Når foreldre vil flytte
Av
I flere nyhetsoppslag i Dagsavisen (18.04.08) presenteres deler av Barnelovutvalgets forslag til lovendringer. Reaksjonene på at man tenker innføre begrensninger i retten for bostedsforelder til å flytte hvor som helst innenfor landets grenser med barna, har til dels vært sterke. Reaksjonene gjenspeiler i sjelden grad nøktern refleksjon over forslagets prosessuelle og materielle sider. I korthet går forslaget ut på at bostedsforelder har plikt til å varsle og må ha samværsforelders godkjennelse. Hvis samværsforelder sier nei, går saken først til familiemekler og deretter til retten hvis det ikke blir enighet.
Tilsynelatende ser dette greitt ut, for så vidt som man følger standard prosedyre for å prøve utenrettslige løsninger før apparatet settes i gang. Prosessuelt gjelder visse vilkår som ikke er vesentlig forskjellig fra allerede eksisterende lovverk når et eller flere spørsmål om forholdet mellom far og mor som foreldre batraktet må reguleres rettslig. Materielt sett er det intet i veien for, bare argumentene er akseptable og hensynene vektes på redelig og gjennomskuelig vis, at den som ønsker å flytte med barna får medhold etter en konkret helhetsvurdering. Noe flytteforbud er det ikke tale om. Ett spørsmål er om det å flytte med barna, representerer en endring i vilkårene for gjennomføring av samvær.
I kommentarene og debattene som har rast på flere avisnettsteder, har man ikke vært like presise med å avklare lovtekniske nivåer. Den foreslåtte bestemmelse skal kun gjelde for allerede etablerte bostedsregimer. Noen har berettiget nok protestert på at ikke også samværsforeldre må varsle og innhente godkjennelse. Ingen har sålangt fokusert den grunnleggende systemfeilen som gjør det mulig å etablere selvtektsregimer i bruddfasen: før en etablert ordning med definert status som hovedomsorgsforelder og samværsforelder resepktive er tilskrevet gjennom enten rettergang eller privat avtale. Slik unndrar Barnelovutvalget seg å drøfte vilkårene for hvordan endret foreldrestatus etableres i den viktigste fasen i overgangen fra enkjerne- til tokjernefamilie.
Verken avisoppslagene eller debattene reflekterer i hvilken grad barns medbestemmelse som har vært det hotteste temaet i flere års lovrevisjonsarbeide frem til 2004 vil få betydning. Nå skal barn høres ned til 7 år og Høyesterett har allerede i en dom (Norsk Rettstidende 2007 s376) signalisert at barns preferanser skal tillegges avgjørende vekt. Av hensyn til lovens ordning, slik man velger å formulere seg på høyeste hold. Sammen med innføring av fleksibel sakkyndigrolle som kan se ut til å ha overtatt familievernkontorenes meklerrolle, er høring av barn de lovendringene de siste årene som ikke usannsynlig har medført høyere konfliktnivå og hardere kamp om barna. Hvordan vil dette fungere når retten, etter at meklingskontorene er nedbygget, får enda flere saker til behandling?
Man kan tenke seg at retten, lovgiverne og utrederne vil møte seg selv i svingdørene ut og inn av retten, med stadige tilbakemeldinger om barn som utsettes for utidig press om hvor de vil bo. Tolker man signalene fra høyesterett kan barn i praksis bestemme hvor de vil – lenge før de når myndighetesalder. Nå vil kan hende barn helt ned i 7 års-alderen kunne legge ned veto mot foreldres flytting. Hvor opplysende og retningsgivende vil rettspraksis bli når det har gått en tid, også for etablering av selvtektsregimer i strid med foreslåtte lov, men i tråd med hevdvunnen innarbeidet juristisk status quo – tenkning? Barn vil formodentlig bli utsatt for enda mer press når de skjønner at de tilskrives makt til å påvirke foreldrenes bosted.
I det omfattende mandatet til barnelovutvalget er så vidt nevnt et begrep som burde vært mer fokusert for hele lovens virkeområde, nemlig søksmålsbyrden. Hvem av foreldrene som må gå til sak når den ene eventuelt motsetter seg flytting, er noe uklart. Kan lovhjemlet vetorett brukes mot den gjenstridige part, slik legal bruk av rettsmidler i dag virker? Går vi tilbake til utgangspunktet, nemlig bruddfasen hvor foreldrene – ensidig eller gjensidig – finner ut at de ikke vil bo under samme tak, kunne man tenke seg en regel hvor den som vil endre delt omsorgs – regimet ved oppløsningen av enkjernefamilien i overgang til tokjernefamile, har søksmålsbyrden. Med delt omsorg som norm, regel og prinsipp, kan lovverket bli logisk og håndterlig fra bunnen. Men da må grunnvilkåret om likeverdig foreldrestatus være på plass.