Når retten ikke virker

Av Ole Texmo, frilanser

En norsk far og en svensk mor strides om hvor barnet skal bo etter samlivsbrudd. Far vinner i norsk rett, men mor som har flyttet til Sverige vil ikke utlevere barnet. Hun uttrykker bekymring for at barnet skal ha blitt seksuelt misbrukt og får støtte av svensk barnevern. som vedtar at barnet må skjermes. Far må avvente den svenske rettergangen, men vinner i länsretten hvor barnevernvedtaket faller. Tidligere har han også vunnet en sak om värkställighet (les: tvangsfullbyrdelse). Men fremdeles får han ikke tilbake sitt barn. Svensk barnevern har uttrykt at de anser seg kompetente til å overprøve norsk rett og har i praksis også overprøvd svensk rett.

Barne- og foreldrerettslige spørsmål favner vidt og berører mange. Mediene skriver ofte om slike temaer, men lite eller ingenting om kunnskapsgrunnlag og vitenskapelighet i fagmiljøene. Det fins ingen differensiert sivilrettsstatistikk som kan gi kunnskap om hvordan lovene virker; om lovhjemlede avgjørelser oppfattes som normative og bindende; om de etterleves og respekteres. Mangel på kunnskap betyr i regelen mangel på empiri, eller med andre ord: mangel på faktabasert vitenskapelig frembragt kunnskap som kan være gjenstand for metodisk etterprøving. Kunnskapsmangel tilrettelegger for synsing, dogmer og myter; for påstått faglig forankret skjønn uten krav til begrunnelse og etterrettelighet.

Barnelovsystemet er aldri blitt gjenstand for vitenskapelig motivert konsekvensanalyse og helhetlig betraktning om begrepslogikk, strukturnivåer, eller historisk kildekritisk forståelse av mulige ideologiske føringer. Grunnbegrepene Foreldreansvar, Bosted og Samvær henger ikke sammen. Verken bosted eller samvær er lovlogisk avledet. Samværsretten er lovhjemlet, men verken automatisk eller beskyttet. I praksis betyr det at man må gå til sak om man hevder sin samværsrett krenket. Hevder man i utgangspunktet ved et samlivsbrudd at man, gitt del i foreldreansvaret, på lik linje med den andre forelderen har rett til å foreta disposisjoner, kan man likefullt pådyttes søksmålsbyrden, for ikke å si bevis- og dokumentasjonsbyrden stilt overfor en motpart som har etablert sitt selvtektsregime og er i besittelse av barnet.

Mangel på kunnskap representerer mangel på helhetstenkning om hvordan ulike lovsystemer fungerer, hver for seg og innbyrdes. Motstridende eller også ulogiske lovinnretninger innebærer f.eks ulike standarder for sannsynlighets- og risikovurderinger. Prosessuelle og materielle nivåer blandes ofte sammen. Rettspraksis undergraver i en del tilfeller respekten for lov og rett. Mindre påaktet er forestillingen om at det er selve lovsystemene som virker demoraliserende, ikke utelukkende på partene men også på de profesjonelle aktørene. Media og fagfolkenes fokus er oftest på de fæle foreldrene som ikke klarer å samarbeide, jf Dagbladets magasinutgave 26.08.06 hvor nåværende og tidligere barneombud prøver å forstå hvordan barn regerer.

Barnelovsystemets virkeområde er omfattende. Prosesslovgivningen legger visse føringer. Barnevernloven regulert av forvaltningsloven tangerer en del konflikter. Viktige er også straffeloven og tvangsfullbyrdelsesloven, samt forskrifter for bidrag og folkeregistrering. Begrepsskillet mellom bosted og samvær er ulogisk. Omsorgsbegrepet som kan avledes av det overordnede foreldreansvarsbegrepet, er ved lovrevisjon forsøkt tilsidesatt. Bostedsbegrepet hører strengt tatt hjemme i folkeregisterforskriften, hvis bestemmelser i praksis kan vise seg å undergrave barneloven med hensyn til legitimitet for etablering av bostedsregime. Overfor trygdeetaten som administrerer barnebidrag er fastsettelse av samværsomfang avgjørende for økonomi. Informasjonstilfanget er ensidig. Det grunnleggende skille mellom bosted/omsorg og samvær kan oppfattes som ulikeverdsfremmende og konfliktdrivende.

