Av Ole Texmo - (http://www.krisesenter.org/~texmo)
Med utgangspunkt i Amnestys reklamekampanje "Velkommen til Norge" hvor det hevdes at hver fjerde norske kvinne utsettes for mishandling, blir voldtatt eller slått i hjel, har en del kritiske røster hevet seg. Amnesty støtter seg på en undersøkelse fra Norsk Institutt for By- og Regionforskning (NIBR), mens kritikerne påpeker at undersøkelsen ikke gir belegg for Amnestys tallbruk. Det er på tide å ta opp til debatt hvilken funksjon (volds)forskningen skal ha, hvilke krav til intellektuell redelighet også media- og reklamebransjen må underkaste seg, og hvordan forskerverdenen forholder seg når i beste fall tvilsomme tallkonstruksjoner gies legitimitet i samfunnsdebatten. Med tvilsom forståes her dels manglende redegjørelse for skille mellom fakta og tolkning, og dels "hensikten helliger middelet"-tenkningen. Det er også på tide å lufte tanker om hvordan svekkelse av faglig-akademiske krav til begrunnelse og empirisk belegg kan finne sted i et land med relativt høyt utdanningsnivå.
Nærværende artikkel handler ikke om berettigelsen av TV-aksjonen
Amnestys kampanje var nært knyttet opp til. Å stille spørsmål
ved vitenskapelighet og intellektuell redelighet innebærer ikke nødvendigvis
at man fornekter eller bagatelliserer fenomenet vold mot kvinner eller annen
vold. Når forskning misbrukes på dette området, handler det
vesentlig om to typer forhold: (1) at tallestimater konstrueres uten dekning,
såkalt tallfusk, eller også (2) at forskere og forskningsinstitusjoner
misbruker sine posisjoner og status til å fremme påstander det ikke
finnes dekning for i forskningen, f.eks angivelse av mørketall og ulike
typer risikovurderinger for bl.a overgrepsfare, saksbehandlingspraksis i forvaltning
og domstol mv. Amnesty har misbrukt forskning ved at man ikke har nyansert eller
også differensiert tallene man har påberopt seg. Denne type misbruk
får finne sted når og hvis ikke forskningsmiljøene sier i
fra og tar avstand fra tallbruken. Forskermiljøene har således
et visst oppdrageransvar overfor medier og organisasjoner enten de selv ønsker
det eller ei.
Kort fortalt handler Amnestys tallfusk om at de har brukt en tallstørrelse
tilsvarende hver fjerde kvinne fremkommet i NIBRs undersøkelse basert
på selvrapporterte definisjoner på ulike typer opplevd vold, hvor
altså kvinner i alderen 20-54 år retrospektivt foretar tolkninger
av egenopplevde tildragelser som kvalifiserer til betegnelsen vold. I Amnestys
kampanje gies det inntrykk av at hver fjerde kvinne jevnlig utsettes for livstruende
og ødeleggende vold. I NIBR-undersøkelsen (NIBR-rapport 2005:3)
redegjøres for metodebegrensninger og problemer knyttet til definisjoner
på vold. I et innlegg i Dagbladet 15.11.05 rykket flere voldsforskere
ut og tok avstand fra Amnestys
tallbruk.
Et sentralt poeng er sammenblanding av kategorier vold; et annet er hvilket
tall som gir mest representativt inntrykk av omfang. Voldsforskerne hevder siste
års tall gir mest dekkende uttrykk for omfanget. Summen av enkelttildragelser
i mer og mindre representative utvalg av kvinners livsløp vil ikke overraskende
gi høye tall. Man skal ikke se bort fra at Amnestys konsernsjef Petter
Eide som har bakgrunn fra reklamebransjen, har ønsket seg høye
tall for å gi kampanjen et skikkelig løft og tiltrengt legitimitet,
virkemidlene tatt i betraktning. For egen del legger jeg til at all den tid
selvrapportert vold ikke er underkastet bevis- og dokumentasjonskrav, har man
strengt tatt ikke med vold å bestille, men med påstander om vold
som sådanne.
