Når mor taper terreng
Av Ole Texmo,
Forum for menn og omsorg
”Hva skjer med mor?”
spør professor Anne Eskil ved Kvinneklinikken og Universitetet i Oslo i
Aftenpostens kronikk 24.12.08. http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article2838044.ece
Hva skjer med klimaet i likestillingsdebatten når akademiske
posisjoner misbrukes som i dette tilfellet spør jeg. Blant annet.
Relativ svekkelse
Anne Eskil må absolutt få lov til å mene at mors status er
svekket. Men når hun bruker sin akademiske status for å fremføre en rekke
tvilsomme sannheter, mange av dem opplagte feilslutninger, må det tilsvarende
være lov å stille spørsmål om hennes professorvirksomhet gavner mor og barn og
samfunn. Kronikken refererer gjentatt til mors selvfølgelige særstatus, uten
forsøk på kvalifisering av argumenter eller faglig belegg. Er professoren ved
kvinneklinikken skikket til å håndtere spørsmål om foreldre og barn, slik hun
ordlegger seg? Uten grenseoppgang mellom følelser og fornuft
Retten til omsorg
Moderne fedre har vært på banen og krevd likestilling i
forhold til egne barn i lang tid. Lenge før Karita, mannspanel og de nye
kappevenderne fant det opportunt å støtte krav om selvstendig opptjeningsgrunnlag
for fedrepermisjon, delte omsorgsordninger, sanksjoner mot samværssabotasje og
begrensninger av fri flytterett. Moderne fedre kommet lenger opp på banen, ikke
nødvendigvis oppnådd likeverd og likestilling, men dog markert seg med krav om
samfunnsstøttet mulighet for fullverdig deltakelse i egne barns liv. Slike krav
oppfattes som trusler mot mødrehegemoniet og forestillinger om tilknytning
mellom barn og foreldre.
Motstandens
retorikk
Når fedre tilynelatende oppnår en bedret posisjon, vil den
relative svekkelsen av mødres særstatus oppleves som nærmest utslettende
absolutt, slik Anne Eskil gir uttrykk for. I kronikken nevner hun opp en rekke
områder hvor mor etter professorens oppfatning ikke lenger er beskyttet med
særfordeler. Hun viser delvis til ordninger som er justert, som om
utgangspunktet må være en fra natur og kultur gitt selvfølgelig ubalanse i mors
udiskutable favør. Den argumentative strukturen
er logisk følgeriktig forsåvidt som mor skal ha rett til barn og rett
til å beholde omsorgen for barnet. Uten at far har noe han skal ha sagt.
Vold og
flytteforbud
Mor taper ofte i barnefordelingssaker, hevder Eskil, men
presierer ikke hva ofte betyr, og tar ikke høyde for at fedre som parter i
barnefordelingssaker kan tenkes å være godt over gjennomsnittet engasjert i
sine barn og ditto kvalifisert som foreldre. I noen saker kanskje bedre enn
mor. Derimot kobler hun oppramsingen av momenter opp mot et tiltagende
voldshysteri, uten at påstått
voldstendens er kvalifisert som empirisk beleggbar, minst av alt i sammenheng
med relevante saksforhold i barnefordeling. Flytteforbudet fremstilles uten
forbehold for prosessuelle vilkår og materiell prøving i hvert enkelt tilfelle.
Når utgangspunktet
er som galest
Hvis mor og barn dyaden oppleves og betraktes som en uangripelig
symbiotisk enhet i ett og alt, går Eskils rasjonaler opp i seg selv. Lovforslag
som ennå ikke er vedtatt, og som av statsråd Anniken Huitfeldts blir aktivt
motarbeidet for å sikre mødres fortsatte særfordeler, fremstilles som
mødrefiendtlige. Retten til å få barn er en selvfølgelighet det ikke går an å
stille spørsmål ved, verken fornufts- eller følelsesmessig. Eller juridisk. Koblingen
til påstått voldsutsatthet følger et mønster mer nøkterne observatører har
kunnet følge i et par tiår nå: Når mødre taper terreng i forhold til
egenopplevd særstatus, eksponeres trussel- og fiendebildene automatisk. På
ureflektert følesesmessig grunnlag.
Statsfeminismen
Udokumenterte påstander om incest og familievold er daglig
kost for mange fedre som naivt enfoldig har trodd at det må være positivt at de
vil ta foreldrerollen på alvor og delta som fullverdige i barnas liv. Sannheten
om utviklingen i barnelovens bokstav og praksis er, i motsats til hva professor
Anne Eskil forsøker å gi inntrykk av, at beviskravene er nærmest utradert.
Under henvisning til aldri forsøksvis beregnede mørketall påstås det at
bortimot hver fjerde kvinne utsettes for vold av sine partnere, og at barn er
vitner til at far slår mor. I barnefordelingssker taper ikke mor så ofte som
Eskil frykter. Ofte mister far kontakt med barna etter rettssaker hvor intet er
bevist, men hvor mors krisesenterorienterte og advokatinstruerte tårer opplagt
har gjort inntrykk.
Frykten for
fedrene
Ser man på utviklingen av juridiske forhold mellom mor og
far og barn de siste 30 årene, er Eskils julaftenkronikk som et ekko av de
kvinnelige akademikerne som lett slapp til med boken ”Når bånd brytes” (Tone Schou Wetlesen (red), 1981), undertittel ”Hvem skal den nye barneloven tjene?”.
Historien har vist at forståelse av likestilling er kvinners eiendom, at
barneloven fortsatt gir mor definisjonsmakt over far, jf pater-est regelen (Bl
§ 3), og at foreldreansvaret for ugifte er forbeholdt mor hvis foreldrene ikke
bor sammen. Statsfeministene som bestyrer akademia på området foreldre og barn har
uten faglig grunnlag bestemt at ”likestilling
har ingen plass ved siden av barnets beste” (Smith og Lødrup, 2007).
Kart og terreng
Eskil avslutter slik: ”Er
kvinner i vestlige land i ferd med å miste det viktigste: Retten og muligheten
til å føde barn og til å beholde omsorgen for barnet?”. Som mann, far og
fornuftsvesen spør jeg: Kan mors særstatus begrunnes utfra annet enn
biologismer og logiske kollbøtter som denne: ”Mange mener at far bør få en større del av foreldrepermisjonen. Dette
tiltross for at det er kvinnens opparbeidede rettigheter som gir ytelse fra
folketrygden”. Just nettopp. En forsøksvis kartlegging av forholdene mellom
mor og barn og far viser at koordinatsystemet for beregning utfra fastpunkter
til ukjente terrengstørrelser, i utgangspunktet ikke er ordnet etter både en y-
og en x-akse.
Pose og sekk
Mor kan bestemme via folkeregisterformalia hvem hun regner
som sambo med betydning for tilskriving av foreldreansvar, pater-est regelen
beskytter mot avdekking av feil farskap, og samværssabotasje bortforklares med
vold og overgrep, aldri underkastet bevisprøving. Hvis fedre av ulike grunner
ikke stiller opp for å gi mor avlastning når hun skal ut og shoppe og prate med
sine venninner om hvor uansvarlige menn er, kan mødre føle seg trygge på at
deres frustrasjoner finner veien inn i redaksjonene i riksmedia. Uavhengig av
om rasjonalene henger på greipp. Fedre skal ikke ha mulighetsbetingelser med
tilhørende rettigheter. Men fortsatt kunne kritiseres for å svikte våre barn.