. Justisminister Knut Storberget vil ha strengere praksis i voldtektssaker, basert på et påvist misforhold mellom antall anmeldelser og domfellelser. Falske påstander ser Storberget bort fra. Voldtektsanmeldende kvinner skal ha bistandsadvokat fra dag en. Anmeldtes rettigheter er ikke nevnt. I skandaleprosjektet FOBIK fikk barna belastningen når de mistenkte fedrene ble holdt uvitende.

I tidligere justisminister Hanne Harlems kronikk Overgrep er farlig (VG 06.03.01) het det:

Nå kan mannen dømmes for voldtekt selv om han ikke har brukt vold eller trusler om vold. Det kan være nok at han for eksempel har truet med å sette ut rykter om kvinnen, eller truet med skilsmisse. Relevante kildeskrifter som Straffelovens bestemmelser, ot.prp.nr 28 (1999-2000), Innst. O. nr. 92 (1999-2000) og Straffelovkommisjonens delutredning VI (NOU 1997:23 Seksuallovbrudd) inneholder ingen eksemplifiseringer som kan underbygge Harlems utvidete voldtektsbegrep.

Ideologi og begrepsforvirring

Nylig vedtatte barnelovendringer understreker signalet om overgrepsrisiko, og Odelstinget har positivt sanksjonert kildekritikkløsheten nok en gang. Kun Fremskrittspartiet reserverte seg og merket seg den metodiske svikten i utredningsarbeidet. Heller ikke i statsråd Bekkemellems 8.Mars-kronikk i VG, Volden tar mange former, nevnes feilforutsetninger i utredningsarbeidet, eller betenkeligheter med å unndra metodisk prøving av vurderinger av ”sannsynlighetsovervekt” for risiko.

Kildekritikkløshet understreker svekkelse av rettssikkerheten til foreldre som blir gjenstand for overgrepspåstander. Statsråden etterlyser mer kunnskap, men på hvilke premisser? Ulikeverdet mellom foreldrene reflekteres av skillet mellom samvær og omsorg. Noe enkelt utredningsarbeide blir det neppe hvis man skal gjøre delt omsorg til norm og regel, prinsippielt og lovlogisk forankret, med bostedsmyndighets-begrepet som implikasjon av foreldreansvaret, og risiko for overgrep ved samvær som rådende ideologi. Familiekomiteen nevner samvær og omsorg om hverandre i et salig virvar uten juridisk-rettslig eller begrepsmessig avklaring. Er mangel på logikk og konsistens viktigste grunn til vanskelighetene med å lage barnelov som holder mål?