Så mye om Amnestys tallfusk i denne omgang. At resultater og funn
fra undersøkelser på følelsesmessig betonte og betente områder
gir ulike tolkninger, bør ikke overraske. I 1992 kom NIBR-rapporten "Det
vaklende faderskapet? Barns familier etter samlivsbrudd" (An-Magritt
Jensen: NIBR-rapport 1992:9) med erfaringstall fra 1988. Et av funnene som vakte
mest oppmerksomhet var andelen av barn som ikke hadde vært sammen med
samværsforelderen (i regelen far) måneden forut for undersøkelsen.
Tallet 24 prosent - hver fjerde - virket høyt den gang og gjør
det fremdeles. En ny undersøkelse med erfaringstall fra 1996, "Samvær
og fravær. Foreldres kontakt med barn de ikke bor sammen med"
(An-Magritt Jensen og Sten-Erik Clausen: NIBR-notat 1997:103) viste samme tendens:
28 prosent uten samvær måneden forut for undersøkelsen. Medieoppslag
og kommentarer dreiet seg vesentlig om tolkninger av dette tallet, årsaker
og konsekvenser. I ettertid har særlig Foreningen 2 Foreldre (F2F) vært
ivrige med å fremskrive statistikk, og det er ikke måte på
hvor mange titusener av barn som blir nektet samvær, slik man uttrykker
seg på den kant.
Strengt tatt forteller tallene ingenting om årsaker til fravær
av samvær, men utfra undersøkelsesresultatene, dvs analyser og
sammenholdelse av ulike svar på andre spørsmål i undersøkelsen,
fant man at det var visse indikatorer på sannsynligheten for (avtakende
respektive økende) kontakt. 3 forhold var fremtredende: geografisk avstand
mellom barn og samværsforelder, foreldrenes delaktighet i foreldreansvaret
som til en viss grad regulerer forholdet, og barnets alder. Familierettsjuristen
Kirsten Sandberg (den gang amanuensis, nå professor ved Det juridiske
fakultet, Universitetet i Oslo) brukte sin posisjon til å kverne på
visen og refrenget om at "det største problemet er fremdeles fedre
som ikke stiller opp" <sic>. Som om utsagnet var sant og riktig,
empirisk-vitenskapelig underbygget som motvekt til antakelsen om at bak de store
fraværstallene står det utstrakt samværssabotasje. Begge tolkninger
mangler belegg, og reaksjonene kan tyde på at man ikke har tatt seg bryet
med å undersøke hva denne forskningen strengt tatt forteller eller
kan gi indikasjoner på.
Kjønnspolitisk misbrukes en rekke "funn" på én
eller flere av de overfor beskrevne måter. Nøktern gjengivelse
av empiriske funn hvor slike finnes, gir ikke den ønskede effekt når
hensikten er å gi inntrykk av store og omfattende (volds)tall med tilhørende
mørketall - som uttrykk for et stort nok samfunnsproblem. Kan hende er
fraværet av et oppegående sjikt av uavhengige forskere og fagfolk
det største problemet i vårt samfunn.
Påberopelse av forskning har ulike implikasjoner. Vitenskapelige
funn presentert som fakta bidrar til å underbygge påstander mer
substansielt. Politisk fungerer det som debatt-teknisk gunstig å vise
til forskning, f.eks kjønnspolitisk. I juridisk-rettslige kontekster
er referanser til forskning/undersøkelser argumentativt sett effektivt
i visse sammenhenger, f.eks på utredningsstadiet i lovrevisjoner og for
å underbygge berettigelsen av spesiallovgivning. Den kjønnspolitiske
vinklingen i form av menns påståtte overgrepstilbøyeligheter
overfor kvinner og barn kan blandes sammen med juridisk metode slik at om rettskilder
gir inntrykk av klare tendenser, er det ikke uten videre gitt at grunnmaterialet
holder mål metodisk sett. Henvisning til forskning og påstått
vitenskapelighet gir status. Man spiller simpelthen på effekten av at
påberopelse av forskning avstedkommer såpass til respekt at motargumentene
forstummer. Forskning gir inntrykk av fakta, og intet argument slår henvisning
til selveste virkeligheten: Den objektivt registrerte sannhet kan ingen motsi!
