Når mor taper terreng

Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg


Hva skjer med mor?” spør professor Anne Eskil ved Kvinneklinikken og Universitetet i Oslo i Aftenpostens kronikk 24.12.08. http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article2838044.ece
Hva skjer med klimaet i likestillingsdebatten når akademiske posisjoner misbrukes som i dette tilfellet spør jeg. Blant annet.


Relativ svekkelse

Anne Eskil må absolutt få lov til å mene at mors status er svekket. Men når hun bruker sin akademiske status for å fremføre en rekke tvilsomme sannheter, mange av dem opplagte feilslutninger, må det tilsvarende være lov å stille spørsmål om hennes professorvirksomhet gavner mor og barn og samfunn. Kronikken refererer gjentatt til mors selvfølgelige særstatus, uten forsøk på kvalifisering av argumenter eller faglig belegg. Er professoren ved kvinneklinikken skikket til å håndtere spørsmål om foreldre og barn, slik hun ordlegger seg? Uten grenseoppgang mellom følelser og fornuft

Retten til omsorg

Moderne fedre har vært på banen og krevd likestilling i forhold til egne barn i lang tid. Lenge før Karita, mannspanel og de nye kappevenderne fant det opportunt å støtte krav om selvstendig opptjeningsgrunnlag for fedrepermisjon, delte omsorgsordninger, sanksjoner mot samværssabotasje og begrensninger av fri flytterett. Moderne fedre kommet lenger opp på banen, ikke nødvendigvis oppnådd likeverd og likestilling, men dog markert seg med krav om samfunnsstøttet mulighet for fullverdig deltakelse i egne barns liv. Slike krav oppfattes som trusler mot mødrehegemoniet og forestillinger om tilknytning mellom barn og foreldre.

Motstandens retorikk

Når fedre tilynelatende oppnår en bedret posisjon, vil den relative svekkelsen av mødres særstatus oppleves som nærmest utslettende absolutt, slik Anne Eskil gir uttrykk for. I kronikken nevner hun opp en rekke områder hvor mor etter professorens oppfatning ikke lenger er beskyttet med særfordeler. Hun viser delvis til ordninger som er justert, som om utgangspunktet må være en fra natur og kultur gitt selvfølgelig ubalanse i mors udiskutable favør. Den argumentative strukturen  er logisk følgeriktig forsåvidt som mor skal ha rett til barn og rett til å beholde omsorgen for barnet. Uten at far har noe han skal ha sagt.

Vold og flytteforbud

Mor taper ofte i barnefordelingssaker, hevder Eskil, men presierer ikke hva ofte betyr, og tar ikke høyde for at fedre som parter i barnefordelingssaker kan tenkes å være godt over gjennomsnittet engasjert i sine barn og ditto kvalifisert som foreldre. I noen saker kanskje bedre enn mor. Derimot kobler hun oppramsingen av momenter opp mot et tiltagende voldshysteri, uten at  påstått voldstendens er kvalifisert som empirisk beleggbar, minst av alt i sammenheng med relevante saksforhold i barnefordeling. Flytteforbudet fremstilles uten forbehold for prosessuelle vilkår og materiell prøving i hvert enkelt tilfelle.

Når utgangspunktet er som galest

Hvis mor og barn dyaden oppleves og betraktes som en uangripelig symbiotisk enhet i ett og alt, går Eskils rasjonaler opp i seg selv. Lovforslag som ennå ikke er vedtatt, og som av statsråd Anniken Huitfeldts blir aktivt motarbeidet for å sikre mødres fortsatte særfordeler, fremstilles som mødrefiendtlige. Retten til å få barn er en selvfølgelighet det ikke går an å stille spørsmål ved, verken fornufts- eller følelsesmessig. Eller juridisk. Koblingen til påstått voldsutsatthet følger et mønster mer nøkterne observatører har kunnet følge i et par tiår nå: Når mødre taper terreng i forhold til egenopplevd særstatus, eksponeres trussel- og fiendebildene automatisk. På ureflektert følesesmessig grunnlag.

Statsfeminismen

Udokumenterte påstander om incest og familievold er daglig kost for mange fedre som naivt enfoldig har trodd at det må være positivt at de vil ta foreldrerollen på alvor og delta som fullverdige i barnas liv. Sannheten om utviklingen i barnelovens bokstav og praksis er, i motsats til hva professor Anne Eskil forsøker å gi inntrykk av, at beviskravene er nærmest utradert. Under henvisning til aldri forsøksvis beregnede mørketall påstås det at bortimot hver fjerde kvinne utsettes for vold av sine partnere, og at barn er vitner til at far slår mor. I barnefordelingssker taper ikke mor så ofte som Eskil frykter. Ofte mister far kontakt med barna etter rettssaker hvor intet er bevist, men hvor mors krisesenterorienterte og advokatinstruerte tårer opplagt har gjort inntrykk.

Frykten for fedrene

Ser man på utviklingen av juridiske forhold mellom mor og far og barn de siste 30 årene, er Eskils julaftenkronikk som et ekko av de kvinnelige akademikerne som lett slapp til med boken ”Når bånd brytes” (Tone Schou Wetlesen (red), 1981), undertittel ”Hvem skal den nye barneloven tjene?”. Historien har vist at forståelse av likestilling er kvinners eiendom, at barneloven fortsatt gir mor definisjonsmakt over far, jf pater-est regelen (Bl § 3), og at foreldreansvaret for ugifte er forbeholdt mor hvis foreldrene ikke bor sammen. Statsfeministene som bestyrer akademia på området foreldre og barn har uten faglig grunnlag bestemt at ”likestilling har ingen plass ved siden av barnets beste” (Smith og Lødrup, 2007).

Kart og terreng

Eskil avslutter slik: ”Er kvinner i vestlige land i ferd med å miste det viktigste: Retten og muligheten til å føde barn og til å beholde omsorgen for barnet?”. Som mann, far og fornuftsvesen spør jeg: Kan mors særstatus begrunnes utfra annet enn biologismer og logiske kollbøtter som denne: ”Mange mener at far bør få en større del av foreldrepermisjonen. Dette tiltross for at det er kvinnens opparbeidede rettigheter som gir ytelse fra folketrygden”. Just nettopp. En forsøksvis kartlegging av forholdene mellom mor og barn og far viser at koordinatsystemet for beregning utfra fastpunkter til ukjente terrengstørrelser, i utgangspunktet ikke er ordnet etter både en y- og en x-akse.  

Pose og sekk

Mor kan bestemme via folkeregisterformalia hvem hun regner som sambo med betydning for tilskriving av foreldreansvar, pater-est regelen beskytter mot avdekking av feil farskap, og samværssabotasje bortforklares med vold og overgrep, aldri underkastet bevisprøving. Hvis fedre av ulike grunner ikke stiller opp for å gi mor avlastning når hun skal ut og shoppe og prate med sine venninner om hvor uansvarlige menn er, kan mødre føle seg trygge på at deres frustrasjoner finner veien inn i redaksjonene i riksmedia. Uavhengig av om rasjonalene henger på greipp. Fedre skal ikke ha mulighetsbetingelser med tilhørende rettigheter. Men fortsatt kunne kritiseres for å svikte våre barn.