Tiden er et viktig moment. Den som har ervervet seg barnet, tiden og bostedsregimet kan satse på at barnet fremmedgjøres overfor den fraværende forelderen. Samværssabotasje er fullt lovlig. I Sverige er det straffbart. Den norske straffelovens § 216 setter straff inntil 3 år for omsorgssabotasje, kidnapping mv. Men bestemmelsen omfatter kun forhold definert som omsorg. Lovhjemlet ulikeverd rammer dermed de som utsettes for samværssabotasje, og kan tenkes å motivere demoraliserende adferd, ikke bare for de stridende foreldre, men også for fagfolk som mangler korrektiver i form av empirisk evidente kunnskaper om lovens ulike funksjonsnivåer. Hvor kun bostedsforelderen anses å ha omsorg for barnet, er samværsretten ikke beskyttet og må erverves gjennom rettergang for å skape tvangsgrunnlag. Straffelovhjemlede sanksjoner er aktuelt hvis barnet unnaholdes bostedsforelderen, ikke omvendt.

Tvangsfullbyrdelsesloven inneholder et umulighetskriterium som innbyr den barnebesittende forelder til å påvirke barnet negativt for å oppfylle kriteriet. Foreldrefiendtliggjøring utvikler seg noen ganger til et syndrom (the Parental Alienation Syndrome – PAS) fagfolkene ikke vil anerkjenne da de ikke vil innrømme problemer skapt av systemet. Hvor det er tale om påstått vold og overgrep, ikke uvanlig i barnefordelingssaker, har politi, barnevern og sivilretten forskjellige standarder for bevisvurdering. En incestmistenkt far kan etter grundig etterforskning og forskriftsmessige avhør være frikjent eller hevet over mistanke fra politiets side, men fremdeles forhindret i å ha kontakt med sitt barn.

Selv når man vinner sin rett har man ingen garanti for at retten blir oppfylt. Vårt norsk-svenske case er langt fra irrelevant. For saker som befatter seg med parter og stridsspørsmål på tvers av landegrenser kan jurisdiksjon og ulik rettsoppfatning skape uklarheter. Vanskeligheter internasjonalt reflekterer delvis ufullkommen lovgivning nasjonalt. I etater med institusjonalisert mistanke om utbredt overgreps- og omsorgssviktfare, vil påstander om angivelig vold og overgrep lett vinne gehør og hjemle tiltak som i realiteten setter den andre forelderen ut av spill. I verste fall ødelegges muligheter for å gjenopprette kontakten med barnet. Barnevernets praksis representerer i mange tilfeller en stat-i-staten – holdning som setter lov og rett ut av funksjon.

Grenseoppgangene mellom lovsystemene er en del av problematikken. Familierettseksperter og psykologer som befatter seg med barnefordeling har forsømt å utvikle metoder som gjør etterprøving og læring av erfaring mulig. Selverklært klinisk intuisjon er i beste fall selvrefererende inkonsistent. Psykologer er dessuten tilbøyelige til på uvitenskapelig grunnlag å hevde at barn kun har en psykologisk forelder, og at denne normalt er mor. Ulikeverdstenkningen spiller foreldre ut mot hverandre. Til å regulere familiesaker trengs et autoritativt lovsystem bygd på respekt for kunnskap og partenes likeverd. I vårt norsk-svenske case måtte det utsagnsvitenskapelige metoder til for å få bragt på det rene overgrepspåstandenes oppkomst og utviklingshistorie.