Et eksempel på en type forskning som savner belegg er Barne- og
familiedepartementets fremstilling av risikoen for overgrep mot barn i forbindelse
med samvær, sammenholdt med påstander om at samværsretten
står (for) sterkt - rettslig og politisk. En interdepartemental arbeidsgruppe
(Rapport avgitt 16.02.04) nedsatt for å "vurdere hvorvidt det
er behov for en klargjøring av hvilke beviskrav som skal legges til grunn
i barnefordelingssaker der det fremkommer påstander om overgrep mot barnet"
tok for gitt som udiskutabelt premiss at samværsretten står sterkt,
og unnlot å argumentere. Rapporten gir ingen belegg for påstanden,
verken politisk eller rettskildemessig. Mandatet er for øvrig heller
ikke besvart, slik man kunne forvente. Arbeidsgruppen bestod av utelukkende
jurister, en profesjon som ikke nødvendigvis besitter elementær
kjennskap til kriterier for vitenskap. Som lovforarbeide og dermed potensiell
rettskilde betraktet, kan Arbeidsgruppens rapport gi et misvisende bilde av
påberopt forskning all den tid man ikke har drøftet den forskningsmessige
relevans i forhold til aktuelle problemstillinger som risiko for overgrep i
forbindelse med samvær, langt mindre foretatt en drøftelse av krav
til bevisvurderinger og "sannsynlighetsovervekt".
I rapporten vises til 2 ulike forskningsprosjekter, Foreldre Og Barn
I Krise (FOBIK) og dr. philos Kristin Skjørtens undersøkelse om
barnefordelingssaker. Både referanse- og språkbruken er misvisende
da det ikke nødvendigvis er tale om dokumenterte bevisbare tilfeller
av vold/overgrep, og disse er heller ikke eksplisitte tema for de påberopte
forskningsprosjektene. Slik misbrukes forskning og forskerne lar seg misbruke.
FOBIK utviklet seg raskt til å bli et skandaleprosjekt
med flere klager og ødelagte familieforhold. Prosjektets gjenstand
var "mistanke om overgrep" og forskerne, bl.a psykologene dr. philos
Odd Arne Tjersland (nå professor i klinisk psykologi) og dr. psychol Svein
Mossige har reagert med uforstand på mistenkeliggjorte fedres påstander
om egen uskyld og påberopte belastninger forbundet med utestengelse i
sine barns liv, for ikke å nevne belastningene for barna involvert i mødrenes
"mistanker" mot hovedsakelig intetanende fedre.
Svein Mossige begikk i sin tid en doktorgrad publisert som "Har
barnet mitt vært utsatt for seksuelle overgrep? En narrativ analyse av
mødres fortellinger" (NOVA Rapport 21/98). Denne brukes som
referanse og belegg i Familiemeldingens (St.meld nr. 29, 2002-03) kapittel 6
om "bekjempelse av vold i nære relasjoner", nærmere angitt
i avsnittet 6.2.4 om "myter" hvor det hevdes at bruk av falske beskyldninger
for å posisjonere seg i barnefordelingssaker er nærmest ikke-eksisterende.
Referansen er misvisende av flere grunner. Mossiges utvalg for sin undersøkelse
var mildest talt selektivt og det er verdt å merke seg at han ikke tar
noensomhelst forbehold for sannhetsgehalten i mødrenes beretninger. Kristin
Skjørtens forskning har verken vold- og overgrepspåstander som
gjenstand, eller risiko for at barn er for dårlig beskyttet i lov og rettspraksis,
langt mindre har hun foretatt en vitenskapelig kartlegging av faktorer virksomme
i barnefordelingssaker. Verken Kristin Skjørten eller psykologene Tjersland
og Mossige har protestert på misbruk av deres forskning. Familiemeldingen
har høy politisk status som målstyrende konsensusdokument på
bredt politisk grunnlag. Ingen av de nevnte undersøkelser tilfredsstiller
elementære krav til vitenskapelighet hva betreffer representativt utvalg,
kontrollgrupper og validitet. Redegjørelse for metodeforutsetninger som
målbarhet, sammenlignbarhet og etterprøvbarhet er fraværende.
Forskerne har ikke usannsynlig vært vitende om at deres forskningsprosjekter
ville bli brukt politisk, bl.a til å underbygge lovendringer. Nye regler
om bruk av sakkyndige i barnefordelingssaker er allerede vedtatt og trådt
i kraft, uten at man har stilt spørsmål ved det faglig-akademiske
grunnlaget for lovendringene. Psykolog Knut Rønbeck som nå er i
ferd med å begå en doktorgrad om den nye sakkyndigrollens fortreffeligheter,
har allerede forskuttert en suksess som i praksis har vist seg å være
mer
enn tvilsom for de berørte parter.
Mediene benytter ofte fagfolk og forskning som kilder, men fagfolkene
forklarer sjelden eller aldri hvordan metodiske forutsetninger må vurderes
skal et påstått vitenskapelig arbeid ha selvstendig eller også
relativ verdi. Eksempelvis er utvalgskriterier og representativitet viktige
størrelser. Forskere som ikke tar forbehold for slike størrelser
slipper gjerne til i mediene med overflatebetraktninger, og kan tillegges betydning
uten at det fins dekning for deres erklærte seriøsitet. For en
del medier er slike spørsmål underordnede og tilhører ikke
agendaen for presseetikk. Dette handler ikke nødvendigvis om graden av
kommersialitet, men om varierende metodekrav (les: kildekritikk). Etablerte
anerkjente medier med SKUP-priser for fremragende undersøkende gravejournalistikk
er på dette punkt ikke nødvendigvis mer seriøse enn andre
mindre meritterte.
Når misbruk av forskning og forskerstatus får passere åpnes
også for at fagfolk misbruker sine posisjoner til å uttale seg om
saker og ting de ikke har faglig-metodisk dekning for. Mangel på kildekritikk
hos mediene åpner for at orakler som professor i psykologi ved Universitetet
i Bergen, Frode Thuen, kan ytre seg i hytt og vær om alt fra utroskap
og sjalusi til falske overgrepsanklager og foreldrefiendtliggjøringssyndrom
(Parental Alienation Syndrom - PAS) uten en eneste kvalifisert og relevant referanse.
I en Dagbladet-kronikk 08.10.05 advarte
professor Thuen sogar mot at foreldre får engasjere seg for mye i
sine barn. Samlivskurs er også industri for fagfolk mer interessert i
status og markedsandeler. Fagene kan således bringes i miskreditt. Forskning
gir status, men påberopelse av crank science, instrumentelt brukt etter
"hensikten helliger middelet"-devisen, svekker tiltroen til at der
finnes seriøs forskning - overhodet.
Vitenskapens gjenstander er bl.a kartlegging og eliminering av mulige
feilkilder. Testing av ulike hypoteser, også de kontra-induktive, tør
være velkjent. Spekulasjoner er en del av den kreative geskjeft forskningen
nyter som privilegium, men hvor der mangler empiri, skal man være ydmyk.
Yrkesgrupper som psykologer og jurister later til å leve av selvforsikringer
i mangel på empiri, og trenes dermed ikke opp i tenkningen som undersøker
hvorvidt årsak/virkningssammenhenger er adekvate og beleggbare. Metodisk
sett skilles det ikke mellom fakta og vurdering, og kvalitetssikringen er på
et lavmål, fraværende, eller uttrykt med selvrefererende inkonsistens
slik FOBIK-psykologene presterer. Ingen kan kontrollere deres virksomhet, og
negative virkninger av deres virksomhet bortforklares eller lyves bort. Professor
Tjersland har benektet forekomsten av klager på prosjektet, men både
Tjersland, Mossige og psykolog Wenche Gulbrandsen fikk vitterlig refs fra psykologforeningens
fag-etiske råd for brudd
på flere regler.
Voldspåstander er blitt industri. Vold mot kvinner og barn er alvorlige
nok samfunnsproblemer uten at man trenger skru omfangstallene høyt i
været. Amnestys fusk og propagandaliknende kampanje slår i verste
fall tilbake på gruppen av kvinner som påstår seg utsatt for
vold og overgrep. Gitt at f.eks Romerike politikammer etter at Amnesty har beregnet
seg frem til 10 000 voldsutsatte kvinner i distriktet får problemer med
å sortere pågangen inspirert av Amnesty og medienes hysteri, vil
man risikere at de reelt utsatte ikke får oppfølging samtidig som
uskyldige menn kan bli gjenstand for uberettiget straffeforfølging. Sosiologer
og kriminologer kan dette med firefeltstabeller og burde forstå tegningen.
Også etterforskningsmetoder må være vitenskapelig baserte.
Å bygge på et udiskutabelt premiss om at ingen lyver om overgrep
og at mørketallene dertil er store, skaper ingen bedring av situasjonen
for de virkelig voldsutsatte. Krisesentrene får muligens mer bevilgninger
og noen flere besøkende kan få husrom, men man løser ingen
problemer med å skru opp tallene. Effekten er snarere at flere kvinner
risikerer ikke å bli trodd, når det nærmest blir en offentlig
sannhet at hver fjerde kvinne angivelig blir voldsutsatt. Tallene faller strengt
tatt på sin egen urimelighet. Norge er dessuten et lite og gjennomsiktig
land; alle kjenner alle. Hvis så mange som en del fagfolk og propagandister
hevder skulle være reelt voldsutsatte, ville tilstanden være synlig
- for familie, venner og bekjente, naboer og kolleger. Tendensen er ikke enestående.
Overgrepshysteriet har sin parallell i omsorgssvikthysteriet, hvor Norges ledende
guru innen barnevern, dr.
philos Kari Killen, hevder at hvert
fjerde barn blir utsatt for omsorgssvikt, sogar grov og alvorlig omsorgssvikt.
Den som spør etter empiri, spør forgjeves. Her finnes ingen
undersøkelser med kontrollgrupper og representative sammenlignbare populasjoner.
No nothing! Kun selvforsikringer og propaganda for en familielobotomi med tilhørende
menneske- og kunnskapssyn. Professor Frode Thuens negative syn på foreldre
er utbredt blant fagfolk. Nylig gikk vår kunnskapsminister Øystein
Djupedal i baret med sine uttalelser om barnehagen som en bedre oppdrager enn
foreldre. I en studiodebatt etter det famøse utsagnet ble kunnskapsministeren
av førsteamanuensis Christian Beck ved Pedagogisk institutt, Universitetet
i Oslo, gjort oppmerksom på relevant nord-amerikansk forskning som viste
at små barns opphold i barnehage over tid hadde vist seg skadelig når
det var tale om opphold på mer enn 20 timer i uken sammenlignet med hjemmebasert
omsorg. Djupedal kommenterte først kort "dette har jeg ikke kunnskap
om", gjentok senere det samme og tilføyde: "og jeg tror ikke
ikke noe på det" <sic>.
Senere i studiodebatten (Tabloid på TV2 08.11.05) ble det tale
om norsk forskning som kunne sammenligne alternativene, noe Djupedal lot til
å være interessert i. Men slik forskning finnes ikke her i landet
og kommer ikke til å bli produsert før det skapes et helt annet
kunnskapsklima. Her er vi kan hende ved kjernen i hvordan og hvorfor forskning
misbrukes. Når og hvis forskningsinnsats blir for politisk og hegemonisk
innrettet, at uavhengigheten og motkulturene innen Akademia og ellers forsvinner,
blir resultatene og påberopelsen av funnene forutsigbare i den grad at
selve forskningsprosessen underslår kravene til intellektuell redelighet.
Metodekrav som regnes som kriterier på vitenskapelighet - målbarhet,
sammenlignbarhet og etterprøvbarhet - redigeres vekk, og erstattes av
selvforsikringer. Konkurrerende syn og motforestillinger underslåes. Kunnskapskrav
forvitrer og systemlojale synsere uten noe substansielt å vise til tyter
frem. At foreldre er farlige for sine barn er et populært dogme i medieoffentligheten,
men representerer ikke nødvendigvis norske foreldres reelle omsorgsevne
og syn på egen rolle. Når foreldreusikkerhet blir industri, er et
grunnleggende premiss at mediene ikke stiller spørsmål ved akademiske
forutsetninger for fagfolkenes antakelser. Mediene og fagfolkene parasitterer
dels på samme marked.
Forsømmelser og misbruk av forskning representerer sjelden enkelttilfeller
og utslag av svikt som raskt oppdages og forbedres. På områdene
vold, familie, omsorg, risiko og omsorgssvikt er misbruket hovedregelen og ikke
unntaket. Misbruk gjentaes, gjerne med fordobling av systemfeil som resultat.
Svekkelse av kunnskapskrav og samtidig undergraving av bevis- og dokumentasjonskrav
følger samme mønster. De som protesterer henges for sikkerhets
skyld ut som pedofile overgripere og som forsvarere av vold mot kvinner og barn:
Velkommen til Norge!
******************************